Å bli forledet til å ta avstand fra deler av sitt eget opphav vil de fleste barn oppleve som ekstremt smertefullt, og det bør diskuteres om dette er å anse som en form for omsorgssvikt, skriver en far i dette innlegget.

Å bli forledet til å ta avstand fra deler av sitt eget opphav vil de fleste barn oppleve som ekstremt smertefullt, og det bør diskuteres om dette er å anse som en form for omsorgssvikt, skriver en far i dette innlegget.

Colourbox.com

Når barnet vender seg mot en av foreldrene – det trengs mer kunnskap om foreldrefiendtlighet

DEBATT: Mor eller far kan påvirke barn til å ta avstand fra den andre forelderen. Hjelpeinstanser bør være våkne på å kunne gjenkjenne en slik foreldreatferd.
01.12.2020
15:19
01.12.2020 15:19

Foreldrefiendtliggjøring (engelsk: parental alienation) er et begrep som brukes når barnet vender seg mot en av foreldrene, oftest i forbindelse med at et forhold opphører, uten at det foreligger rasjonelle grunner til barnets fiendtlighet mot denne forelderen. Foreldrefiendtlighet skjer ved at barn trekkes inn i separasjonskonflikten som allierte med den forelderen som har eller kjemper for hovedomsorg for barnet. Ved konfliktfylte brudd kan en forelder oppmuntre barnet til urettmessig å avvise den fremmedgjorte forelderen. Barnet vil kunne kjenne på en sterk lojalitetskonflikt når sterk antipati foreldrene imellom kombineres med intens involvering av barna i en voksenkonflikt som barnet skulle vært skjermet fra.

Man snakker om tre grader av foreldrefiendtlighet. I den alvorligste formen vil barnet motsette seg alle former for samvær og uttrykke hat og frykt mot den ene forelderen. Barnet vil gradvis skrive om historien fra tidligere opplevelser med og forhold til den utstøtte forelderen, og vil etterhvert begrense eller unngå kontakt med denne forelderens familie. Et stadig økende antall forskningsartikler og Verdens helseorganisasjon vektlegger at fenomenet er reelt og hjelpeinstanser bør være våkne på å kunne gjenkjenne en slik foreldreatferd.

De psykologiske strategiene som brukes skaper psykologisk avstand mellom barnet og den avviste forelderen, og de følelsesmessige båndene mellom barnet og den ene forelderen kan bli fullstendig brutt uten rimelig grunn. Rolleforvirring og emosjonell makt med innslag av betroelser og sentimental kontroll kan være like vanlig som direkte nedsettende språkbruk mot den rammede forelderen. Konsekvensene for barnet vil kunne være livslange. Å bli forledet til å ta avstand fra deler av sitt eget opphav vil de fleste barn oppleve som ekstremt smertefullt, og det bør diskuteres om dette er å anse som en form for omsorgssvikt.

Meland m.fl. (2019) skriver i Tidsskrift Den norske legeforening at man opererer med fem hovedkriterier som karakteriserer de berørte barna. Barnet har uttalte negative kognisjoner og emosjoner overfor den forelderen som det ikke ønsker kontakt med. Denne avstandstakingen er ikke i samsvar med hva barnet kan fortelle om konkrete opplevelser med forelderen. Barnet er påfallende spaltet mellom fordømmelse av den ene forelderen og idealisering av den andre. Barnet deltar i svertende behandling av den utstøtte forelderen. Barnet snakker om denne forelderen med lånte uttrykk som ikke er aldersadekvate. Barnet snakker i tillegg nedsettende også om den avviste forelderens familie, som det tidligere har hatt god og tillitsfull kontakt med. Der er viktig å se dette i lys av kriterier som i langt mindre grad gjør seg gjeldende når barn har vært utsatt for reell omsorgssvikt eller overgrep. Tilstedeværelsen av disse kriteriene er derfor viktige holdepunkter for å skille mellom avstandstaking som skyldes foreldrefiendtliggjøring, og avstandstaking som skyldes overgrep eller vold.

