Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Bjarte Gangeskar, barnevernsleder i Stad kommune på Vestlandet, har kjent på en frustrasjon over lang tid, som er blitt sterkere i det siste. Det handler om at Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) ifølge ham gir unøyaktig informasjon om meldeplikten for offentlig ansatte og andre med taushetsplikt.

– Hovedbudskapet fra myndighetene er: «Er du bekymret, skal du melde fra». Det er unyansert. Direktoratet konkretiserer ikke i stor nok grad vilkårene i loven som må være til stede for at offentlig ansatte skal bryte taushetsplikten, sier han.

Det er forskjell på å melde fra til barnevernet for private personer og offentlige ansatte.

Måtte skrive om informasjonen

Kommunikasjonsmateriell fra Bufdir, blant annet en undervisningsfilm for lærere, er ikke god nok, mener han, og han etterlyser et bedre presisjonsnivå i den digitale bekymringsportalen på kommunenes nettsider.

– Bufdir og KS (Kommunenes interesseorganisasjon) har anbefalt en tekst som kan brukes, men i Stad har vi skrevet den om, slik at det går tydelig fram hva som er meldeplikt for offentlig ansatte, sier Gangeskar.

Bjarte Gangeskar mener direktoratet gir upresis informasjon om meldeplikten for offentlig ansatte med taushetsplikt.

Privat

Han mener det bør utarbeides en kvalitetssikret standard for informasjon om melde- og opplysningsplikten (se faktaramme).

– Bufdir ser ikke hverdagen vår når de forenkler informasjonen. Dette skaper et unødvendig konfliktnivå mellom oss og samarbeidspartnere og er en belastning for mange foreldre. Jeg skulle ønske det var en større ydmykhet, og at de kunne si at her har vi en jobb å gjøre. Jeg er rett og slett frustrert over Bufdirs kommunikasjonsstrategi, sier Gangeskar.

De mener myndighetene gir misvisende informasjon om meldeplikten til barnevernet. I en intern epost blir de kalt «bande»

– Ikke det samme hvem barnet får hjelp fra

Høsten 2020 deltok han på en samling om barnevernsreformen for politisk og administrativ ledelse i Vestland fylke. Direktør i Bufdir, Mari Trommald innledet, og han holdt innlegg. Gangaskar sier han måtte omformulere sitt innlegg etter å ha hørt Trommald. Han hadde behov for å oppklare flere ting.

– Vi fikk en ok diskusjon om meldeplikten, men slik jeg ser det var det viktig at Trommalds utsagn ble korrigert, sier han.

– Hva er problemet med det hun sa?

– Både i innlegget og i flere avisintervjuer siden har Bufdir-direktøren gitt uttrykk for at det er det samme hvem barnet får hjelp fra. Det er jeg uenig i, sier Gangeskar og utdyper:

– Det holder ikke bare å være bekymret for et barn, hvis du er offentlig tjenesteperson og vil melde fra. Bufdir forteller ikke hele historien – at det kreves samtykke fra foreldre for å involvere barnevernet, eller at visse vilkår i loven må være til stede for å sette taushetsplikten til side og melde fra.

Må involvere foreldrene

Han mener Trommald og direktoratet med sin kommunikasjonsstrategi signaliserer at barnevernet har et for vidt mandat.

– Det er skummelt hvis offentlig ansatte ukritisk skal sende meldinger til barnevernet uten at det kobles opp mot taushetsplikten, og uten at det er gjort en tilstrekkelig og grunngitt vurdering opp mot opplysningsplikten, sier Gangeskar.

Han mener kjernen i budskapet må være dette: At barn må få hjelp, men at de skal ha hjelp til rett tid, etter rett lovverk, av rett faginstans og med rett kompetanse.

– Hva skal offentlige ansatte som er bekymret gjøre?

– De må ta opp saken med foreldrene til barnet og be om samtykke til å kontakte barnevernet, hvis det er rette instans. Unntaket er selvsagt dersom bekymringen handler om vold eller overgrep fra omsorgspersonene. Det kan godt hende at en slik bekymringssamtale med foreldrene kan avdekke at det heller er andre hjelpeinstanser? Dersom man skal melde fra uten samtykke, må visse og strenge vilkår være innfridd, gjentar Gangeskar.

I høst publiserte Fontene et debattinnlegg fra ham om meldeplikten, KS og Bufdir – vær så snill og høyr etter.

– Jeg har ikke fått noen tilbakemelding fra myndighetene, sier han.

Bufdir har nå revidert teksten om meldeplikten på sine nettsider. De angir imidlertid ikke selv dato for revidering.

28.000 henlagte meldinger i 2020

Han ønsker å få fram hva den unyanserte informasjonen betyr for barnevernstjenestene: En uhorvelig mengde bekymringsmeldinger. Stad kommune fikk i 2020 91 bekymringsmeldinger. 27 av disse ble henlagt uten tiltak.

Nasjonalt var det i 2020 om lag 56.800 inngitte meldinger til barnevernet, der rundt 30 prosent førte til aktive tiltak. 28.000 av meldingene ble henlagt etter undersøkelse, viser tall fra SSB (Statistisk sentralbyrå).

– Det kan være flere årsaker til at meldinger henlegges både før og etter undersøkelse, men vi bruker enorme ressurser. Tallene er veldig høye, og her er det en sammenheng med det som kommuniseres om meldeplikten, sier Gangeskar.

