Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Ingen av dem tok på seg en mamma- eller papparolle, men de spurte meg hva jeg trengte. De så mennesket bak saksnummeret.

Det er 34 år gamle Isabell Buklev som sier dette. Hun snakker om ungdomsårene på ulike barnevernsinstitusjoner og de ansatte som fikk henne til å føle seg trygg.

Ta for eksempel miljøarbeideren som i stedet for å dra henne fysisk opp av senga, fant fram en trompet eller en sauebjelle for å vekke henne. Han kunne også finne på å løpe med ungdommene og få dem til å roe seg de gangene de forsøkte å rømme. Andre ansatte jaktet på dem.

– Jeg lurer på hvordan noen kunne misbruke makta si, mens andre ikke engang la en hånd på meg. Jeg havnet i konflikter med de voksne som jeg likte også, men de ga meg heller en klem, forteller 34-åringen.

Det som fortelles her er Buklevs egne erfaringer. Hun ønsker ikke å henge ut ansatte hun mener ikke gjorde en god jobb. Hun vil derimot rose dem hun synes var flinke med ungdommene.

34-åringen er glad hun hadde ansatte rundt seg som var mer runde i kantene. Som pratet med henne etter 23 på kvelden selv om det var lenge etter leggetid. Som ga henne én-til-en tid.

Skjalg Bøhmer Vold

Ingen snakket med ungdommen

Buklev tok kontakt med Fontene etter å ha lest flere artikler om ansatte på barnevernsinstitusjoner. De har fortalt om en krevende arbeidssituasjon. Blant annet om avviklingen av langturnus på en barnevernsinstitusjon som gjorde at flere ansatte sa opp i protest. Og om miljøterapeuten Jens Petter som ble arbeidsufør etter å ha jobbet på barnevernsinstitusjon.

– Jeg reagerte på at det kom fram hvordan de ansatte har det, men så var det ingen som snakket med ungdommen, sier Buklev og legger til:

– Det er viktig å belyse ungdommenes perspektiver og opplevelser. Både fordi grove feil er blitt begått, men også for å få fram at denne viktige etaten har et forbedringspotensiale.

Det har kostet Buklev mye å kontakte Fontene, men hun mener det er viktig å si noe på vegne av andre institusjonsbarn som ikke tør, orker eller er blant oss lenger.

– Jeg håper å bidra til at dagens system ikke ødelegger framtiden til dagens ungdom som bor på barnevernsinstitusjoner.

Barnevernsinstitusjon stenges: – Dette er en varslet krise, sier tillitsvalgt

– Det kunne gått skeis

Selv om ungdomsårene var preget av flere vonde opplevelser og hyppig flytting fra den ene institusjonen til den andre, har det gått bra med Buklev. Hun har fast jobb som yrkessjåfør og har, etter mange rotløse år, klart å slå seg til ro på ett sted. Det er mye takket være den siste institusjonen hun havnet på. Med kun et par ungdommer og ansatte som hun opplevde at brydde seg og var mer runde i kantene, fikk hun dekket sine behov for oppmerksomhet.

– Det kunne gått skeis med meg, men jeg var heldig. Jeg fikk mennesker rundt meg som så meg for den jeg var. Det samme ønsker jeg meg for de andre ungdommene. At de blir møtt med en kjærlig hånd og et varmt hjerte som vil dem vel.

Buklev har klart seg til tross for sitt dårlige utgangspunkt. I dag har hun en fast jobb, mann og fire barn.

Skjalg Bøhmer Vold

Men det har tatt tid for Buklev å komme dit hun er i dag. Nettopp derfor mener hun det er så viktig at traumer behandles så tidlig som mulig.

– Det er mye tyngre og vanskeligere når en er ute av systemet.

Sparket rundt seg i frustrasjon

Som ungdom kunne Buklev selv utagere fordi hun følte seg utrygg. Hvis de ansatte da håndterte situasjonen på en måte Buklev mente var uheldig, kunne de bidra til at en allerede ustabil situasjon eskalerte.

– Jeg var helt alene. Hadde ingen familie. Ingen som var glad i meg. Det var noen av de ansatte som fikk meg til å føle meg verdt noe, men hvis jeg ikke følte på det, kunne jeg bli frustrert og sint.

Buklev skulle ønske flere av de ansatte var mer tålmodig med henne. At de ga henne tid i stedet for å gripe inn fysisk. Hun skulle også ønske at flere av de ansatte husket at det var deres hjem de kom inn i da de kom på jobb og at de bød mer på seg selv. Noen av dem gjorde det. Det var blant annet dem som kom innom på fritida si og spurte hvordan det gikk med henne.

– Da var det noen som søkte meg. Som spurte spesielt etter meg. Det betydde mye for meg.

Smykket som henger rundt Buklevs hals, fikk hun av en av de ansatte på en av barnevernsinstitusjonene. – Det er et vesen som skal beskytte deg. Hun ga det spesifikt til meg. Hun var en av de gode. Buklev bruker smykket så ofte som mulig.

