Viola Gunvaldsen Breunig, rådgiver juss og internasjonalt og Glorija Grabovac, prosjektarbeider barnevern, Forandringsfabrikken

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det er snart høringsfrist for NOU 2023: 24 med barnet hele veien, som ble lagt fram 26. oktober. Forandringsfabrikken (FF) vil med dette gi innspill til forslagene som knytter seg til fysisk maktbruk og innskrenking av bevegelsesfriheten til barn på institusjon.

Barn på institusjon kan gjøre veldig alvorlige handlinger mot seg selv og andre. FF har gjennom 15 år gjort undersøkelser med barn i barnevernsinstitusjon. Et hovedsvar er at barn ikke ønsker å skade seg selv eller andre og at de aller fleste oftest vil bli stoppet. Vi vet at når voksne bruker fysisk makt eller innskrenker barns frihet, gjør de det fordi de er redde for barnet eller seg selv og har lært at dette er riktig måte å løse slike situasjoner på.

Med fysisk maktbruk mener vi kroppsvisitasjon, ransaking av rom, urinprøver på tvang og fastholding. Med innskrenkning i bevegelsesfrihet mener vi fotfølging, å nekte besøk og å nekte utgang. Barnevernlovens formålsparagraf sier at barn i barnevernet skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse (bvl. §1-1). Kan vi da bruke fysisk makt og innskrenkninger i bevegelsesfriheten når dette kan skade barn og gi dem nye traumer?

Fastholding kan i dag brukes mot alle barn på institusjon i akutte faresituasjoner. Kun barn som flyttes på en tvangsparagraf kan ransakes, fotfølges, kroppsvisiteres, tas urinprøver på, bli fratatt mobil og nektes besøk og utgang. Barnevernsinstitusjonsutvalget foreslår at dette skal kunne gjøres inntil seks måneder om gangen, med alle barn på institusjon. Nemnda kan gjøre vedtak. Utvalget skriver lite om konsekvensene av dette forslaget. I FHIs oversikt Bruk av tvang og grensesetting i barnevernsinstitusjon og fosterhjem (2020) viste en nederlandsk studie at barn i lukkede institusjoner følte på avmakt, tap av autonomi, tap av mening og dehumanisering. Barneombudet sin rapport Grenseløs omsorg (2015) viste at mange barn opplever fysisk fastholding som skremmende og krenkende. Flere barn sidestilte det med å bli utsatt for vold. I Gro Ulsets forskning Tvang i barnevernsinstitusjoner, ungdommenes perspektiver (2013) sa ungdommene at tvangstiltak kunne oppleves skremmende og krenkende og avle mer tvang.

FFs undersøkelser De tror de vet best (2021) og Hvis jeg var ditt barn (2019) med barn i barnevernsinstitusjon viser at fysisk maktbruk og innskrenking i bevegelsesfrihet kan skade barn gjennom at barn blir veldig redde, får fysisk vondt eller kjenner seg lite verdt. Når en voksen bruker fysisk makt, har noen barn uttrykt at de kan se ansiktet til en som tidligere har brukt vold eller gjort overgrep. Maktbruk kan senere gi barn flashbacks av lukter, lyder, blikk og bevegelser. Det kan også bidra til at barn gjør desperate handlinger. Et barn kan få langvarige skader som å se på seg selv som farlig og syk og å miste grenser over egen kropp. Mange barn har måttet gå i traumeterapi i årevis etter å ha blitt utsatt for fysisk maktbruk og ha opplevd innskrenkninger i bevegelsesfrihet på institusjon.

Kapittel 10 i barnevernloven gir voksne på institusjon lov til å bruke disse typene makt mot barn. Da blir skader og nye traumer som barn får, en direkte konsekvens av dagens lovverk. Hvilken kunnskap bygger dagens regler på? Begrunner vi bruk av fysisk makt og innskrenkninger med at dette beskytter barn? Har vi da glemt å gjøre slik barnekonvensjonen sier at vi skal, nemlig å undersøke dette nøye med mange barn som har vært utsatt for det? Har vi glemt kunnskapen vi har direkte fra barn, om at fysisk maktbruk og innskrenkninger har skadet mange?

Et hovedsvar fra barn er at fysisk maktbruk og innskrenkninger i bevegelsesfrihet aller oftest kan unngås, hvis voksne klarer å møte barnet trygt nok. Hvert barn har kunnskap om hvordan akkurat det kan møtes og stoppes trygt, etter oppvekst i utrygghet eller redsel. Det kan handle hva som sies eller gjøres og hvem som gjør det. Det kan handle om hva som trigger akkurat det barnet. Det kan handle om hvilke voksne barnet har tillit til og ikke. Alle institusjoner kan avtale med hvert enkelt barn hva som skal til for at barnet opplever institusjonen som trygg og møtes med kjærlighet og forståelse og hvordan fysisk maktbruk og innskrenkninger dermed kan unngås.

Barnevernloven §1-3 og 1–4 gir føringer for hvordan voksne skal sikre barns rett til å uttale seg trygt. Barnets mening skal være et sentralt moment før avgjørelser skal tas. Dette gjelder også når et barn skal stoppes. Ansatte i barnevernsinstitusjon må få grundig opplæring i hvordan de kan sikre disse rettighetene, for å unngå å bruke fysisk makt og begrensninger i bevegelsesfriheten. Dette tror vi mange barnevernsarbeidere ønsker.

Barn i barnevernet skal møtes med trygghet, forståelse og kjærlighet. Vi skal ikke påføre barn skade og nye traumer. Hva hvis norske myndigheter i 2024 bestemmer at dette også skal gjelde barn som kjenner på mye vondt og uttrykker det gjennom alvorlige handlinger? For å lykkes, tror vi ordene trygghet, forståelse og kjærlighet må stå fram som viktig verdigrunnlag i kapittel 10. Det må også være styrende for alle forskrifter, retningslinjer og opplæringer.