Øyvind Tõnnus Bjerkvik, jobber i utekontakten i Kongsberg

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som adjunkt med halvt opprykk bestemte jeg meg for å ta et halvt år med spesped. Det skal medgis at motivasjonen var noen kroner mer per år, og kanskje grunnlag for en mastergrad en eller annen gang i fremtiden.

De tretti studiepoengene med gode refleksjoner rundt psykososiale utfordringer og samtaleteknikk, er så langt min beste investering i høyskoleapparatet.

Ei jente i tenårene sitter i sofaen på Utekontaktens kontor og forteller om vonde erfaringer i skolen. Hun er åpenbart offer for de nådeløse mekanismene som rår i det sosiale spillet om posisjon og makt, alt basert på frykt for å bli holdt utenfor, for ikke å være bra nok, og for å ende opp som den alle ser på som «taperen».

I denne situasjonen har jeg ingen vansker med å etablere meg som trygg samtalepartner, og finner raskt balansen mellom å være den som kan relatere, samtidig som jeg kan peke ut realitetene i utfordringen. Etter tjue år i skolen, kjenner jeg systemet når det fungerer, og spesielt når det ikke fungerer.

Når jenta forteller om utfordringene, som i stor grad handler om å ikke bli tatt på alvor, er jeg i stand til å anerkjenne problemstillingene. Jeg kan fortelle hva skolen burde ha gjort, og hva de har liten forutsetning for å gjøre noe med. Dette bygger gradvis en tillit mellom oss. Utfordringene tar imidlertid en annen form når vi kommer inn på samarbeidet mellom skole og hjem, forventninger i hjemmet og kulturen på skolen. Alle hensynene jenta må ta, blir utrivelig for henne.

Hun har minoritetsetnisk bakgrunn, men er født og oppvokst i Norge. Gjennom samtalene får vi innsyn i en familiedynamikk sterkt preget av sosial kontroll der hensikten er å ivareta normer og regler som bunner i religion, men først og fremst kultur.

Familien fremstår som sosialt isolert fra det likeverdige samfunnet i Norge. Inntrykkene og oppfatningene av det norske samfunnet baserer seg i stor grad på diskusjoner med andre som har samme etniske bakgrunn, samt egne forestillinger om hva som kan skje dersom familiemedlemmer deltar i det «hvitvaskede» samfunnet.

Konsekvensene av ulydighet er enorme. Det er snakk om isolasjon, utstøting, og i vår klients tilfelle: trusler om vold og drap. Reelle trusler om drap. Og psykisk vold i form av hersketeknikker.

Hvordan klarer man å relatere til jentas utfordringer samtidig som man holder seg profesjonell når problemstillingen viser seg å være så sammensatt?

Skolen på sin side, overser forholdene hjemme. Og eleven kan ikke fortelle noe særlig om det som skjer på skolen siden hun da også må gi til kjenne at hun lever på kant med kulturell og religiøs kodeks.

Hvordan klarer vi å opptre best mulig overfor en person med kulturelle preferanser som vi ikke kan relatere oss til? Eller kan vi kanskje relatere, dersom vi legger noen fordomsfulle etablerte sannheter til side?

«Ikke misforstå, men jeg elsker foreldrene mine! De er bare så sykt overbeskyttende», er en frase som blir gjentatt flere ganger, og som mister legitimitet etter hvert som beskyttelsesmetodene kommer til kjenne.

Hvilken tenåring har innetid før barne-TV? Er det vanlig for familiemedlemmer å kreve innsyn i telefonen, en av de sosialt mest intime sfærene i vårt samfunn, uten å ha legitim grunn til det? Er det vanlig at man «stalker» vennene til familiemedlemmer for å kartlegge «forbrytelser» mot kodeksen som spesielt jenter i noen kulturelle sammenhenger skal etterleve?

For meg skildres det et familieforhold som baseres på patriarkalsk autoritet, mistillit og manglende gjensidig respekt. Voksne krever respekt betingelsesløst, noe som gjør at de lyves for og selv også er mistrodd. Det vi i det etablerte norske samfunnet ikke liker å høre, er at vi selv er en del av en slik kultur.

I utekontakten møter vi ofte ungdommer som hater at foreldrene har de på «Snap-kart», og en stor andel ungdommer har en «fake» telefon de leverer inn på skolen. Disse to tingene er eksempler på at vi skaper oss en illusjon av kontroll når realiteten er at vi distanserer oss fra mulighetene til å være involvert.

Æreskulturen i minoritetsetniske småklikker står i fare for å få samfunnet utenfor til å framstå ensrettet, skummelt, og fiendtlig. Nettopp derfor bør vi begynne å se de psykososiale likhetene mellom etniske folkegrupper i stedet for til stadighet å gjøre et svare leven av motsetningene.

