Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I en rosa bygning, i en bygård på Grünerløkka i Oslo, står det tretten innflytningsklare leiligheter fordelt på tre etasjer. I en av dem har det allerede flyttet inn en dame. Det skulle vært en til der, men hun havnet i fengsel rett før. Og så er det to andre som foreløpig er litt ambivalente.

– De er usikre på om de kan ta imot et sånt tilbud. Det er nesten for godt til å være sant, tenker de.

Det forteller sosionom og avdelingsleder Hege Storhamar. Hun er én av sju sosionomer som står klare til å ta imot kvinner som har utfordringer med rus og psykisk helse og er sårbare på boligmarkedet. De trenger gjerne mer oppfølging enn de ville fått i en kommunal bolig for å klare å holde på boforholdet sitt.

Bygården er ikke en døgnbemannet institusjon. Sosionomene er kun på jobb mellom ni på morgenen og ti på kvelden. Så de kvinnene som flytter inn, må mestre det å bo noe av døgnet uten ansatte til stede. De trenger mindre bistand enn de som er på en døgnbemannet institusjon, men mer enn de ville fått i en kommunal bolig. Dette er hovedmålet med det nye botiltaket til Bybo; Kirkens Bymisjons boligsatsing for vanskeligstilte i Oslo som har utfordringer med å bo på grunn av blant annet rusavhengighet, psykisk lidelse, isolasjon og dårlig økonomi.

Her i denne rosa bygården er det 13 innflytningsklare leiligheter. I første etasje er det fellesarealet og kontorområde til de syv ansatte.

Hanna Skotheim

Etterlengtet stabilitet

I bygården opereres det med ordinære husleiekontrakter uten tidsbegrensning. De som flytter inn her, har sannsynligvis kretset rundt fra den ene institusjonen til den andre, bodd ute på gata, vært lagt inn i perioder, og noen har kanskje sittet inne.

– Du signerer dagen du kommer inn, men det er ingen dato du må ut, sier Storhamar.

Kvinnen som har flyttet inn, har allerede begynt å innrede sin leiligheten. Hun forteller de ansatte at hun sover godt, og at hun føler seg trygg.

– Hun vet at hun ikke skal videre i morgen. Hun trenger ikke å tenke bare én uke fram i tid, hun kan tenke på fremtiden. Hun kan sette opp en TV på den ene veggen og vite at den blir der, sier sosionomkollega Alexandra Engebretsen.

Leilighetene består av en romslig stue med kjøkken, et soverom og bad. Her står Alexandra Engebretsen i soverommet.

Hanna Skotheim

Selvstendige liv

Bybo har allerede flere utleieboliger som alle har fellesrom tilgjengelig, men det er ingen av dem som huser kun kvinner. Derfor er det nye botiltaket på Grünerløkka spesielt.

– Her er det tenkt at kvinner skal bo skjermet fra menn. Det er viktig for dem, sier avdelingsleder Hege Storhamar.

Hun forteller at kvinner i rusmiljøet trenger spesiell tilrettelegging. De utsettes hyppigere for vold og overgrep enn normalbefolkningen. I tillegg er maktbalansen mellom kjønnene stor.

– Når det er mange menn til stede, tar kvinnene gjerne en rolle som ikke er særlig hensiktsmessig. Vi ser ikke på de kvinnene som skal bo her som offer, men de er presset ut i karikerte kjønnsroller. Og det skal de slippe her, sier Storhamar.

Ved botiltaket skal ikke de ansatte være så tett på at de banker på dørene og oppsøker beboerne flere ganger daglig. Kvinnene har egne leieforohold og skal leve sine liv. Men de ansatte skal alltid være tilgjengelig i fellesarealet i første etasje og rundt om i huset. Enten bare for en kaffe og en prat eller hvis kvinnene trenger hjelp til noe praktisk. Denne julimandagen jobber Kine Gundersen med å få på plass møbler til hun som sitter inne. Tanken er at kvinnen skal få plass i bygården når hun slipper ut og at alt skal være klart i den nye leiligheten.

– Men om Nav vil betale for at leiligheten skal stå tom mens beboere er inne og soner, er et annet spørsmål. Ofte sier Nav opp boforhold til folk som soner. Det er vi redd for at kan skje hos oss også. Det er i så fall trist og lite hensiktsmessig, tenker vi. I hvert fall hvis folk ikke sitter inne så lenge, sier Storhamar.

Fontene har vært i kontakt med Nav og byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo kommune, men de mente at det ikke var naturlig for dem å kommentere utspillet til Stohamar.

Nina Arnesen (f.h.) inspiserer leiligheten sammen med Hege Storhamar (i midten) og Alexandra Engebretsen.

Hanna Skotheim

Studa er lys og har rosett i taket.

