Heidi kan takke fostermor Åse for forholdet hun har til datteren sin i dag: – Hun stengte meg aldri ute

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Da Åse ble fostermor for lille Charlene (3) for over tjue år siden, sa hun til moren Heidi: «Slapp av, jeg passer på jenta di».

Heidi var deprimert og hadde begynt å ruse seg igjen. Hun hadde selv bedt om at jenta måtte få fosterhjem. Hun fikset ikke ansvaret, og avlastning og besøkshjem annenhver helg var ikke nok.

Fram til datteren var elleve år levde hun i et tøft og brutalt rusmiljø i Oslo.

– Jeg trodde aldri Heidi skulle bli rusfri og bli en viktig støttespiller, sier Åse Lise Larsen. – Men aldri si aldri!

Da Heidi ble nykter og sto klar for å involvere seg i datterens liv igjen, utviklet de et sterkt vennskap.

Et unikt vennskap

Da Charlene (24) for noen år siden sa hvor viktig det hadde vært for henne at fostermoren og moren hadde samarbeidet gjennom oppveksten, skjønte de at de måtte formidle historien til andre.

Det ble starten på prosjektet Raushet, en forløper til Brobyggerprogrammet til Norsk Fosterhjemsforening. Det får statsstøtte og skal bli et tilbud over hele landet. Programmet handler om hvordan foreldre og fosterforeldre kan lære å samarbeide og hvordan foreldre kan involveres, når barna bor i fosterhjem.

– Det var vi og vår historie som starta dette, sier Heidi Hansen.

Eget hus og campingvogn

Nyttårsaften. 31.12.07. Det var siste gang Heidi ruset seg. Hun tatoverte datoen på armen, men nå vil hun fjerne den.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dette var siste gang Heidi ruset seg. Hun planlegger å fjerne tatoveringen, siden denne delen av livshistorien er tilbakelagt.

Nadia Frantsen

Rushistorien er tilbakelagt. Hun jobber i Rio Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Hun eier enebolig, katt, bil og campingvogn. Datteren bor for seg selv, men de har god kontakt.

– Jeg har opplevd raushet fra mange mennesker. Vi kan alle ligge nede, men vi kan reise oss, sier Heidi.

Da Charlene hadde flyttet inn i fosterhjemmet, dukket Heidi opp på døra en dag med en plastpose med bilder. «Disse må du ta vare på», sa hun og rakte Åse posen. Den første jula, da Heidi var nykter og utskrevet fra behandlingsinstitusjon, fikk hun et album i julegave av Åse. Da var jenta blitt elleve år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Åse lagde album til Heidi. Det fikk hun i julegave den første jula hun var rusfri. Da var datteren blitt elleve år.

Nadia Frantsen

– Tenk deg det! Se her, sier Heidi og blar i en vakker perm.

– Dette er livet til Charlene fram til jeg kom på banen. Da jeg fikk dette, var jeg plutselig en del av livet hennes likevel. Det var så bra, Åse!

En prinsesse blir født

Det første bildet i albumet er babyen på brystet hennes på Ullevål sykehus i Oslo. Under står det i løkkeskrift og med sølvpenn: «En prinsesse er født 20. juni 1996». Heidi var 19 år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Heidi drømte om å bli en god mor. – Jeg skammet meg over at jeg ikke fiksa det. Det var en stor sorg, sier hun.

Nadia Frantsen

Bare noen timer før fødselen hadde hun tatt urinprøve. Den var ren. Barnevernet på Grünerløkka mente hun skulle få prøve seg som mor, men med hjelpetiltak. De kjente Heidi, siden hun hadde vært i barnevernets omsorg fra hun var ti år. Hun fikk støtte til barnehageplass, avlastning, og ferierte flere somre med barnevernet. Men hun hadde selv aldri hatt struktur eller grenser. Ansvaret ble for vanskelig.

– Jeg var redd, og det skremte meg å være ung mor. Jeg ville ikke at hun skulle vokse opp med en fattig mamma i kommunalbolig, og med dårlig skolegang, som jeg hadde gjort, sier Heidi.

Da hun fikk ADHD-diagnose i tillegg, var det klart for henne at Charlene måtte flytte fra henne. Da var jenta tre år. Heidi besøkte flere aktuelle fosterhjem og ble veldig lettet da Åse og mannen sa ja til å være fosterforeldre. Da hadde de vært besøkshjem for datteren i halvannet år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Albumet ble en bekreftelse for Heidi på at hun hadde en plass i datterens liv, også de årene jenta bodde i fosterhjemmet.

