Kari Bjoernaas, debattant og siviløkonom

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Det er underlig å lese artikkelen i Fontene om regjeringens endringer i statsbudsjettet, hvor barnevernets budsjett fremstilles som «knepent». For barnevernets budsjett er alt annet enn knepent. Faktisk er det større enn politiets, og det har økt kraftig over flere tiår. Kan det være at mer penger i liten grad løser barnevernets problemer?

Politiet i Norge har et driftsbudsjett på 21 milliarder kroner. For budsjettåret 2020 var det lavest mulige anslaget på barnevernets budsjett 23,1 milliarder kroner: Direkte bevilgninger over Barne- og familiedepartementets budsjett var på 9,2 milliarder. I tillegg bokførte kommunene utgifter til barnevern på 13,9 milliarder kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

I Fontenes artikkel sies det at kommunene etter planen skal tilføres ytterligere 2,5 milliarder i frie midler til realisering av oppvekstreformen. Dette innebærer i så fall en økning i kommunens disponible midler til barnevern på 18 prosent i forhold til det som ble brukt i 2020. Dette er ikke småpenger.

Les mer: #heierna vil endre navn til #heijonas: – Vi kan tydeligvis ikke gi oss, sier barnevernspedagog

De barnevernsansatte som intervjues i artikkelen har imidlertid liten tro på at lokalpolitikere vil velge å bruke økte midler på barnevern, og ønsker at staten skal tvinge dem til det. Lokalpolitikere forstår visstnok lite av dette komplekse saksområdet. Virkelig? Forstår våre politikere sentralt dette feltet noe bedre?

Eller er dette feltet, i det hele tatt, vesentlig mer komplekst enn de fleste politikkområder i et moderne samfunn?

Barnevernsreformen pålegger primært kommunene et større økonomisk ansvar for barn og unge som bor i fosterhjem og institusjon. Ved utgangen av 2019 gjaldt dette 14671 barn og unge.

Av disse bodde 978 på institusjon. Ifølge SSB ble det brukt 4,8 milliarder på drift av institusjonsplasser i barnevernet i 2019. Dette gir en årlig kostnad på rundt fem millioner i snitt per barn på institusjon. 

Den satsing Fontenes artikkel peker på – den økte bevilgningen på 100 millioner kroner til institusjoner i barnevernet – fremstår som magert i denne sammenhengen. Det fordi det «bare» vil bety en økning på 100.000 kroner pr. barn.

Uansett undres jeg over tallene: Hva kunne samfunnet oppnådd ved å hjelpe barna og deres familier før barna havner på en institusjon, gitt at man har fem millioner kroner årlig å rutte med per barn? Dersom disse midlene ble satt inn på et tidspunkt hvor fattigdom og andre løsbare problemer i familien faktisk kunne ha blitt, ja, løst? 

Jeg er enig i at Norge skal ta ansvar for sine barn og for sine barnefamilier. Men betyr det en ytterligere styrking av barnevernet eller har vi prøvd det allerede? Svaret er vel at vi har det.

Siden forrige barnevernlov ble vedtatt i 1992, har barnevernets årsverk blitt tredoblet. Bare siden 2008 har midler til drift av det kommunale barnevernet økt med 128 prosent. Det er mer enn en dobling på 12 år.

Likevel roper altså barnevernsansatte på mer penger. Fordi de mener dette vil løse problemene barnevernet står i. Men det kan ikke stemme. For hvorfor har ikke situasjonen blitt vesentlig bedre de siste 12 årene, da?

Økt tilførsel av penger og stillinger gjennom flere tiår, har fortsatt ikke ført til at verken barnevernet eller samfunnet føler seg trygge på at barn som trenger hjelp faktisk får det. Denne utryggheten har ledet til en eksplosiv vekst i bekymringsmeldinger. Førstelinjetjenesten i kommunen har dermed blitt pålagt å saksbehandle et stort antall unødvendige saker. Det er nemlig bare hver tredje melding som fører til tiltak.

Samtidig greier ofte barnevernet ikke å hjelpe de barn de vet har behov for det. Regjeringen Solberg satt ned et utvalg for å rette på dette: Barnevernsutvalget. Utvalgets funn og anbefalinger skal foreligge om ett år. 

Det er også reist saklig tvil om omsorgsovertakelser av barn alltid gjøres på et godt nok grunnlag. Det vi vet, er at grunnen forbausende sjelden er vold eller overgrep. Samfunnet får ikke innsyn i hva som egentlig skjer når slike beslutninger tas. Det skal nå forskes på årsaker til omsorgsovertakelse. Resultatene vil først være klare om noen år.

To av tre barn mottar mindre inngripende hjelp enn å bli tatt ut av familien. Denne hjelpen vet vi også lite om. Men vi vet at veiledning er det mest brukte tiltaket. Om tiltak settes inn på en målrettet måte, og om de overhodet gir resultater, vet vi lite om.

Overraskende nok snakker vi nesten ikke om hvordan det går med de barna som barnevernet jobber med. Det til tross for at det er avdekket at disse barna i langt mindre grad enn andre barn lykkes i å sikre seg en utdannelse og en jobb. Var ikke dette nettopp det barnevernets intervensjon skulle forhindre?

Er det på tide å stille spørsmålet: Hva kommer det egentlig ut av vår massive satsing på barnevern? Hvorfor vet vi ikke mer om hva som er resultatet av denne etatens arbeid? Vet vi i det hele tatt hva vi vil med denne etaten?

At ansatte i etaten sliter, vet vi. En turnover på hele 30 prosent taler sitt tydelige språk. Men vet vi egentlig hvorfor de sliter? Hva skal egentlig til for at barnevernet skal kunne gjøre en god jobb? Er det virkelig enda mer penger? Eller er det helt andre grep som må tas?

Barnevernet bruker i dag som sagt mer penger enn politiet. Skal veksten fortsette, når man snart det driftsbudsjett de operative avdelingene i forsvaret har. Utelukket vi pengene som går med til tunge investeringer og drift av departementet ut av forsvarsbudsjettet, står vi igjen med et driftsbudsjett på rundt 32 milliarder. Er det dit vi må før vi endelig kan beskytte våre barn mot den ultimate «fiende»: Deres foreldre?

Er det faktisk slik vi tenker? Er det flere enn meg som ser et alvorlig problem med det? Som etterspør kunnskapsgrunnlaget for dette og andre vurderinger som barnevernets arbeid bygges på?

Før vi fortsette å pumpe mer penger inn i barnevernet, er det kanskje på tide å kreve svar på spørsmålet: Hvorfor tror vi det vil virke denne gangen?

Ingen kostnad er for stor for våre barn. Kostnaden ved å faktisk kartlegge om det vi gjør for dem faktisk hjelper, burde prioriteres høyt av vår nye regjering.