Motsetningene finnes egentlig ikke. Et eksempel på dette er at partnerdrap i innvandringsmiljøene ofte blir betegnet som æresdrap. Når det skjer blant etniske nordmenn, i det egalitære samfunnet, benyttes gjerne termen «sjalusidrap». En vesentlig forskjell er at ved æresdrap så redder man ære ved å utøve vold og hevn mot æreskrenkeren, noe som fremstår som en nøye gjennomtenkt handling.

Det er annerledes ved sjalusidrap. Da har kanskje en ektefelle fått drapsmannen til å utføre handlingen. Kulturforskjellen blir således poengtert ved at æresdrapet fremstår som planlagt og kalkulert, mens sjalusidrapet nesten kan unnskyldes som et utilsiktet og fremprovosert sinne av den skadelidende part.

Vi som lever i denne såkalte mangfoldige og moralsk liberale sfæren kan ikke klappe oss selv på skulderen.

I dag er vi fornøyde fordi vi bor i et sosioliberalistisk, konstitusjonelt monarki hvor det er «plass til alle» og «likhet for loven». Man skulle nesten tro at vi har blitt så forelsket i den utopien våre foreldre har levd i, at vi bare hegner om de argumentene som kan stadfeste at «jepp, slik er det her». I så fall er vi ganske «gaslightet» av egen selvforherligelse. Det betyr at vi tviler på hva som faktisk er virkelig.

For det er ikke lenge siden det var skambelagt å få barn utenfor ekteskap. Det er heller ikke lenge siden folk flyttet fra bygda i skam over å ikke ha bestått examen artium.

Vel vitende om de slående likhetene med vårt eget samfunn, så finner jeg og jenta tonen. Hun forteller om moren som hevder at hun ikke kan bli selger fordi ingen vil kjøpe noe av en utlending. Jeg viser bilde av, og forteller om, Abid og Abida Raja, Masud Garkhani og Hadia Tajik.

Skolen som denne jenta går på, har ikke fokusert nevneverdig på at selv om du kommer fra en annen kultur, så kan du bevege deg langs ytterpunktene i samfunnet. Hun spisser ørene når jeg forteller om andre innvandrere jeg kjenner. Innvandrere som har kastet seg inn i det norske samfunnet på godt og vondt, uten å gå nevneverdig på akkord med egen kultur. Innvandrere som kan leve side om side med nordmenn fordi de har kastet skammen til side, ignorert ryktesprederne i ekkokamrene, og som vi liker å si her til lands: «Er seg selv, fullt og helt. Ikke stykkevis og delt».

Trusselen mot liv og helse har for lengst utløst meldeplikten. I løpet av tjuefire intense timer har ungdommens historie blitt systematisert og verifisert gjennom refleksjoner på tverrfaglig nivå med utekontakt, Bufdir, lokalt barnevern, politi og en hærskare av medarbeidere som trolig ikke aner hva de har vært med på. Alt kulminerer i et vedtak om akuttplassering.

I løpet av denne intense perioden, klarer vi sammen å plukke alt det skumle fra hverandre, minimalisere trusselen mot liv og helse, få ungdommen til å lande emosjonelt, og ikke minst ta initiativ til at familien skal veiledes.

Alt dette på grunn av relasjonen mellom klient og hjelpeapparat som kun kan oppnås gjennom tid, tålmodighet, tillitsskapende relatering til utfordringene hun forteller om, forutsigbarhet og forsikringer fra hjelpeapparatets side om at partsrettighetene hennes blir ivaretatt.

Relasjonen mellom oss tillater meg å komme med løfter som ellers kunne blitt oppfattet som tomme. «Jeg slipper ikke taket i deg før jeg vet at du er trygg og har det bra», er et voldsomt løfte å gi. Et slikt løfte kjenner ingen arbeidstid. Løftet legitimeres ene og alene av at vi er på bølgelengde. Vi sparrer, utveksler og anerkjenner hverandres synspunkter og informasjon.

«Du er sjefen min i dag», sier jeg. «Hvis du trenger noe, vil ha noe, så er jeg ansatt av deg til å etterkomme behovene så langt som mulig». Om ikke annet, så kan jeg gi jenta dette elementet av kontroll over nuet i en situasjon som er svært opprivende, kaotisk og totalt uforutsigbar.

Så ja, det faglige påfyllet initiert på bakgrunn av en latterlig lønnsforhøyelse, betaler seg med at etater og avdelinger kanskje redder et liv sammen. Om vi fysisk sett har gjort det, kan vi aldri med sikkerhet si, men at vi redder en sjel, er det ingen tvil om.

En så reflektert og oppegående ungdom kan ikke unngå å få med seg apparatet som blir satt i sving for å gi henne rom til å blomstre. Tilliten hun viser meg, mener jeg betyr at hun forstår hva det vil si å stå i våre sko også, samtidig som hun er emosjonelt sterkt preget av sin egen utfordrende situasjon.