Nadia Frantsen

– Åse var ikke opptatt av å stenge meg ute som mamma. Og hun dømte meg aldri! Hun er en tvers gjennom bra dame, jeg kaller henne «mor Åse», sier Heidi og lener seg mot henne i et varmt smil.

Sarah har lov å se barna bare 18 timer i året, men fosterforeldrene gir henne mye mer

Samværene og skuffelsene

Mange ganger skuffet Heidi datteren når hun ikke dukket opp til de avtalte samværene. Men fostermoren skjøv henne ikke vekk. I stedet forklarte hun Heidi hva det gjorde med Charlene at hun ikke kom, og hun minnet Heidi på at hun var viktig.

– Når snudde det? Fra ikke å møte til samvær til å forstå at du kunne ha en rolle?

– Da moren min døde, sier Heidi. – Det var så jævlig å se henne i koma. Da skjønte jeg det. Hvis moren min betyr så mye for meg, tenk da hva jeg betyr for Charlene! Det var enten overdose eller kjempe seg tilbake i livet, sier Heidi.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Da jeg var blitt nykter tok det ikke lang tid før jeg var på tråden til fosterhjemmet, sier Heidi Hansen.

Nadia Frantsen

Hun insisterte på å bli lagt inn på tvang. Ett år etter kom hun ut fra behandlingsinstitusjon.

– Da jeg var blitt nykter tok det ikke lang tid før jeg var på tråden til fosterhjemmet, sier Heidi.

Da var Åse veldig klar: «Hvis du skal vise datteren din at du er kommet tilbake på banen og ha kontakt, da må du gjøre det, ikke bare si det». Charlene var på vei inn i tenårene og redd for at moren skulle svikte på nytt.

– Var du ikke redd, Åse, for at fosterdatteren din skulle oppleve svik igjen?

– Det var en vond historie for Charlene å leve med, at «mamma ga meg bort». Jeg ville at den historien skulle skrives om, sier Åse.

Det betød samtidig at hun aktivt måtte bidra til det.

– Det er noe fosterforeldre kan, men da må man tåle at foreldrene er på banen og at barna også er knyttet til dem, sier hun.

Fagartikkel: Slik kan fosterhjem og barnets foreldre få et godt samarbeid

Problematiske tenår

Tenårene med Charlene var vanskelige, hun hadde utfordringer med ADHD. Åse var blitt skilt, og hadde to andre barn. Da sa hun til Heidi: «Jeg kan ikke stå med dette aleine. Nå må du hjelpe meg». Hun ville at Heidi skulle involvere seg ordentlig, ikke bare gjøre de morsomme tingene, som å gå på Tusenfryd og shoppe, men også stå i det når ting var kjipt. Hun måtte være noe mer enn en mor på sidelinjen. Og de måtte ha like leggetider og regler.

– Jeg ble klok, fordi Åse involverte meg!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Åse Lise Larsen (t.v.) og Heidi Hansen er «brobyggere». De har erfart at foreldre og fosterforeldre kan være støttespillere for barnets beste.

Nadia Frantsen

Når det var noe med Charlene, spurte Åse «hva tror du?» Heidi begynte å tenke, og syntes det begynte å bli morsomt!

– Vi hadde dype dialoger og refleksjoner på telefon. «Hva er det dattera vår driver med nå?» sa vi til hverandre, og Charlene ble så gæren og sa: «Hun er ikke fostermorra di!»

– Sammen forsto vi Charlene på en god måte, og vi lagde et godt sikkerhetsnett for henne, sier Åse.

De jobbet seg godt sammen gjennom MST-veiledning (Multisystemisk terapi) fra barnevernet. De samme reglene hang på kjøleskapsdøra hos begge.

– Det var så sterkt av Heidi. Hun kunne jo hatt behov for å løfte seg sjøl i den dårlige samvittigheten og være en ettergivende mor, men hun sto i det, sier Åse.

– Veilederne behandlet oss som to likeverdige. Vi var to mødre som skulle stå skulder ved skulder, og den anerkjennelsen motiverte meg, sier Heidi.

Krise i fosterhjemmet

Da Charlene var 16 år, ble fosterbroren Patrick alvorlig kreftsyk. To år senere døde han. Da ble rollene snudd. Heidi ble den sterke, som var der for dem. Det var en veldig sår tid. De pleiet ham hjemme. Åse endret seg, og Charlene ble redd for å miste henne også.

