Han har vært med å dømme Norge i tre barnevernssaker. Nå tror han tiden som dommer i Strasbourg vil gå med til klager på koronareglene i Europa

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Arnfinn Bårdsen (54) tror han kommer til å bruke tiden sin i EMD på europeere som mener myndighetene har gjort enten for mye eller for lite for å hindre korona-smitte.

Han har hatt seks ukers ferie i Norge og pakker bilen for avreise til Strasbourg, når Fontene møter ham til intervju hjemme i Holmenkollen. Han har satt ytterdøren vid åpen før vi kommer, og han tar oss gjestfri med inn i huset. På spisebordet har han lagt fram det som skal pakkes med – munnbind, keramikk og krukker, familiebilder. Han pakker pyntegjenstandene i silkepapir og legger det i kasser.

Han sier han ikke vil bo i en «ungkarsleilighet». Han har vært dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) siden januar 2019 og skal være der i til sammen ni år.

– Jeg må prøve å skape meg et hjem. Det har slått meg at det er første gang i livet jeg bor helt alene, sier 54-åringen.

Bårdsen pakker med seg pyntegjenstander han skal ha med seg til leiligheten i Strasbourg.

Nadia Frantsen

Før koronaen endret reisevanene, var kona Eli og av og til de to døtrene på 19 og 21 på helgebesøk. Nå er det uvisst når han ser dem igjen. Han kommer tilbake til et virustynget Europa.

– Helgeturer med ti dagers karantene blir ikke aktuelt. Reisen er for stressende, sier han.

Munnbind i domstolen

Kontrasten blir stor fra å sitte i hagen i Holmenkollen å lese dokumenter. I domstolen må han bruke maske, med mindre han er på eget kontor. Men Bårdsen gleder seg likevel, til å møte dommerkollegene, snakke fransk, være i gang igjen og avgjøre saker. I en kort periode i vår stoppet kunngjøringer fra EMD opp. Men Bårdsen sier det har vært viktig for domstolen å holde driften i gang. 700 ansatte inkludert 47 dommere har for det meste vært på jobb, men har måttet arbeide en del fra hjemmekontor.

Under den verste isolasjonen i Frankrike i vår, reiste han hjem for å ha hjemmekontor. Nå har han vært hjemme seks uker på sommerferie, og skal tilbake til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. – Det blir vemodig å reise fra familien. Jeg vet ikke når jeg får se dem igjen, sier Bårdsen (54).

Nadia Frantsen

– Det er viktig at statene og folk som henvender seg til oss oppfatter at domstolen ikke er nede for telling når en alvorlig trussel rammer. Det er alvorlig dersom myndighetene gripes av panikk og setter alle regler ut av spill. Dette kommer vi til å måtte ta stilling til i EMD nå i ettertid, sier han.

Korona-saker

I det første året som dommer i Strasbourg har han blant annet vært med å dømme Norge i tre barnevernssaker, og han har behandlet utallige klager fra regimekritiske journalister som er fengslet i Tyrkia. Nå tror Bårdsen at han kommer til å bruke tiden i EMD på europeere som mener myndighetene har gjort enten for mye eller for lite for å hindre korona-smitte.

– I enkelte land ble jo barn regelrett stengt inne. Nedstengning og isolasjon av familier inne over lang tid, er oppskriften på vanskeligheter. Det vil kunne komme mange klager om påståtte menneskerettsbrudd. Han utelukker ikke at det kan komme slike saker også fra Norge.

Det er dagen før avreise til Strasbourg. Bårdsen tror mye av tiden hans som dommer i EMD nå vil gå med til å behandle klager på påståtte menneskerettsbrudd knyttet til pandemien. Han utelukker ikke at det kan komme saker også fra Norge.

Nadia Frantsen

– Hva tenker du om å måtte behandle slike saker?

– Spennende! Det vil gi domstolen mulighet til å klargjøre de overordnede rammene ved nye kriser. Myndighetene må vite hvor grensene går for inngripende tiltak og hvordan man balanserer dette med plikten til å sikre innbyggernes liv og helse. Hvis vi kan være med å trekke opp noe for framtida, viser det hvor viktig domstolens arbeid er for stabilitet i Europa.

