Trygve Slagsvold Vedum (t.h.) og Jan Bøhler mener rusreformen er en gavepakke til gjengene. Politikerne må se bak atferden og spørre seg hvorfor ungdom søker seg til disse miljøene, skriver kronikkforfatteren.

Trygve Slagsvold Vedum (t.h.) og Jan Bøhler mener rusreformen er en gavepakke til gjengene. Politikerne må se bak atferden og spørre seg hvorfor ungdom søker seg til disse miljøene, skriver kronikkforfatteren.

Helge Mikalsen VG

Rusreformen vekker sterke følelser, men vi må kunne forvente at politikere oppdaterer seg faglig og ikke baserer politikken på følelser

DEBATT: Rusreformen er en gavepakke til gjengene, hevder Sp-politikere. Det er skremmende hvor kunnskapsløse og moraliserende analyser de baserer seg på.
24.02.2021
08:09
24.02.2021 08:09

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som barnevernspedagog er jeg opptatt av å se bak atferden. For det ligger alltid noe bak. Målet med å lete bak atferden er å forstå kilden til denne atferden, og dermed forstå mekanismene som ligger bak. Når man forstår hva som ligger bak atferden, kan man begynne å jobbe med dette, og legge til rette for en positiv utvikling. Så hva kan ligge bak når ungdom velger å kjøpe, bruke og selge rusmidler, og i prosessen kommer i kontakt med kriminelle gjenger og melder seg stadig mer ut av storsamfunnet?

På leting etter identitet og tilhørighet

Ungdomstiden blir ofte beskrevet som en unntakstilstand. Det er utforskning, hormoner, leting etter identitet og tilhørighet, og ikke minst er det prøving og feiling. Ungdommer er ofte ganske reaktive, og da er det desto viktigere at vi voksne ikke er det.

Senterpartiets Bøhler og Vedum sier til VG at rusreformen er en gavepakke til gjengene, fordi den vil gjøre det lettere for gjengene å rekruttere unge selgere. Men hva er det egentlig med disse gjengene som virker så forlokkende på ungdommen vår? I boka Gatekapital utforsker Sveinung Sandberg og Willy Pedersen det marginaliserte miljøet rundt Akerselva, hvor blant annet unge gutter selger hasj. Her påpeker de at disse ungdommene er ute etter spenning, men også en fellesskapsfølelse de ikke opplever andre steder i samfunnet vårt. De er ungdom på jakt etter identitet og tilhørighet, og vi som samfunn har sviktet dem. For er det ikke ganske kjipt og vondt å tenke på at dette er ungdommer som er på jakt etter å bli sett, hørt, validert og satt pris på, også finner de det i større grad i gjengene, enn i samfunnet vårt? Det gir i hvert fall meg vondt i hjertet og bismak i munnen.

Jeg har snakket med ungdom som av ulike grunner er i kontakt med politiet, hvor jeg får følelsen av at dette gir dem en viss streetcred som de egentlig er ganske fornøyd med. De ser det kriminelle miljøet som mer oppnåelig å få innpass i, og kanskje også litt mer spennende enn storsamfunnet, som kan være i overkant streit. Det sier seg selv at å møte disse ungdommene med straff, og tilhørende moralisering, vil virke mot sin hensikt.

Viktig og riktig endring

Bøhler mener at det ikke vil være lett for ungdommene å forstå forskjellen på avkriminalisert og legalisert. Hvorfor han mener det vil være vanskelig for ungdommene å forstå forskjellen får vi ingen nærmere forklaring på. Personlig har jeg stor tro på at ungdommene våre forstår denne forskjellen, spesielt hvis vi voksne klarer å forklare det godt nok. Det kan til og med være at en del av disse ungdommene har større oversikt over realitetene på dette området enn mange fagfolk har.

En annen variant av dette argumentet kommer en gjeng «kjentmenn» ved videregående skoler i Bergen, som i Aftenposten kaller rusreformen skremmende naiv og kunnskapsløs. De mener mange tenåringer vil oppfatte avkriminaliseringen av kjøp og bruk av mindre mengder rusmidler, som «nok en bekreftelse på at disse rusmidlene er ufarlige». For de det eventuelt gjelder, vil det være oss voksne sitt ansvar å snakke med disse ungdommene på en god måte og utfordre den tankegangen, ikke ungdommenes ansvar «å forstå dette».

Videre er det ikke slik at rusreformen foreslår å se bort fra alt av rusmidler under de foreslåtte terskelverdiene. Politiet har fremdeles like stor myndighet til å ransake og beslaglegge alt av rusmidler. Forskjellen er at reaksjonen på denne bruken og besittelsen går fra ungdomskontrakt/ruskontrakt, som vi vet at for mange oppleves så krevende at de ikke klarer å fullføre, til informasjon om rusmidlenes virkninger og farer, og mulighet til å bli henvist videre for å få hjelp med en eventuell avhengighet, eller andre underliggende problemer. Dette er en viktig og riktig endring, fordi vi unngår at ungdommene som ikke klarer å fullføre ungdomskontrakten, opplever enda et nederlag, enda en gang de ikke klarte å møte forventningene og kravene fra oss voksne og storsamfunnet.

