Linda Siem, barnevernspedagog og FO-medlem

Jeg har ofte sett for meg å få møte deg, og at følgende skulle skje:

Hilse formelt. Så sier jeg: «Hei! Jeg heter Linda, og jeg jobber i barneverntjenesten. Jeg har fått en bekymringsmelding om at du ikke har det så bra hjemme. Så, Erna, du har akkurat møtt meg, men fortell meg alt om hvordan du har det! Sånn at jeg kan hjelpe deg. Har 30 minutter til rådighet. Så får vi se når jeg har tid til å snakke med deg neste gang. Mange suksesshistorier å lage, vet du!»

Jeg forlater rommet, og inn kommer en kollega: «Hei! Jeg heter Ine. Jeg vet at du har snakka med ... Linda, ikke sant? Men du, hun er sykemeldt nå. Kan ikke du fortelle meg hvordan du har det hjemme Erna?»

Jeg vil takke Erna, Ropstad og resten av gjengen som styrer vårt lille land. For jeg har slitt meg fullstendig ut. Men takket være velferdsstaten Norge så mottar jeg støtte fra Nav og KLP mens jeg kommer meg til hektene igjen. Endene møtes. En bekymring mindre for meg.

Hvordan havnet jeg her? Hva var det som tappet meg for krefter? Hvorfor klarer jeg ikke å være en ressurs i og for samfunnet akkurat nå?

Jeg har bachelorgrad med videreutdanning. Jeg drives av kampen for rettferdighet, likeverd og likestilling. Jobben har jeg hatt i 10 år. Og det er en jobb jeg elsker, og som jeg mener er en av de viktigste jobbene Norge som samfunn har! Men som nok en gang ikke berøres av statsbudsjettet.

#heierna: – Regjeringen tar ikke barnevern på alvor

Jeg er 40 år, gift og har to barn. Jeg bor i hjembygda mi, sammen med familie, barndomsvenner og nye venner. Jeg trener. Jeg går i skog og fjell. Jeg spiser sunt. Jeg har hatt en god og trygg barndom. Jeg har alle de gode kortene på hånda for å fungere godt i hverdagen.

Jeg er så heldig! Utgangspunktet mitt her i livet er så bra! Slik er det ikke for alle dessverre. Og da kommer vi til kjernen av dette skriveriet; mitt ønske om å hjelpe andre. Være en hjelper. Når jeg nå tenker meg om, er det hele i grunnen både typisk for mitt yrke, men også så ironisk!

Jeg jobber i barnevernstjenesten. Ergo; jeg strekker ikke til. Aldri flink nok. Aldri effektiv nok. Aldri nok tid. Aldri nok involvert. Aldri nok ressurser. Gjør for lite. Gjør for mye. For tidlig inn. For sent inn. Aldri nok kompetanse. Aldri samarbeidsvillig nok. Aldri åpen nok.

Man skal ha overskudd for å stå i en jobb som dette over tid. Ikke bare overskudd, man skal være et supermenneske. Man skal være fleksibel, støttende og forståelsesfull. Man skal lytte til og ta innover seg grusomme historier fra mennesker som lever i smerte. Men samme hvor vonde historiene er, så er det likevel ikke dette som sliter meg ut.

Det som tapper meg for krefter er å ikke strekke til. Det er å springe fra et møte til et annet, sluse et foreldrepar som har vært inne til samtale ut samme dør som neste par kommer inn. Journalføre. Dokumentere. Vurdere. Begrunne. Overholde frister. Det er å kaste seg rundt i fleksibiltetens naive form for å være en trygg voksen for barn og unge som ikke kjenner deg overhode. Det er å tro at man kan ha oppklarende barnesamtaler på skoler eller kontoret.

Det hele er jo en stor vits! For hva må til Erna, for å skape suksesshistorier i barnevernet? Vi må sørge for at de vi skal hjelpe har tillit til oss!

Hva må til Erna, for å skape tillit til barnevernet? Vi må ha tid til å skape trygge relasjoner!

Hva må til Erna, for å skape tid? Svaret vet du allerede så alt for godt. Flere ansatte.

La oss se litt på lovverket: Barnevernloven skal «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»

Videre har barnevernet ansvar for å forebygge problemer og sikre barn og unge rett til medvirkning.

Jeg kan skaffe meg utdanning og kompetanse så det holder for å sikre at denne paragrafen blir oppfylt, men uten tid er grunnmuren for ustødig.