Samholdet mellom dommerne

Bårdsen er blitt spesielt god venn med den islandske dommeren. De trener sammen og har et sosialt liv, i en hverdag som mest av alt består av arbeid. I vår kjøpte Bårdsen bil av en annen kollega. Jaguaren står på gårdsplassen. Bårdsen ler litt, og unnskylder seg med at det er en eldre årsmodell. Men den har høy affeksjonsverdi, opprinnelige tilhørte den en tidligere britisk dommer.

– Det er et veldig godt samhold blant dommerne. Vi har alle flyttet hjemmefra og opplever at vi er med på noe helt spesielt. Avgjørelsene får jo følger for 47 land og 830 millioner mennesker, sier han.

Akkurat dette synes han er noe av det mest utfordrende med dommergjerningen: Selv om det er enkeltsaker de tar stilling til, vet han at avgjørelsene får virkning i lignende saker for hele Europa.

– Det maner til en viss refleksjon. Er det vi skriver i dommen klokt? Sier vi for mye, for lite, overskuer vi konsekvensene? Slike ting grubler jeg over.

Bårdsen opplever et spesielt godt samhold mellom dommerne i EMD.

Nadia Frantsen

Før han fikk jobben i Strasbourg, var han dommer i Høyesterett i ti år. Han regnes for å være ekstremt god i faget sitt, og det sies at han er juristenes popstjerne her hjemme i Norge.

– Det er virkelig et privilegium å få være i Strasbourg. Menneskerettigheter har alltid interessert meg.

Som stipendiat ved Det juridiske fakultetet i Bergen skrev han doktoravhandling om siling av saker til EMD. Uten å vite helt hvorfor det ble akkurat dette temaet.

– Det er som med frimerker. Man vet ikke alltid hvorfor man får en interesse, sier han og smiler.

Herr dommer

I Strasbourg hilser naboene i oppgangen med å tiltale ham «Le juge» – herr dommer. Det har selvsagt sin status å være en av 47 dommere i Menneskerettsdomstolen; en fra hver jurisdiksjon i Europa. Men her oppklarer Bårdsen en vanlig misforståelse: Han er ikke Norges dommer i Strasbourg.

– Jeg er valgt av Europarådets parlamentarikerforsamling, i egenskap av å være dommer, etter nominasjon fra Norge. Jeg står ikke til ansvar for Norge på noen måte, understreker han.

Arbeidsspråket i domstolen i Strasbourg er både fransk og engelsk.

Nadia Frantsen

Det har alltid vært en dommer fra Norge i EMD. Men i løpet av Arnfinn Bårdsens første år, er det blitt ståhei om domstolen utenfor det juridiske miljøet, på grunn av barnevernsdommene. Han har selv vært med å avsi dom mot Norge i tre saker. For slik er det lagt opp: De nasjonale dommerne deltar i saker mot eget land.

– Mange blir overrasket over at den nasjonale dommeren ikke er inhabil i saker mot eget land.

– Ja, det forstår jeg. Men det er bestemt i konvensjonen. Slik er systemet. Man har tenkt at det er gunstig å ha med en dommer som kjenner forholdene i staten som er innklaget, både juridisk, språklig og historisk. Dommeren fra det enkelte land fungerer som en slags kulturell tolk som kan gjøre rede for tankesettet bak lover og regler. Klagene fra Norge kommer jo også som regel på norsk, og alle vedtak og rettsavgjørelser er på norsk. Vi kan ikke oversette alt dette fra alle de 47 landene! Vi dommere må derfor i betydelig grad stole på hverandre.

Kommuniserte 16 saker på likt

Når norske klager kommer inn, er det Bårdsen som får dem på sitt bord. Han kan ikke avvise dem på egen hånd. Men når saken tas inn, er det han som ber Norge om tilsvar, altså kommuniserer klagen til regjeringsadvokaten. I fjor sommer sendte han over 16 barnevernssaker på likt. Utad så det massivt ut. Dagbladet skrev «Sjokkangrep mot norsk barnevern»; «Menneskerettsdomstolen i Strasbourg krever svar fra Norge i 16 nye saker». Klagene var plutselig blitt over tretti i tallet.

