Live Ballière Sevaldson, barnevernspedagog

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«Nå skal vi altså forklare unge at narkotika fremdeles skal være ulovlig, men ikke straffbart. Narkotika er ikke bra for deg, selv om klassekameraten straffefritt kan gå med 10 gram cannabis på seg, så lenge det er til eget bruk. Ja, han kan også gå med en lapp LSD på seg. Riktignok kan vedkommende bli pålagt å møte til et utvalg i kommunen i etterkant, men videre oppfølging er kun frivillig. Den helserettslige myndighetsalderen i Norge er 16 år, noe som vil medføre at de viktigste primærforebyggerne, foreldrene, lett kan bli satt på sidelinjen», skriver politikontakter i dette innlegget i avisa Bladet.

Det er feil at klassekameraten kan gå med 10 gram cannabis eller en lapp LSD på seg, og at eneste konsekvens er at han «kan bli pålagt» er å møte i et utvalg i kommunen i etterkant og at videre oppfølging er frivillig. Dersom klassekameraten din blir tatt med illegale rusmidler, vil dette bli konfiskert av politiet. Akkurat som alkohol blir i dag. Deretter vil kompisen bli innkalt til et møte med rådgivningstjeneste i kommunen, hvor det blir obligatorisk å gå igjennom informasjon om ulike rusmidler og risikoene ved å bruke disse. Foreldre blir så klart kalt inn; at han er over kriminell lavalder betyr ikke at han er myndig. Dersom det vurderes som nødvendig, blir også barnevernet trukket inn i saken.

Jeg synes det er interessant at dere påpeker at regjeringen mener det er tilstrekkelig for de unge med en samtale med en såkalt «kommunalt ansatt». Viktig å påpeke her at denne «kommunalt ansatte» vil ha faglig bakgrunn og kompetanse som kvalifiserer til å møte mennesker som ruser seg på en god og faglig måte. Det er også slik at arbeid med mennesker er prosesser, og det er svært viktig å respektere andre menneskers prosesser, slik at de kan få ta eierskap over dem. På dette første møtet planter man kanskje et frø, som blir jobbet videre med både av individet selv, og av andre kloke fagfolk den unge møter på sin vei.

Videre mener dere at rusreformen ikke innebærer et eneste forslag til hvordan tunge rusbrukere skal få bedre helsehjelp, eller hvordan unge skal få god nok oppfølging og hjelp. En del av denne helsehjelpen vil være innbakt i avkriminalisering, som over tid vil bidra til avstigmatisering. I tillegg vet vi at straff skader, så bare det å fjerne straffen, vil gi store forbedringer i helsehjelpen til disse menneskene. For helse og helsehjelp er ikke bare leger og resepter og piller.

Mindre mengder narkotika til egen bruk skal ikke lenger straffes. Bra, mener FO

Dere nevner at dere blir fratatt viktige virkemiddel i kampen mot ungdommer som blir tatt med mindre mengder narkotika, nemlig ransaking av telefon. Jeg kan berolige dere med at dette er ikke noe dere blir fratatt, for dette har dere ikke lov til i dag heller.

Når brukerdoser avkriminaliseres, kan dere snakke med ungdommen om mye av dette, og sannsynligheten er stor for at dere vil få ærligere svar enn i dag, og dermed slippe alt dette styret med ulovlig ransaking av unges mobiltelefoner og slikt. Hvis det oppleves vanskelig, så er det ikke verre enn at vi er mange som ikke opplever det som spesielt vanskelig å få god, åpen og ærlig kontakt med disse ungdommene, så da er det bare å sende dem vår vei.

Og angående dette med straff eller hjelp; er det slik å forstå at når unge tar kontakt med dere om eget rusbruk får de hjelp uten straff, men hvis dere tar ungdom med rusmidler, blir det opprettet straffesak uten hjelp? Er ikke poenget dere forsøker å få fram at hvis de unge ikke risikerer straff for sitt rusbruk, så kommer de til å gå berserk? Eller gjelder dette kun for noen? Jeg er ikke jurist, men dette høres ikke ut som likhet for loven for meg.

Helsesykepleierne sier de er satt sjakk matt av forslaget til rusreform. Det er en sjokkerende fallitterklæring fra denne yrkesgruppa

La meg introdusere dere til risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Risikofaktorer er djevelen på skulderen din som prøver å få deg til å gjøre alt som er galt. Beskyttelsesfaktorer er for eksempel at du har et trygt nettverk rundt deg som ikke er tilknyttet rusmiljøet, eller at du er en av dem som kan få hjelp av politiet uten straff, når du fortvilet tar kontakt og innrømmer bruk av illegale rusmidler.

Med andre ord; de dere hjelper i dag, har allerede en del beskyttelsesfaktorer rundt seg, som gjør det relativt behagelig å hjelpe dem. Blant annet fordi de opplever å ha en plass i samfunnet å komme tilbake til, de har troa på seg selv og de kjenner allerede til livet utenfor rusmiljøet.

De som blir møtt med straff, og tilhørende stigmatisering og moralisering, har ikke de samme beskyttelsesfaktorene, men har med seg mange risikofaktorer i bagasjen. Og dere gir dem flere med deres reaksjon.

Det er også slik at mange av de ungdommene som blir møtt med straff, allerede opplever seg som fremmedgjort og uønsket i samfunnet, og straffeforfølging vil bidra til å dytte dem enda litt lenger ut på siden av samfunnet. Enda litt lenger inn i kriminaliteten og gjengenes omfavnelse.

– Tenk hvis vi bommer! Jeg her redd mange flere unge vil utvikle rusproblemer, sier sosionom om rusreformen

Personlig tenker jeg også at jeg ønsker at ungdommene ikke skal unngå å gjøre noe bare av redsel for straffen. Jeg vil for eksempel at ungdom ikke skal skade andre, ikke bare fordi de vet det er kriminelt og de kan få straff hvis de blir tatt, men fordi de forstår at det er galt, og genuint ikke ønsker å påføre andre mennesker og seg selv den smerten det vil medføre. Det tar litt mer jobb og litt lengre tid å komme oss tid, samtidig som resultatet blir mer robust.

«De fleste unge vil alltid være spenningssøkende og grensesprengende, men vi mener at det er et samfunnsansvar å gjøre barrierene for narkotikabruk større, ikke mindre, slik vi er redd for at regjeringen nå er i ferd med å gjøre», skriver dere. Det er et par ting vi må forstå her. Vi kan bygge barrierene så høye vi bare vil, rusmidler vil alltid finnes, og ungdommene våre vil alltid finne en måte å prøve dette ut på. Det er spennende, spesielt når det er ulovlig.

Det vi oppnår med å bygge disse høye barrierene ved å stigmatisere, moralisere og straffe rusbruk, er å gjøre det så enormt mye vanskeligere å komme seg tilbake fra rusen og inn igjen i samfunnet, at det nesten er umulig. For mange er det i realiteten umulig. Istedenfor å være trygge, kloke voksenpersoner som er der når ungdommen driter seg ut og ser ressursene, snur vi situasjonen til å handle om oss selv, våre fordommer og våre redsler. Det er menneskelig å være redd for det ukjente og flott å ville beskytte de sårbare i samfunnet vårt. Men hvis vi faktisk skal beskytte, hjelpe og støtte, må vi gjøre det på deres premisser, ikke våre egne.