Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Eivind Senneset (foto)

– Han gjør mange feil! roper kvinnene.

De er fra Somalia, Syria, Ukraina og sitter i hestesko hos Ny sjanse, kvalifiseringssenter for innvandrere i Bergen.

På TV-skjermen i rommet viser Mariann Ellingsen en kortfilm om en mann på intervju og ber dem merke seg hva han gjør bra og dårlig. Hun er sosionom og veileder ved Navs eget senter for å få innvandrere ut i jobb.

– Mobilen lager lyd, han møter ikke presis, og han har dårlige klær, sier en av kvinnene.

Filmen vekker latter i gruppa. De legger raskt merke til alle tabbene: Han legger bagen på bordet! Og han hilser ikke!

Noen av deltakerne har aldri vært på et intervju, mens andre har erfaringer som de vil dele.

– Jeg gjorde to feil første gang jeg var på intervju, sier Fatima Noureddin (44) høyt til alle.

Navs eget senter

Noureddin er fra Syria og har aldri hatt en jobb i Norge.

Hun har bodd i landet i seks år og har vært hjemmeværende husmor. Det synes hun har vært kjedelig. Barna hennes er store nå.

– Å sitte på sofa hele dagen er ensomt. Det er kjedelig hjemme når jeg ikke passer barn, sier hun.

Mariann Ellingsen, som er veilederen hennes, nikker oppmuntrende til henne:

– Ja, nå er det din tur! Vi skal klare å få deg ut i arbeidslivet.

Det lokale Nav-kontoret har søkt om plass for henne ved senteret. Hun har vært avhengig av økonomisk sosialhjelp. Målet er at hun skal få den opplæringen hun trenger for å få en fot inn på arbeidsmarkedet.

– Drømmen er å ta fagbrev som kokk, men jeg trenger å bli bedre i norsk og må bestå grunnskole først, sier hun.

Ellingsen roser henne for å ha pågangsmot og vilje.

– Jeg merker på hele deg at dette skal vi få til. Her har vi en fremtidig kokk.

20 år i Bergen

Ny sjanse ble etablert i Bergen for 20 år siden og skal kvalifisere innvandrere til en sjanse på jobbmarkedet.

Deltakerne får månedslønn på cirka 20.000 kroner, og ukeplanen legges opp individuelt for hver enkelt. De deltar i norskopplæring, karriereveiledning, kurs, og skal så fort som mulig ut i praksis.

– Ny sjanse er deltakernes arbeidsplass så lenge de er med i kvalifiseringsprogrammet, sier Ellingsen.

Sosionom Mariann Ellingsen formidler hvordan man bør opptre i et jobbintervju. 

Eivind Senneset

Noen deltakere er ute av senteret fem dager i uken, mens andre er innom for kurs, grupper og samtaler med veilederen.

– Alt i timeplanen til deltakerne skal øke sjansen for at de får seg en jobb, sier Ellingsen.

Veilederne følger opp 18 deltakere hver i tillegg til at de holder kurs og gruppetimer. Målet er at deltakerne kommer ut i arbeidspraksis så fort som mulig og at de får jobb – helst innen to år.

Lærer av hverandre

Sosionomen var med Noureddin første gang hun skulle på intervju til en praksisplass, som kjøkkenassistent i kantine.

Nå forteller kvinnen til de andre i gruppa hva hun gjorde feil under intervjuet.

– Jeg tok ikke av meg jakken. Og jeg sa nei takk til kaffe, sier hun.

Ah! lyder det fra kvinnene i hesteskoen.

– Jeg visste jo ikke at kaffen var gratis! utbryter Noureddin.

Ellingsen forklarer at hvis man ikke tar av seg yttertøyet, signaliserer man at man ikke trives og helst vil gå med en gang.

– Og hvorfor si ja til drikke? Jo, det er den første kontakten. Det viser at du har god tid og at «her vil jeg være». Dette er gode tips, og jeg er glad for at vi erfarte dette sammen, sier hun til gruppa.

Veilederne ved kvalifiseringssenteret "Ny sjanse" i Bergen følger opp deltakerne og støtter dem på veien mot en jobb.

Eivind Senneset

Det er en fin fortrolighet blant deltakerne, merker Ellingsen.

– De lærer mye av å høre hva andre har opplevd og erfart, sier hun.

Rene klær og motivasjon

Ellingsen snakker om hvordan man bør opptre og te seg i et jobbintervju.

Hun minner om at det er lurt å lese stillingsannonsen nøye og tenke gjennom hva som gjør at man passer i jobben.