Mindre mengder narkotika til egen bruk skal ikke lenger straffes. Bra, mener FO

Ikke rart at de velger gjengen

Det er ofte de menneskene som er vanskeligst å vise tålmodighet og forståelse som er de som trenger det mest. Disse ungdommene opplever å bli stoppet av politi og andre autoritetspersoner i offentligheten, uten at de opplever at det alltid er en åpenbar grunn til det. De opplever å bli omtalt som tall og statistikk, som problemer for samfunnet, som uønskede pøbler. Er det virkelig så rart at de da velger gjengen, der de er ønsket, satt pris på, sett og hørt? Der kan de også føle på en spenning og få lov til å tøffe seg litt, og dette kan også bli avhengighetsdannende, slik som rusen er.

Det vil alltid være fristelser å forholde seg til i verden, og vi har alle sårbarheter og risikofaktorer som potensielt vil kunne dytte oss i feil retning. Forskjellen er hvor mange sårbarheter og risikofaktorer man blir utsatt for, og hvor mange beskyttelsesfaktorer man har rundt seg. Dessverre har mange av ungdommene våre mange risikofaktorer og få beskyttelsesfaktorer. Dette er ikke deres feil, det er samfunnets.

Utenfor

«Kjentmennene» peker på at det kan være vanskelig å jobbe forebyggende med 16-åringer som syns det er chill å røyke hasj. Det kan jeg for så vidt si meg enig i; det er vanskelig å få mennesker til å gjøre noe de ikke vil gjøre, selv når det er til deres eget beste. Det er her holdningsendrende arbeid kommer inn. Vi må jobbe for at ungdommene selv velger bort rusmidlene, ikke bare fordi det ikke er lov (de ruser seg jo selv om det ikke er lov) men fordi de forstår implikasjonene dette kan ha på livet deres, og, viktigst av alt, fordi de har et ønske om å styre livet sitt i en annen retning, og tro på at dette er mulig å få til. Jeg tror det er her vi voksne på mange måter kommer til kort i dag; vi forstår ikke at det er mange unge som ikke opplever å ha en reell mulighet til å bli en del av det gode fellesskap i storsamfunnet. For noen blir rusen selvmedisinering av smerten dette medfører, for noen blir det en slags nihilistisk demonstrasjon av hvor lite de bryr seg, og for andre blir det et poeng i seg selv å avvise samfunnet før samfunnet avviser dem.

Det disse ungdommene trenger, mer enn noe annet, er støttende voksne som klarer å opprette trygge relasjoner basert på gjensidig tillit og respekt, og som tåler både motgang og medgang. Trygge, kloke voksne som ser ressursene deres, heier på dem, kan snakke åpent med dem om vanskelige ting, og som er der når de driter seg ut. Som setter grenser på en god og trygg måte. Som støtter der det trengs, og selvstendiggjør der det er mulig. Når man som voksen har gjort denne jobben, vil ikke ytre omstendigheter, som en rusreform, påvirke denne relasjonen negativt.

Raushet

Rusreformen vekker mange sterke følelser, og det er forståelig. Spesielt er det forståelig hvis man kanskje ikke har så mye kunnskap om dette feltet, eller de ulike feltene som blir påvirket. Samtidig må vi kunne forvente og kreve av politikere (og fagfolk) at de oppdaterer seg faglig på områdene de uttaler seg om, og at de ikke baserer politikken sin på følelser, spesielt når det handler om så alvorlige tema og om stigmatiserte grupper.

Ved å insistere på å være knallharde mot disse menneskene, lar vi, både som enkeltmennesker og som samfunn, våre egne følelser av ubehag og våre egne fordommer overstyre det vi har av kunnskap og kompetanse som kunne vært til reell hjelp for disse menneskene. Mennesker i en ekstremt sårbar situasjon, som allerede opplever å bli stigmatisert, diskriminert og utelukket fra det gode selskap. Vi snur situasjonen til å handle om oss, om våre fordommer vi helst ikke vil ha utfordret, og om våre følelser av ubehag, som vi helst vil slippe. Dette er til en viss grad forståelig, for det er jo ubehagelig. Men dette handler ikke om oss, det handler om disse menneskene, og deres liv.

Vi snakker mye om raushet i samfunnet vårt, at vi må være rause med hverandre. Rusreformen er en ypperlig mulighet til å vise raushet med andre mennesker, som gjerne står i en svært vanskelig situasjon. Vi må klare å se ressursene og verdien også i mennesker som ruser seg og ikke følger alle samfunnets regler. Det betyr ikke at alt er lov og anarki, men igjen å lete bak atferden; hvorfor tar dette mennesket valgene det gjør? Og så må vi faktisk lytte til svaret.

24.02.2021
08:09
24.02.2021 08:09