Skjalg Bøhmer Vold

– Noen av de ansatte i Fontenes artikler har sagt at de var redd for ungdommene. Kan du forstå det?

– Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men i mange tilfeller hadde de ikke trengt å være redde. Hadde de hørt på ungdommene og brukt tid med dem, hadde de ikke hatt noe å frykte. Utagering skjer fordi en ungdom er frustrert, usikker og utrygg. Derfor er det så viktig at de ansatte setter seg inn i ungdommens liv og prøver å forstå hvorfor personen utagerer og hva som skal til for at de føler seg trygge. De hadde sluppet lettere unna hvis de ikke tydde til vold og stengte dører. Det forsterker bare kaoset inni ungdommen.

Jonas frykter bråk på natta og at de ikke kan dra ut og lete etter ungdom når langturnusen forsvinner

Rolig og aldri sint

Jon R. Aas er blant dem Buklev har gode minner fra. Det var noe med måten han håndterte ting på som gjorde henne trygg. Den pensjonerte miljøarbeideren forteller at han alltid var rolig og aldri sint. Han hadde også en regel for seg selv, å ta så lite i dem som mulig og bruke tid med dem etter urolige hendelser.

– Det handler om å tåle det som ansatt. Jeg har blitt pensjonist i dette gamet, og det er det ikke mange som blir. Så jeg har tålt det, sier Aas.

Isabell Buklev omtaler den tidligere miljøarbeideren Jon R. Aas som «bonden». Ved siden av jobben, drev han gård som ungdommene ofte fikk bidra på.

Nadia Frantsen

Han understreker derimot at det var en annen tid den gangen Buklev bodde på institusjon. I dag er det mye strengere regler for når det er i orden å bruke fysisk makt. Men han mener likevel at hvordan situasjoner håndteres i stor grad kommer an på hvem som står i situasjonen.

– Det er flere enn dem Buklev husker som var gode ansatte, som var det. Men så er det jo også individuelt hvordan du opplever en annen voksen og hvordan en voksen opplever en ungdom. Selv om jeg kunne oppleve det som trygt å ta med meg Buklev eller en annen ungdom ut alene, hadde andre ansatte kanskje oppfattet det som skummelt.

Det hendte at også Aas måtte ta i ungdommene noen ganger, men da var han veldig bevisst på å ikke være for voldsom og å ta en ordentlig, rolig prat med dem etterpå.

Se hele ungdommen

Buklev har fortsatt kontakt med Aas. Det har hun også med sosionomen og miljøterapeuten Kjersti Honerud. 34-åringen vil gjerne rose dem begge for måten de var mot henne i ungdomsårene.

– Det er jo veldig hyggelig å høre, sier Honreud.

Hun jobbet som miljøterapeut på en barnevernsinstitusjon i 14 år og husker godt Buklev.

Miljøterapeut og sosionom, Kjersti Honerud.

Privat

– Hva gjorde du som Buklev satt så stor pris på?

– Det jeg prøvde på, som jeg ikke tror jeg er alene om, var å se hele ungdommen og være genuint interessert. Jeg forsøkte å forstå hva som lå bak atferden til ungdommene. Ofte er jo for eksempel sinne et smerteutrykk på traumer, sier Honerud.

Selv om Buklev roser Honerud, mener sosionomen selv at hun har gjort mange feil, men at ungdommene har lært henne masse på veien.

I de årene Honerud jobbet på barnevernsinstitusjon, var hun opptatt av å skape et hjem for ungdommene.

– Ungdommene trenger trygge voksne som ser, lytter og gir omsorg og varme, sier Honerud.

Ble som barnet deres

Også miljøterapeut og vernepleier, Daniel Solheim, var opptatt av å behandle barnevernsinstitusjonen som hjemmet til ungdommene.

– Jeg og min kollega var opptatt av å skape en slags familie. Buklev ble som et barn for oss, og dermed møtte vi på utfordringer som en hvilken som helst annen familie ville møtt på, sier Solheim og fortsetter:

– Man er nødt til å bygge en relasjon til ungdommen for å kunne stille noen krav, få respekt og bygge hverandre opp.

Trenger god tid

Vernepleieren husker at Buklev var i en trassalder som så mange andre på hennes alder, men at hun reagerte godt på måten de ansatte behandlet henne på. Solheim tror også arbeidstiden og at de i en periode var kun to ungdommer og to ansatte, hadde mye å si for hvordan Buklev opplevde situasjonen. Da turnusen ble endret og de ansatte fikk ansvaret for flere ungdommer, forsvant mye av den tiden som Solheim så på som verdifull med ungdommene.

– Det er ikke lett å effektivisere en samtale med en ungdom. Den gode samtalen kan komme klokka 24 på natta, på vei til skolen eller til legen. Den kan komme når som helst. Derfor er den tiden så viktig, sier Solheim.

Han understreker, i likhet med miljøarbeider Aas, at ungdom responderer svært individuelt på voksne.

– Jeg har jobbet med mange ungdommer, og de kunne sagt svært ulike ting om meg.