– Noe av det aller viktigste arbeidsgiver spør om er hvorfor vil du ha jobb akkurat her? Da kan du vise om det er tilfeldig eller om du er godt forberedt. De vil ha den som har mest lyst å være hos dem. Hvis du er motivert for jobben, ikke bare lønna, så går du inn i det med hele hjertet, sier hun.

– Og hvordan bør man kle seg til et intervju? spør hun deltakerne.

En mann rekker opp hånda. Han mener man bør ta på finere klær enn vanlig, men at man ikke trenger å stille i dress hvis man søker jobb som lastebilsjåfør. Det blir ny latter i gruppa. Alle er enige med ham.

– Det viktigste er rene klær, understreker Ellingsen.

Hurra-veggen

Utenfor rommet der de øver på intervju, henger plakater med bilder av hvem som har fått jobb og hvor de er ansatt: I barnehage, i butikk, på sykehjem, som bussjåfør og renholdere.

– Det er Hurra-veggen, sier avdelingsleder Hilde Eliassen.

I 2023 hadde Ny sjanse nærmere 200 deltakere. Av dem som avsluttet programmet det året, ble 53 prosent skrevet ut til arbeid.

– Det er et godt resultat, spesielt når man tenker på bakgrunnen deltakerne har. Mange har lite skolegang og ingen arbeidserfaring, sier Eliassen.

Hilde Eliassen mener Hurra-veggen gir motivasjon til å hjelpe innvandrere ut i jobb.

Eivind Senneset

Hun mener det er en fordel at senteret er Navs eget tiltak. At de har fagpersoner med lang erfaring og høy kompetanse gjør senteret stabilt.

– Vi tar imot deltakere som ikke kan lese og skrive og setter dem i stand til å få en jobb. Det er jo fantastisk, sier hun.

«Hurra-veggen» gir inspirasjon til veilederne som jobber for å få deltakerne sysselsatt.

– Det er ikke alle deltakerne som får fast fulltidsjobb, men de skrives ikke ut til ingenting, presiserer lederen.

Faser med oppfølging

Noen går over i utdanning, statlige arbeidsmarkedstiltak, fødselspermisjon eller over på arbeidsavklaringspenger, og noen får jobb noen år etterpå.

– Det er høye krav i arbeidslivet og stor konkurranse om jobber hvor man er ufaglært, så vi er godt fornøyd med resultatet, sier flere av veilederne når de møtes til lunsj.

Det er ikke uvanlig at en veileder bruker en halv dag på en person i en periode, men behovet for oppfølging varierer.

Jobben deres handler også om å ha kontakt med arbeidsgivere som tar imot deltakerne i praksis.

– De er ikke gratis arbeidskraft. Vi spør tidlig om hva som skal til for at denne personen skal få jobb, forklarer de.

Ønsket er at de som er i praksis skal kunne gå over i en vanlig jobb.

Inkludert i sosialt miljø

Det oppstår ulike utfordringer på arbeidsplassene som arbeidsgivere trenger hjelp til å løse.

En av veilederne forteller at hun hadde en deltaker som var mye på mobilen i pausene da hun var i praksis i en barnehage. Arbeidsgiver ville ha hjelp til å få kvinnen med i det sosiale miljøet.

– Kvinnen kunne lite norsk og sa at hun følte seg dum. Da var det lettere for henne å være på mobilen, sier veilederen.

Alle legger vekt på hvor viktig det er at veilederne kjenner partene godt, både den som er i praksis og arbeidsgiver.

– Et inkluderende arbeidsmiljø er så viktig! I ufaglærte jobber hvor ikke arbeidsoppgavene nødvendigvis er så spennende, så blir arbeidsmiljøet desto mer viktig, sier en av dem.

Avdelingsleder Hilde Eliassen mener de ansatte gjør sosialt arbeid fra ende til annen gjennom uka.

– Veilederne har sosialfaglig bakgrunn. Vi har ikke behov for jurister, men for engasjerte sosionomer, sier hun.

Mariann Ellingsen sier det er den beste jobben hun har hatt.

Hun har tidligere vært saksbehandler i Nav, men opplever å være tettere på dem hun skal hjelpe i jobben hos Ny sjanse.

– Det er et fint senter. Jeg bruker all tiden på deltakerne, og jeg er ute og skaper kontakt med arbeidsgivere. Vi kan se muligheter der andre ikke gjør det, sier hun.

Arbeidstreningen Mat & prat

For noen år siden etablerte Ny sjanse tiltaket Mat & prat. De holder til i et kjøkken på et sykehjem, hvor deltakere kan få arbeidstrening.