– Man vet aldri hvilke kriser som kan oppstå i en familie. Hvis jeg ikke hadde hatt Heidi å støtte meg på, så hadde Charlene måttet flytte. Det var så tøft. Fordi Charlene også hadde sine ting å streve med, spiseforstyrrelser og medisinering for ADHD. Der både støttet og avlastet Heidi meg, sier Åse.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rollene mellom fostermor og mor ble snudd da fosterhjemmet var i krise. Da Åses sønn ble kreftsyk, var Heidi (t.h) den sterke.

Nadia Frantsen

Heidi sier hun er glad i barnevernet, men at hun synes de må stimulere til mer samarbeid mellom foreldre og fosterforeldre. De må spørre seg: Hvordan kan vi invitere foreldrene med inn?

– Man snakker hele tiden om barnets beste, men hvordan kan man se et liv frem i tid? Barnet skal ikke bare ha omsorg der og da i oppveksten, men skal inn i et voksent liv, sier Heidi.

Hun er også veldig opptatt av hva man kan gjøre for å unngå at barn må flyttes fra fosterhjem.

– Jeg ble flytta mange ganger. Det blir til slutt basert på at man tester grenser. Og hver gang det skjer, mister man noe av seg selv, for historien blir at det er «ingen som vil ha meg», sier Heidi.

Da det ble krise i fosterhjemmet, sa Åse: «Jeg flytter ikke Charlene. Det kan jeg ikke, for det har jeg lovet henne».

Da dro Heidi og hentet henne. Etter at hun fylte 18 ble hun boende hos Heidi noen måneder. I dag er hun ofte hos Åse, men besøker også Heidi i hennes hus i Nannestad.

– Se på meg, da! Fra å leve på gata, så eier jeg mitt eget hus. Man kan forandre seg, sier Heidi.

Meld deg på nyhetsbrev fra Fontene

– Sårbare foreldre må styrkes

Heidis drøm er at alle foreldre skal bli styrket.

– Det er ikke alltid man ønsker at barna flytter hjem. Noen er redd for det til og med, og trenger bare å bli forstått. Klarer vi å anerkjenne at intensjonen deres er å bli gode foreldre, da kommer vi langt, sier Heidi.

Hun mener sårbare foreldre må følges opp, at de må få veiledning over tid.

– Når de får kontakt med barna sine igjen, må det være et slags team rundt dem, så de ikke overlates alene til hverandre. Vi vet jo at mange barn har med seg noen av de samme sårbarhetene som foreldrene har.

Åse ønsker en holdningsendring. Hun vet fra arbeidet med Brobyggerprogrammet at det finnes foreldre som aldri har vært hjemme i fosterhjemmet. Og Heidi har møtt fosterforeldre som baler med spørsmål som «må jeg gi julegave til foreldrene?» eller «må jeg ha dem inn i mitt hus?»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Åse Lise Larsen trodde aldri moren til fosterdatteren ville bli rusfri.

Nadia Frantsen

– Tankegangen må snus. I de fleste plasseringer er det ikke vold og overgrep som er årsak. Å ikke samarbeide fordi man ikke liker foreldrene, det går ikke. Man må heller ikke gå inn i fosterhjemsomsorgen med et sterkt ønske om å eie et barn, sier Åse.

– Hva er det i din bakgrunn som gjorde deg til en god fostermor og samarbeidspartner?

– Jeg hadde en søster med handikap. Jeg ble lært opp hjemme til å se de som lå nede, sier Åse.

For henne er det blitt selve livsfilosofien: Alle kan bli støttespillere for hverandre.

– Det ligger så mye håp i en slik tanke. Det er ikke gitt hvem som ligger nede og hvem som står oppreist i morgen. Det som er viktig, er at de som er oppreist i dag, ser dem som ligger nede og strekker ut en hånd. Vi mennesker er viktige for hverandre. Det har jeg sett gjennom det jeg selv har opplevd, og ikke minst gjennom Heidi som har reist seg slik hun har gjort. Faktisk var hun en av dem som så meg best da beina sviktet under meg.

Charlene har godkjent at de forteller historien i foredrag og i media. Hun har erfaring som barnevernsproff for Forandringsfabrikken.

Åse Lise Larsen (t.v.) er tjue år eldre enn Heidi Hansen.

Nadia Frantsen

Meld deg på nyhetsbrev fra Fontene