Det er tatt grep for at barnevernet i Stad skal få de rette meldingene. Blant annet har de opprettet en konsultasjonstjeneste.

– Vi har åpnet opp for at den som vil sende en bekymring kan drøfte med barnevernstjenesten først, sier han.

Når noen ringer, klargjør de aller først at saken kan drøftes anonymt. Deretter ser en gruppe medarbeidere på saken. Det lages et notat som drøftingsparten får tilgang til, slik at en sjekker ut om problemstillingen er korrekt forstått og at tilbakemeldingen kan kvalitetssikres.

– Denne drøftingsmuligheten er gjort kjent i det kommunale systemet i Stad og fungerer godt, sier Gangeskar.

Hittil i år er det registrert 36 slike drøftinger.

Jawahir nølte ikke med å si ja til å bli fostermor og ta imot både mor og baby

Anonyme drøftinger

Tilbakemeldingen innringer kan få, kan være at barnevernstjenesten forstår bekymringen, men at vedkommende først må ta det opp med foreldrene.

– Det kan være ubehagelig å ta den samtalen, men det må til. Det gode er at man slipper å bli beskyldt for å gå bak ryggen til noen. Det er uansett et dårlig utgangspunkt for å hjelpe noen, sier Gangeskar.

Neste diskusjon, når samtykke fra foreldre foreligger, blir en avklaring med barnevernet om de er rette instans. For Gangeskar peker på at det kan være iboende utfordringer i barnet, som gjør at det skal få hjelp fra andre instanser.

Sånn bør oppskriften være, ifølge barnevernslederen:

1. Dialog med foreldre.

2. Avklare om det er barnevern eller andre instanser som er rett adresse for problemstillingen.

– Det handler om å komme på rett spor. Slik det er i dag blir foreldre og system altfor ofte spilt ut mot hverandre. Dialogen med foreldrene er ekstremt viktig. Det er unntakene, de virkelig alvorlige sakene, som skal på vårt bord uten samtykke, understreker han.

Flere ryddige prosesser

Resultatet av grepene han har gjort er at barnevernet i Stad får færre urettmessige meldinger, og flere meldinger der det har vært en ryddig prosess.

– Det viser at flere instanser må på banen. Meldingene til barnevernet som blir gitt uten samtykke må forankres i at en har grunn til å tro at problemene har med omsorgssvikt og mishandling å gjøre, sier han.

Han legger til:

– Det er mulig at dette blir oppfatta som «flisespikkeri», men det er et reelt problem både for tjenesten og for folk at det råder en oppfatning om at bekymring uansett nivå, er tilstrekkelig.

Dette svarer Bufdir

Bufdir er forelagt uttalelsene fra Gangeskar og har bedt om å få svare skriftlig på kritikken. Dette skriver direktør Mari Trommald:

«Vi er godt kjent med debatten knyttet til bekymringsmeldinger til barnevernet og innspillene er vurdert nøye og fulgt opp på flere områder. Bufdir har tatt kritikken på alvor, lyttet og gjort endringer. Det vil helt sikkert fortsatt være faglig uenighet, og debatten vil leve videre. Det ser vi positivt på!»

(Svaret hennes fortsetter under bildet)

– Bufdir har tatt kritikken på alvor, lyttet og gjort endringer, sier Mari Trommald.

Bufdir

«Barnevernet i Norge skal få de riktige meldingene både fra private og offentlige meldere. For å nå dette målet vil det være forskjellige synspunkter på hva som er god og klok kommunikasjon. Enkelte mener at lovteksten alltid må klippes inn ordrett, mens andre tar til orde for at det må gis veiledning slik at mottaker forstår hvilke vurderinger som må gjøres».

Hun viser til at det under pandemien har vært viktig for direktoratet å adressere privatpersoners adgang og personlige ansvar for å melde fra når man er bekymret for et barns omsorgssituasjon.

«Barns kontakt med offentlige meldere har i denne perioden som kjent vært begrenset. Det finnes sikkert eksempler på kommunikasjon som kunne vært mere presis og nyansert, og vi ønsker å lære og forbedre oss».

Svarte med debattinnlegg

Trommald understreker at divisjonsdirektør Anders Henriksen skrev et svar som direkte tok opp Gangeskars kritikk den 4. oktober i år (Publisert i Kommunal Rapport).

«I tilbakemeldingen forklarte Henriksen at Bufdir kom til å ta initiativ ovenfor andre sektormyndigheter, at problemstillinger knyttet til bekymringsmeldinger ville bli diskutert med alle landets Statsforvaltere og justert tekst til portal for bekymringsmeldinger basert på dialog og innspill fra flere aktører ville bli oversendt KS for publisering. Dette har vi fulgt opp. Vi var også tydelig på at meldinger til barnevernet som en hovedregel må skje i samarbeid med foreldrene og at andre sektorer verken kan eller skal melde bekymring til barnevernet når utfordringene og ansvaret for å løse disse utfordringene ligger i egen tjeneste».

Trommald skriver videre at hun deler synspunktene om at barn skal ha hjelp til rett tid, etter rett lovverk, av rett faginstans og med rett kompetanse.

«Dette er viktig for barns rettssikkerhet og langt ifra alle utfordringer skal eller kan løses av barnevernet. Endringer i barnevernloven som trer i kraft 1. januar 2022 og vedtatte endringer i velferdslovene om samarbeid mellom velferdssektorene vil forhåpentligvis bidra til dette.»