– Selv om målet ikke er å jobbe med mat, så er det et fint sted å begynne. Her får de skjermet trening før de skal ut på en ordinær arbeidsplass, sier Hilde Eliassen.

På kjøkkenet er det plakater med bilder av kjøkkenredskaper og de norske ordene for det: Kniv. Kasserolle. Litermål.

Deltakerne lærer om rutiner og forventninger i arbeidslivet.

Eivind Senneset

Kokker er arbeidsledere og trener opp deltakerne.

– Når man har vært hjemme i mange år og skal ut i arbeidslivet, så er det en bøyg og en dørstokkmil. Dette kjøkkenet er et sted å starte i trygge omgivelser, sier kokk Dorothy Birkeland.

Hun vet at mange kvinner er gode på å lage mat til en stor familie hjemme på eget kjøkken, men at de trenger å lære hva det vil si å jobbe ute av huset: Komme presis, øve på tidspress når de skal levere og hente i barnehage.

– Hos Mat & prat lærer de hva som forventes i arbeidslivet, og det de lærer kan overføres til andre jobber, sier hun.

Lettere å prate

Kjøkkenet er også et sted å lære norsk: Når deltakerne står skulder til skulder og lager mat sammen er det lettere å åpne seg og få i gang prat. Dorothy Birkeland sier at hun lar de som ikke har samme morsmål jobbe sammen, slik at de må trene på norsk.

Hun har også kontakt med veilederne i Ny sjanse og melder fra om hva deltakerne trenger å øve på.

– Har du lagt merke til noe ved veiledernes måte å jobbe på som er bra?

– Ja, de er nært på deltakerne og viser et genuint ønske om å hjelpe, og det smitter over på oss. Jeg har endret måten å lære videre på, fordi jeg inspireres av sosialarbeiderne. Nå gir jeg tydelige beskjeder, og jeg snakker så enkelt som mulig, sier hun.

Rasha Mohamed fra Sudan begynte med arbeidstrening i Mat & prat. Nå har hun hatt fast jobb i kantinen i sju år. For, maten som lages i kjøkkenet, selges og serveres i kantinen som Mat & prat drifter.

– Jeg liker jobben. Veldig! Dette er mitt andre hjem, sier hun smilende.

Rasha Mohamed (t.v.)har fått jobb i Mat & prat. Nina Aasen og Dorothy Birkeland er kokker og arbeidsledere.

Eivind Senneset

Koret øver på diksjon

Tilbake på senteret Ny sjanse er det tid for korøvelse. Korsangen er en ny metode for å lære språk. Norsklærer Linn Skulberg De Souza lærer dem tekst og uttale.

Hun har fått med seg en operapedagog fra Kyiv til å dirigere koret og en student fra Griegakademiet på piano. Dette koret driftes gjennom prosjektet Jobbsjansen.

Nå synger de Når himmelen faller ned flerstemt i alt og sopran: «Det snør», men noen synger «snår».

Læreren overdøver pianoet og roper at hun verken vil høre «snår» eller «snjør», men SNØR.

– Og ikke snørr! Hahaha! roper ukrainske Murashko, og latteren brer seg i rommet.

Kvinnene starter forfra en gang til.

– Diksjon! Ø, sier De Souza.

– Husk! roper dirigenten mens hun slår taktene: – Dere må smile! Det er Norge! Dere er glade for at det snør!

Oleksandra Murashko fra Ukraina er operapedagog fra Kyiv og er med å lede koret.

Eivind Senneset

Unison sang

Oleksandra Murashko fra Ukraina har ikke vært så lenge i Norge, men har fått god trening i språk ved å lede koret.

– Unisont, sier hun til korsangerne.

– Det betyr at vi må synge de samme tonene!

Og de synger: «Alt går litt langsommere her på jorden når himmelen faller ned».

De har snakket om begreper og hva sangtekstene betyr, forklarer norsklærer De Souza. Hun mener koret er bra på alle måter, også sosialt og at musikk gir stor glede.

Neste sang er Bjelleklang. Og norsklæreren spør:

– Husker dere Blakken? Jo, at det er navnet til hesten. Og stallen? Huset til hesten.

«Følg oss ut, følg oss ut, over mo og myr, der hvor veien slynger seg, i skogens eventyr».

– Følg oss ut, lang u, ikke ot, sier De Souza.

Og så kommer dagens siste sang: «Jeg tenker opp når jeg er nede, for jeg er optimist».

Og de synger ut med stor glede:

– Jeg vet det går bra til sist!