Linn Løvlie Slette, spesialrådgiver i Stiftelsen SOR

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Stadig tar jeg meg selv i å undre over hva Ola Nordmann tenker om personer med utviklingshemming. Tenker vi utelukkende på dem som en gruppe som koster penger, eller har vi kommet såpass langt at vi klarer å se på dem som en ubenyttet ressurs? Jeg drømmer om det siste. I Aftenpostens nyhetsoppslag «Hvilke sykdommer koster oss mest? Nå har forskerne svar» kan vi lese at (psykisk) utviklingshemming er den diagnosen som kommer på tredjeplass over alle sykdommer, tilstander, plager og syndromer som koster oss mest i Norge. Demens troner øverst på listen, og står for ti prosent av helseutgiftene i landet. Faren ved en slik skjematisk fremstilling er at man utelukkende tenker på opplistede diagnosegrupper som en utgiftspost det må settes inn besparende og gruppebaserte tiltak overfor, og at man som en konsekvens av dette tyr til tiltak som har til hensikt å spare penger, men som til syvende og sist kan bidra til økte utgifter og mer uhelse.

En menneskerettighetsutfordring

Det er veldokumentert at utviklingshemmede opplever brudd på sine grunnleggende menneskerettigheter hver eneste dag. På de fleste livsområder møter de diskriminerende holdninger og samfunnsskapte barrierer for deltakelse. Grunnene til dette er mange og komplekse, men utenfor fagmiljøet er jeg redd det hviler en kollektiv forståelse rundt hva disse menneskene kan oppnå og bidra med i samfunnet. Professor Marit Sundet går så langt som å si at utviklingshemmede er forhåndsdefinerte mennesker. De historiske merkelappene (for eksempel åndssvak, evneveik, sinnssyk og tilbakestående) ligger som et slør over vår forståelse, og kan være med på å legitimere en praksis som tydelig strider med verdier i vår tid; likeverd, likestilling, mangfold og inkludering.

Utviklingshemmede må bli spurt, hørt og sett

Jeg husker hun så bestemt på meg og at hun hadde et drag av alvor i stemmen: «De (les: politikere og beslutningstakere) må ikke se på oss som en gruppe som koster penger, men heller se hvilke ressurser vi har». Dette er et direkte sitat fra en person med utviklingshemming. I 2019 inviterte daværende kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V) til innspillsseminar for voksne personer med utviklingshemming. Hovedmålet med seminaret var å få innspill til Stortingsmelding 8 (2022–2023) som bærer navnet «Det handler om å bli hørt og sett». Innspillene deltakerne kom med var hjerteskjærende, men samtidig løsningsorienterte. De ba om en styrket arbeidslinje, mer kompetanse ute i tjenestene og en anerkjennelse av hvem de er som mennesker. Likevel ser vi til stadighet at dette er en gruppe som blir behandlet som en samfunnsmessig byrde, framfor likeverdige borgere.

Bruk ressurser for å få ressurser

Redd Barna og Stiftelsen SOR har nylig avsluttet et medvirkningsprosjekt der barn og unge med utviklingshemming har lært om egne menneskerettigheter, samtidig som de har lært oss, altså arrangørene, noe om det å være ung med utviklingshemming i Norge i 2023. De aller fleste forteller om en oppvekst preget av mobbing og andre negative livsopplevelser. Ungdommene har også fortalt oss at voksne sjelden tar dem på alvor når de forteller om krenkende hendelser. Dette er forhold vi vet kan danne grunnlag for utvikling av psykiske helseplager og alvorlige psykiske lidelser. Foruten en overrepresentasjon hva gjelder psykiske helseutfordringer blant utviklingshemmede, er de også mer utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt sammenliknet med andre.

Arvid Nikolai Kildahl, psykologspesialist og forsker ved Oslo universitetssykehus, mener vi i større grad må tørre å stille de vanskelige spørsmålene også til denne delen av befolkningen. Men dette krever kompetanse, og kompetanse vet vi er et knapphetsgode i tjenestene til de av oss som trenger litt ekstra tilrettelegging i hverdagen. Derfor må vi i større grad tørre å satse på forebyggende tiltak. I tillegg må vi sørge for at det etableres flere studieplasser på høgskole- og fagskolenivå, slik at folk blir rustet til å forstå kompleksiteten i tjenestene og i samfunnet vi er en del av. Vi må også legge til rette for attraktive turnuser, heltidskulturer, spennende arbeidsoppgaver og mulighet for kompetanseheving på og utenfor egen arbeidsplass.

En styrket arbeidslinje er et styrket fellesskap

Den interessante studien bak nyhetsoppslaget i Aftenposten presiserer at det er et presserende behov for forskning og utvikling slik at tiltakene og tilbudene overfor gruppene som koster samfunnet mest blir enda mer effektive. En fallgruve ved en slik konklusjon er å sette inn tiltak på feil premisser. Jeg mener vi bør satse på tiltak som har samfunnsmessig nytte. Og en ting vi vet nytter er å få flere ut i arbeidslivet. HELT MED, som også ble kåret til årets sosiale entreprenør 2023, bidrar til at mennesker med utviklingshemming får delta i det ordinære arbeidslivet på lik linje med andre. Med varig oppfølging så lenge arbeidsforholdet varer blir arbeidstakerne en stor ressurs for lokalsamfunnet de er en del av, men også for storsamfunnet. For økt arbeidsdeltakelse betyr økte skatteinntekter. Slik sett vil penger som investeres i arbeidslinja, gi store samfunnsøkonomiske gevinster både på kort og lang sikt. Den nye offentlige utredningen «På høy tid» (NOU 2023: 13) konkluderer tydelig med at det er store samfunnsøkonomiske gevinster og budsjettoverskudd å hente gjennom å bygge ned funksjonshindrende barrierer og inkludere så mange som mulig i arbeidslivet. Om det norske arbeidslivet over en 10-årsperiode klarer å sysselsette 15 prosent flere av funksjonshindrede i arbeidsfør alder enn det som er tilfelle i dag, vil det gi en samfunnsøkonomisk gevinst på NOK 26,7 milliarder kroner (s. 240).

En økt satsing på arbeidsinkludering for utviklingshemmede vil angivelig bidra til at (psykisk) utviklingshemming havner lenger ned på listen over tilstander eller diagnoser som koster samfunnet mest. For å få til dette må vi som samfunn lette litt mer på sløret, og satse på noe vi vet er både kostnadsbesparende og helsefremmende: kompetanse i tjenestene og arbeid for alle!