Hanna Skotheim

Hjelper til der det trengs

De ansatte kan også ha kontakt med legen hvis en av kvinnene ønsker det, de kan være med til time hos Nav, helsevesenet eller frisøren, hjelpe til med å finne ut av betaling av husleia eller bli med på grava til mora hvis det er det de trenger.

I starten så de ansatte lite til hun ene som har flyttet inn, men denne morgenen kom hun for første gang ned og spurte om hun kunne få en kopp kaffe. Noen av kvinnene vil de ansatte kjenne til fra før, noen har de kanskje møtt ved et krisesenter eller en rusinstitusjon. Andre blir de kjent med etter hvert som tiden går. Og det er da de kan ta tempen på hvordan det faktisk går med dem. Når de ansatte har gjort seg fortjent til tilliten deres.

Sju sosionomer

Det at de ble til sammen sju sosionomer ved botiltaket, er tilfeldig, ifølge Storhamar. Selv om hun gjerne skulle hatt inn en med erfaring fra helsevesenet også, er Storhamar er fornøyd med gjengen de er til nå. Hun synes de utfyller hverandre med sin kompetanse og tidligere erfaringer.

Flere har jobbet ved Thereses Hus, et krisesenter som huser kvinner i aktiv rus. Noen har erfaring fra rusomsorgen, mens andre har mer erfaring fra psykiatrien. De har også ansatt en fra barnevernet. Og så har de fått inn to menn, noe Storhamar mener er viktig.

– Selv om det ikke skal bo menn her, så er det viktig å ha kule og fine fyrer rundt seg. Og så er det helt greit hvis noen av kvinnene ikke vil snakke med en mann. Da kan de få snakke med en av de kvinnelige ansatte.

Her sitter Kine Gundersen (fra høyre) i fellesarealet sammen med Alexandra Engebretsen og Nina Arnesen.

Hanna Skotheim

Grenseløst

De fire sosionomene Fontene møter, er forberedt på at det kan oppstå uforutsigbare situasjoner. Men de mener at den kompetansen og erfaringen alle har, gjør at de vil klare å håndtere det meste som skjer. Det er også et pluss at de sannsynligvis kjenner de kvinnene som kommer inn, fra før av. Og at de alltid er minst to på jobb.

– Det er klart at vi kommer til å ha innleggelser, politi, uro, kriser, og alt det som hører med i et kaotisk liv. Men det er jo også noe vi er gode på, sier Storhamar.

– Kan dere føle dere utrygge?

– Ja, det tror jeg. Men du må trives med at pulsen kan stige hvis du skal jobbe med denne gruppa. Det er litt sprøtt og morsomt. Og innimellom er det også grenseløst.

– Hvilke uforutsette hendelser ser dere for dere at kan skje?

– Brann. Og trusler er aldri hyggelig. Vi har også snakket en del om kjipt besøk.

Etter at de ansatte har dratt hjem i ti tida, kan i realiteten hva som helst skje inni bygården og i hver enkelt leilighet.

– Men det er jo en del av det å bo. Så det snakker vi om. Vi spør kvinnene hva en god nabo er for dem. Og hvordan de kan være en god nabo. Mange av de som kommer hit, har aldri reflektert over hva det vil si, sier Storhamar.

Boligtiltaket er ikke et behandlingssted, men de ansatte er alltid til stede hvis kvinnene trenger dem. Her tar Hege Storhamar en titt på kjøkkenet i en av leilighetene sammen med Alexandra Engebretsen.

Hanna Skotheim

Ønsket varmt velkommen

De ansatte regner med at resten av leilighetene vil fylle seg opp utover høsten. Målet er at de innen utgangen av 2023 kan tilby 13 kvinner permanent bolig.

Alle leilighetene ligger omringet av andre naboer. Noen av dem er redd for at det skal bli mye bråk, men mange ser også verdien av at disse kvinnene har mennesker med mer normale liv rundt seg.

Hege Storhamar ser ned på bakgården som de tenker at også kvinnene i leilighetene skal kunne ta i bruk etter hvert. Da vil de dele hagerommet med mange andre bygårder.

Hanna Skotheim

Da Fontene skal fotografere de fire ansatte utenfor døra, er det en av naboene som vinker til dem. De er blant dem som har ønsket tiltaket varmt velkomment, forteller Storhamar.

Det har vært generelt lite styr å melde ifra om. Heller ikke da Kirkens Bymisjon drev med booppfølging her tidlig på 2000-tallet.

– De kvinnene som flytter hit, har gjerne mer enn nok med sitt eget liv. De har masse bagasje som de forsøker å putte inn i skapene sine og så vil de bare leve stille og rolige liv, sier Storhamar.

Les mer bolig og boligmangel til sårbare mennesker:

Mikael får ikke boligen han har krav på. Det sliter ut Lene i Nav

Ingen har flere hjemløse enn Bergen: Mikael har ventet på bolig i to år

Byråd om boligmangel for alvorlig syke: – Det er ikke vilje eller penger det står på