– Hør! I denne materien spekulerer folk på veldig mye, men det var ikke noe politisk i at jeg kommuniserte dem på likt. Det var praktisk, i stedet for å dryppe dem utover høsten, sier han.

Arnfinn Bårdsen har vært med å behandle norske barnevernssaker i EMD. Nå tror han resten av tiden hans i domstolen vil gå med til covid-19-saker.

Nadia Frantsen

Klagene hadde til felles at det handlet om samvær, adopsjon og tilbakeføring, der båndene til den biologiske familien var mer eller mindre brutt. Det var temaer domstolen måtte se nærmere på.

Sarah har lov å se døtrene bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

– Det var viktig å få dem i prosess. Noen av klagene skrev seg tilbake til 2016. Det er jo håpløst lenge i en barnevernssak. Vi ønsker jo ikke at tiden i seg selv skal løse en sak, sier Bårdsen.

– Unnlot din forgjenger i Strasbourg å gjøre noe med de norske barnevernsklagene?

– Nei, naturligvis ikke. Her må man huske på at dette er en utvikling som har gått gradvis, og at den helt sentrale storkammerdommen i 2019 i Strand-Lobben-saken ble avsagt etter at min forgjenger hadde forlatt EMD.

Storkammersak i januar

Da Bårdsen kom til Strasbourg i januar 2019, sto allerede Trude Strand-Lobbens sak mot Norge for storkammer. Utfallet i saken som handlet om tvangsadopsjon, ville få følger for andre klager. Han måtte derfor stoppe behandlingen av de andre barnevernssakene til det forelå dom.

I slutten av januar blir det ny storkammersak, Abdi Ibrahim mot Norge.

Regjeringen anket dessuten to dommer fra mars i år, men EMD avviste nå i september å ta sakene til storkammer. Det betyr at EMD kan behandle sakene som har vært stilt i bero i påvente av panelets beslutning, forteller Bårdsen.

At regjeringen anket betydde utsettelse på sakene. Bårdsen legger ikke skjul på at han synes det er vanskelig at tiden går for familiene det gjelder.

– Håpet mitt er at vi nå har fått så gode rettsavgjørelser i EMD at vi kan si at temaet er avklart. Da vil en del av klagene kunne få rask behandling i komité med tre dommere. Prosessen her vil måtte ta noe tid, men jeg har håp om at de første vil være avgjort i løpet av året, sier han.

Det gjenstår over tretti barnevernssaker fra Norge som skal behandles i EMD. – I lys av den avklaringen som ligger i storkammerdommen i Strand Lobben og de etterfølgende og enstemmige kammerdommene, er det mitt håp at EMD vil kunne avgjøre en betydelig del av de gjenværende sakene i komité med tre dommere, sier Bårdsen.

Nadia Frantsen

– Hva kan klageren egentlig oppnå, annet enn å få erstatning og moralsk oppreisning?

– Hvis EMD konstaterer brudd på konvensjonen, må staten slutte med det som er en krenkelse, og så langt det er mulig rydde opp i forholdene som ledet fram til menneskerettsbrudd. En som er fengslet ulovlig, må for eksempel slippes ut. Men i barnevernssaker er virkeligheten mer komplisert. Det er ikke opplagt hva reparasjonen skal gå ut på. Relasjonen mellom et barn og en foster- eller adoptivfamilie kan innebære at det å foreta en tilbakeføring til de biologiske foreldrene vil være en ny krenkelse, forklarer Bårdsen.

Han understreker samtidig at det er viktig at folk orker å komme til EMD med sin klage.

– Vår oppgave er å sette opp gjerdestolpene, markere ytterpunktene. Så er det fundamentalt at de nasjonale myndighetene vurderer hva de skal gjøre for å holde seg innenfor disse grensene. Inntil den norske praksisen er justert, vil det være norske barnevernssaker for EMD. Det ultimate er at vi med alle dommene fra EMD får justert lovgiving og praksis i Norge og at dette vil eliminere det aller meste av grunnlaget for klager, sier han.

Han legger til at alt tyder på at dette også er norske myndigheters syn.