Et nytt dilemma kommer også inn her: Relasjon og dens betydning for at barn skal være trygge på de voksne. Trygge nok til å fortelle. Trygge nok til å mene. Trygge nok til å ønske. Trygge nok til å be om hjelp.

Stephanie flyttet fra barnevernsinstitusjon og inn på hybel hos vertsfamilie

«Saksbehandleren sitter jo med livet mitt i hendene sine, på en måte. Da er det jo ganske viktige greier», sier en ungdom i Forandringsfabrikken

Deres råd er følgende. «Som saksbehandler kan du være med å forandre livet vårt. Er du oppriktig interessert i å snakke med oss sånn at vi blir trygge, kan vi fortelle det som er sant. Om du vil bruke de svarene til å støtte og hjelpe oss, kan livet ta viktige retninger».

Bufdir har uttalt følgende om hvordan du kan bygge gode relasjoner:

«Ha en genuin tilnærming til ungdommene:

• Søk å forstå ungdommene på deres premisser.

• Vis at du har tid.

• Vær genuint til stede og interessert i hva ungdommene er opptatt av og hvordan de opplever virkeligheten.»

I mitt hode så er det ett element som må til for å bygge relasjon: Tid.

Hvordan skape mer tid i barnevernet Erna? Hvordan hjelpe de ansatte til å ha tid til å møte familiene og barna i den grad vi er forpliktet til i henhold til lovverket? Hvordan hjelpe barn og unge til å ha tid til å bli trygge på sin kontaktperson i barnevernet?

Matte har aldri vært min sterkeste side, men dette mattestykket er vel ikke vanskelig å regne ut? Du, Erna, er vel god på tall og statistikker og sannsynligheter?

Teori: X+TID+KOMPETANSE=SUKSESSHISTORIER!

X = NOK ANSATTE!

Som nevnt har barneverntjenesten ansvar for å forebygge.

Nytt mattestykke, Erna: Hvor mye av pengepotten i dag går til psykisk helsevern, kriminalomsorg, rusomsorg og lignende? Hvor stor andel av brukere av slike tjenester vokste opp under skadelige omsorgsrammer? Hvor stor andel av brukere av de samme tjenestene kommer til å føre sin form for oppdragelse videre til neste generasjon? Hva koster forebygging kontra den evige brannslukkinga?

Hva fremmer forbygging? Nok ansatte!

Det ironiske med det hele er at min tretthet ikke handler om meg selv, om at jeg jobber døgnet rundt, om at jeg ikke har tid til å spise lunsj, om at jeg ikke sover om nettene, om mitt evige tankekjør.

Men det handler om dag etter dag, år etter år, å oppleve å svikte så mange. Alle som ikke får den hjelpa de har rett på. Alle som blir frarøvet en lykkelig barndom. Jeg får ikke hjulpet! Fordi jeg ikke har tid. Det er den dummeste og flaueste unnskyldninga jeg vet! «Jeg har ikke tid til å hjelpe deg. Jeg har ikke tid å bli kjent med deg.»

Har du lært om toleranseviduet Erna? Om hva som skjer når man er under et umennesklig stort press? Når man er stressa, sliten, bekymra og redd for å gjøre feil? Man gjør feil. Man lytter ikke. Man tar forhasta beslutninger, gjør så godt man kan ut i fra de ressursene man har, og man gjør feil.

Jeg er fly forbanna. Vært det noen år nå. EMD. Dagbladet. Glassjenta. Erfaringene om barnevernets gale vurderinger er utallige. Og medias fokus på temaet likeså. Ropstad uttaler at kompetanse er svaret. Kompetansekrav, og at de i raushetens ånd tilbyr ansatte i barnevernet gratis utdanning. Jeg mener kompetansekrav er et svar, men ikke hele svaret.

Hvem tar sakene mine når jeg tar videreutdanning? Jeg har over 10 års erfaring fra arbeid i barnevernet, og jeg har videreutdanning. Arbeidspresset er for stort til at jeg orker å stå i det. Det er 10 år pluss med kompetanse rett ut i løse lufta det. Inn kommer kanskje en nyutdanna barnevernspedagog, helt fersk i gamet. Belastningen på mine kollegaer øker enda litt til. Tenk om vi kunne ha ansatt den nyutdanna på et tidligere tidspunkt. Belastningen på meg og mine kollegaer hadde minket litt. Barna hadde fått oppleve å ha samme kontaktperson over tid.

TID. RELASJON. TRYGGHET. RESPEKT. SUKSESSHISTORIER. HJELPER.

#heierna #taosspåalvor

Takk for meg!