Når barnevernstjenesten mottar bekymringer om samværssabotasje, tenker jeg at det utløses en plikt hos barnevernstjenesten til å undersøke omsorgssituasjon og tilby hjelpetiltak, skriver Jeanette B. Svendsen i dette innlegget.

Når barnevernstjenesten mottar bekymringer om samværssabotasje, tenker jeg at det utløses en plikt hos barnevernstjenesten til å undersøke omsorgssituasjon og tilby hjelpetiltak, skriver Jeanette B. Svendsen i dette innlegget.

Colourbox

Samværssabotasje er omsorgssvikt

DEBATT: 45.000 barn har ikke sett sin samværsforelder på en måned eller mer. Foreldrene får liten eller ingen hjelp fra det offentlige.
26.01.2021
17:07
26.01.2021 17:35

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

En SSB- rapport viser at 45.000 barn ikke har sett sin samværsforelder på en måned eller mer. Som tidligere saksbehandler i en kommunal barnevernstjeneste har jeg truffet mange av barna som SSB-rapporten viser til. Når jeg tenker tilbake, ser jeg for meg ansiktene til foreldrene som har mistet kontakten med barna sine. De har mistet det kjæreste de har og opplever lite, eller ingen, hjelp fra det offentlige. De må leve med nettverkets spørrende blikk om hvilken omsorgssvikt de har utsatt sitt barn for, siden de ikke har samvær.

I fjor høst fortalte TV2 historien om «Maria» som mistet all kontakt med sin datter. Maria-saken forteller om en mor som utallige ganger har henvendt seg til det offentlige systemet for å be om hjelp til å gjenetablere kontakten med datteren. Hun har nærmest kommet til lukkede dører. Barnevernstjenesten vurderte at det var til Lea sitt beste å ha samvær med mor, men mente at de ikke hadde myndighet til å kreve at far skulle legge til rette for dette. Barnevernstjenesten henviste mor til familievernkontoret. Der kunne hun be om mekling og forsøke å få på plass samvær med datteren. Maria fulgte rådet, men mekling førte ikke fram.

I denne saken utsatte ikke mor datteren for omsorgssvikt, men samværet ble likevel stanset. Det samme gjelder de foreldrene jeg blir minnet om når jeg leser om Maria. De har god nok omsorgskompetanse og gir barna god nok omsorg. Likevel får de ikke ha samvær med barna.

TV2 bruker begrepet samværssabotasje. En annen dekkende definisjon er høykonflikt. Høykonfliktsaker, med samværssabotasje, er som regel svært komplekse saker å jobbe med, men innholdet er enkelt: Barn og foreldre blir frarøvet sin rett til samvær med hverandre. En rett de har og som er nedfelt i både Barneloven og Barnekonvensjonen.

Hva gjør du når barn velger bort en av foreldrene? Her får du råd fra psykolog

Jeg blir svært berørt av å lese om Maria. Jeg kjenner hvordan en gammel uro fra tiden som barnevernskonsulent blir vekket. Igjen er jeg på søk etter svar på hvordan Maria-saker kan ivaretas av det offentlige systemet.

Med jevne mellomrom mottar barnevernstjenesten bekymringsmeldinger knyttet til høykonflikter og samværssabotasje. Etter min vurdering kan disse sakene innebære alvorlig omsorgssvikt, hvor barna blir revet i to, mellom far og mor. Ifølge barnekonvensjonen har et barn rett til å bli oppdratt av begge sine foreldre. Det har også rett til å ha sin egen identitet. Retten til identitet og tilhørighet blir frarøvet ved samværssabotasje, og slike situasjoner kan gå på bekostning av et barns helse og utvikling. Ifølge barnevernloven skal barnevernstjenesten ivareta barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling og sørge for at de får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Når barnevernstjenesten mottar bekymringer knyttet til samværssabotasje, tenker jeg at det utløses en plikt hos barnevernstjenesten til å undersøke omsorgssituasjon og tilby hjelpetiltak.

Jeg sluttet i barnevernstjenesten i 2019. Mens jeg var ansatt var beskjeden tydelig om at vi ikke skulle røre ved høykonfliktsakene, men henvise dem til videre til familievernkontoret. Begrunnelsen var at foreldretvistene skal løses ved mekling, eventuelt i Tingretten. Dette er på sett og vis forståelig. Sakene styres av barneloven. Samtidig er dette systemet helt uforståelig for meg. Hvordan kan det ha seg at saker, hvor et barn blir utsatt for samværssabotasje, ikke omtales som omsorgssvikt og blir behandlet deretter?

Nå jobber jeg på et familievernkontor. Ansatte der er drivende flinke til å arbeide med relasjoner og kommunikasjon. De store utfordringene melder seg for familieterapeutene når foreldrene ikke makter å inngå en avtale om barna. Dersom den ene forelderen ikke er interessert i å inngå en avtale, er løpet kjørt. Den andre forelderen må godta at ting er som de er eller fremme sak for retten. Da begynner pengene å rulle, og for mange kan det bli en økonomisk umulighet å ta ut stevning for å kjempe for samværet med sitt barn.

Praksisen med stevning for retten kan jeg heller ikke riktig forstå. Barnets rett til samvær med begge foreldrene er nedfelt i lov. Når loven brytes, stiller jeg meg undrende til at det skal være et privat ansvar, både praktisk og økonomisk, å ivareta et barns rettssikkerhet. Dersom et barn blir utsatt for seksuelle overgrep, vanskjøtsel eller vold er saken annerledes. Da arbeider barnevernstjenesten for å sikre barnet nødvendig hjelp. Hvordan kan det ha seg at et barn som blir frarøvet samvær med sin forelder skal behandles ulikt?

Det er, som sagt, min vurdering at samværssabotasje kan innebære omsorgssvikt, og at barnevernstjenesten har et ansvar for barna i disse sakene. En henvisning til familievernkontoret er nødvendig, og helt i tråd med lovverket. Men hva om barnevernstjenesten og familievernkontoret etablerte en rutine for samarbeid i disse sakene? Et samarbeid hvor begge instansene deltar i faste, felles møter med foreldrene og hvor barnevernstjenesten sin makt og myndighet blir kombinert med familievernkontorets ekspertise. Det kunne bidra til at foreldrene kjenner seg mer forpliktet til å følge et meklingsforløp, komme fram til avtaler om barna og følge opp disse avtalene i praksis.

Når barnet vender seg mot en av foreldrene – det trengs mer kunnskap om foreldrefiendtlighet

Jeg er kjent med at et samarbeid mellom barnevernet og familievernet verken er nytenkning eller uprøvd. Men det har ikke vært en fast rutine, og jeg stiller spørsmål ved om en slik ordning kunne bidratt til å etablere flere samvær mellom de barna og foreldrene som SSB-rapporten viser til. Jeg tenker uansett at tiden er overmoden for å finne nye tilnærminger til Maria-saker. Noe må gjøres med dagens system knyttet til samværssabotasjer. Endringer må til slik at flere barn kan få en mulighet til å etablere samvær med begge sine foreldre.

26.01.2021
17:07
26.01.2021 17:35