Heidi kan takke fostermor Åse for forholdet hun har til datteren sin i dag: – Hun stengte meg aldri ute

For et profesjonelt publikum

Norge er for tiden i seksjon med Danmark, Slovenia, Estland, Moldova, Litauen, Montenegro, Albania og Tyrkia. Det betyr at det er dommere fra disse landene som avgjør de norske klagene, enten i komité med tre, eller i kammer med sju dommere. Og vice versa, Bårdsen deltar i saker mot disse landene.

– Går barnevernssakene inn på deg personlig?

– For meg er dette jus. Jeg har vært dommer i 17 år og har vært vant til å gå inn og ut av folks liv. På papiret seg jeg at det er vonde historier, både for voksne og barn, men partene er langt unna i Strasbourg. Det er annerledes i tingretten og lagretten, der man ser og hører menneskene.

– Dommene kan være vanskelige å lese og forstå, må det være slik?

– Vel. Dommene er nok ikke ment for folk flest! Vår direkte adressat er i første rekke Høyesterett, regjeringen og naturligvis Stortinget, som må vurdere lovgivning, praksis og ressurser og legge til rette for at barnevernet arbeider i tråd med de rammene EMD trekker opp. Vi kan ikke forvente at de som jobber med å gi akutt hjelp i det lokale barnevernet, leser dommene fra Strasbourg.

Foreslo samtaleprosess

Bårdsen ønsker ikke komme med noen forslag til hvordan det norske barnevernet nå bør «designes». Men han kjenner systemet relativt godt. I 2005 ledet han utvalget som foreslo å innføre samtaleprosess i fylkesnemndene. Det er en slags mykere behandling av barnevernssaker, der partene søker å bli enige uten for mye innblanding fra advokatene.

Bestemmelsen ble sovende i ti år. Først i år innføres metoden i alle tolv nemndene.

– Hva tenker du om hvor sakte det gikk?

– Ideen vår den gang var noe dristig. Det kan godt tenkes forslaget krevde modning og raffinering. Så jeg vil ikke si at det var en forsømmelse at myndighetene ikke fulgte opp ideen vår, vi hadde også kvaler. Utvalget var ambivalent til om samtaleprosess ville føre til ansvarsfraskrivelse og til at noen ville føle seg presset til å bli enige.

«Markus» (14) nekter å bo i fosterhjem og har rømt til moren. Kan en samtale rundt bordet gi en løsning?

Budskapet til barnevernstjenesten

– Er det oppfatningen din at Norge er lenger fremme enn andre land i å verne barn?

– På noen områder er det riktig, men så er det åpenbart noen temaer Norge må se nærmere på knyttet til hvordan man vektlegger familie og biologi. Andre land vil si at det ikke er å komme langt å skalte ut familien, selv om den ikke er så bra. I Norge har vi høye og nokså entydige forventninger til hva som er en trygg barndom. Inngrepene som skjer for å oppnå dette er noen ganger ganske så drastiske sammenlignet med andre land. Beslutningen om at en fosterhjemsplassering kommer til å bli langvarig blir ofte tatt svært tidlig, med de følger dette igjen får for samvær og de biologiske foreldrenes mulighet til å utvikle seg som omsorgspersoner, sier Bårdsen.

Anettes tre barn bor i hvert sitt fosterhjem: – Fostermoren til datteren min får meg til å føle at jeg er verdifull

Han vil være forsiktig med å komme med noe budskap til ansatte i barnevernstjenesten, men sier han har stor forståelse for de krevende oppgavene barnevernet har.

– Jeg har et klart inntrykk av at alle som arbeider med barnevern tar spørsmålene med stort alvor og føler et sterkt ansvar for å gjøre det som alt i alt tjener barna og foreldrene. Jeg opplever at det er en åpen og konstruktiv holdning til diskusjonen som pågår.

Dersom Norge skal kunne rette pekefinger mot menneskerettsbrudd i andre land, er det essensielt at også Norge retter seg etter dommene. Han opplever at det nå skjer i Norge.

Nadia Frantsen

Leste du denne?

Barneombudet: – Jeg orket ikke sitte stille i dommerstolen og høre om svikt