Anna-Sabina Soggiu, sosionom og phd-stipendiat i psykisk helse og rus og

Otto M. Stormyr, vernepleier og saksbehandler i barnevernstjenesten

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det har vært overraskende å høre fra leder av Landsgruppen av helsesykepleiere at de er satt sjakk matt av forslaget til ny rusreform. Ann Karin Swang hevder at de mister sitt viktigste verktøy, trussel om straff, om regjeringens forslag blir vedtatt. Først og fremst fordi vi har samarbeidet med og møtt en haug av helsesykepleiere som har vært gode samarbeidspartnere for ungdom som trøbler. Men også fordi vi selv har jobba med ungdom i mange år, uten at vi har trengt «ris bak speilet». Fallitterklæringen fra yrkesgruppa er mildt sagt sjokkerende.

Som sosialarbeidere har vi hatt mange fine og lærerike relasjoner til, og samtaler med, ungdom som strever med rus, uten at de noen gang har blitt tvunget til å snakke med oss. Tvert imot har de ønsket det. Men dette har krevd at vi som fagpersoner har lagt moralisme til side og turt å åpne opp for samtaler om hva rusen faktisk gir og betyr. Møter vi ungdom på denne måten, altså ved å tilby dem trygge relasjoner, som oppleves nyttige og gode for dem, vil det i de færreste tilfeller være nødvendig med bruk av tvang, straff og «ris bak speilet».

– Som pårørende får jeg vondt i magen av å lese forslaget til rusreform

Vi vet at kriminalisering fører til stigma, og kan slå beina under den hjelpen som ungdommene kunne oppsøkt, men som de er redde for eller skammer seg for mye til å oppsøke. Ungdommene har allerede blitt møtt med straff og fordømmelse, det er derfor svært bekymringsfullt at en yrkesgruppe som møter ungdom på mange ulike arenaer, opplever seg så maktesløse i møte med dem som trenger dem mest.

Mindre mengder narkotika til egen bruk skal ikke lenger straffes. Bra, mener FO

Sosialarbeidere jobber kanskje oftere enn helsesykepleiere med ungdommer først når de har store utfordringer. Det fine med dere er at dere møter ungdommer i hverdagslige omgivelser, som for eksempel skolen. Dette gir dere i grunnen en unik mulighet til tidlig å oppfatte når noen har det vanskelig og raskt bidra til støtte og hjelp. Signaleffekten av at en så viktig yrkesgruppe nå avskriver seg ansvar for ungdom som trøbler og legger denne kun på politiet er bekymringsfull. Ettersom vi har samarbeida med og møtt mange helsearbeidere som har vært gode støttespillere for de ungdommene vi har et felles ansvar for å hjelpe til gode liv, så undrer vi oss over uttalelsene til Ann Karin Swang. Vi utfordrer helsesykepleierne til å ta en ekstra titt i verktøykassa si etter virkemidler for å bygge gode samarbeidsrelasjoner basert på frivillighet. Hvis dere ikke finner noen, så send ungdommene til sosialarbeiderne, for vi veit råd!

Les også:

Rusreformen vekker sterke følelser, men vi må kunne forvente at politikere oppdaterer seg faglig og ikke baserer politikken på følelser