Meland m.fl. skriver videre at det er godt dokumentert at barn som utsettes for fiendtliggjøring har stor risiko for å utvikle psykososiale problemer og at denne risikoen vedvarer inn i voksen alder. Slike mekanismer virker ofte forsterkende på emosjonelle utfordringer og bidrar til å undergrave livsmestring. Barnet kan oppleve vanskeligheter med tillitsforhold, relasjoner, depresjon eller misbruk eller avhengighet i voksen alder. Hjelpeinstanser kan forsterke problemene ved ensidig å bekrefte pasienters svart-hvitt-tenkning og bygge opp under forståelse for barnets unnvikende atferd.

Det kan være svært vanskelig for hjelpeinstanser å fange opp hva som skjer rundt barnet. Barnets selvbestemmelsesrett skal ivaretas og barna skal lyttes til, men om barnet er sterkt preget av påvirkning kan konsekvensen bli at barnet etter et brudd avviser den ene forelderen og trekkes mot den mest fiendtlige forelderen. Den fremmedgjorte vil i ytterste konsekvens kunne forsvinne helt ut av barnets liv, mens den fiendtlige forelderen vil kunne være i posisjon til å delta på alle møter, oppfølging og diskusjoner som angår barnet. Diskrepansen mellom hvordan disse foreldrene framstår for de ulike hjelpeinstansene vil kunne forsterke bildet av situasjonen den fiendtlige forelderen beskriver sammen med barnet, og det er vanskelig å oppfatte for hjelpeinstansene om noe kan eller bør gjøres. I årene som følger stopper all kontakt. Bursdager, jul, skoleavslutninger og merkedager går, uten kontakt eller mulighet for oppfølging og støtte. I hverdagsmøter med andre snakker man gjerne om sine nærmeste, og når andre stolt og naturlig forteller om egne barn sitter disse foreldrene igjen med en følelse av sorg og skam. I fravær av forståelse, anerkjennelse av hva som skjer eller håp om endring så er konsekvensene for disse foreldrene uante, og tanken på å aldri gjenvinne relasjonen med sitt barn kan få et svært dramatisk utfall. Det bør derfor stilles enda større krav til kompetanse, erfaring og tverrfaglighet for å kunne se hva som foregår i saker som angår barn og ungdom.

Forebygging er alltid bedre enn intervensjon, og det er mitt ønske med denne kronikken, for mer kunnskap og forskning er nødvendig. Dette er et lite bidrag til økt forståelse for at fenomenet eksisterer og at hjelpeinstansene forstår at dette ikke bare er noe man leser i media, men kanskje nettopp handler om det barnet de ser for tiden og som trenger hjelp. Familie og venner skal og bør støtte og vise omsorg for den forelderen de er nærmest dersom livssituasjonen endres i en familie, men man skal samtidig være varsom med å gå aktivt inn i en konflikt man ikke aner dybden av. I verste fall kan nettopp du bidra til å forverre situasjonen for dette barnet som står i en svært vanskelig situasjon.

Dette har en så stor samfunnsmessig betydning at det er viktig med økt fokus og bevisstgjøring rundt at dette foregår i betydelig større grad enn hjelpeinstansene anerkjenner. Det fortjener å bli tatt på større alvor dersom hjelpeinstansene skal kunne bidra til tiltak som skal ha fokus på barnets beste. Jeg ser meg nødt til å skrive denne kronikken anonymt da jeg står i en svært alvorlig livssituasjon. Sorgen over å ha mistet et barn er utømmelig, og den forsterkes av å måtte stå i en vedvarende situasjon over flere år der jeg overfor en rekke hjelpeinstanser blir fremstilt som en dårlig pappa. De kunne ikke oppfatte situasjonen mer feil. Av hensyn til barnet må jeg forbli anonym. Dette er min måte å vise at jeg er uendelig glad i deg og kjemper for deg. Din pappa for alltid.

01.12.2020
15:19
01.12.2020 15:19