Han har fått hissige, masende meldinger etter å ha ytret seg: – Jeg har vært kjeppjaget på Facebook

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Da Tommy Thompson (48) var barnevernsleder i Horten på slutten av 2000-tallet, la han merke til hvordan politiet kommuniserte med folk på Twitter. Han fikk ideen om å gjøre det samme. Han tror han var en av de første barnevernslederne til å tvitre i jobben.

– Men barnevernet kunne jo ikke rapportere at «nå er vi på stedet og hansker opp med en rusa mor og et barn», så det ble mer generelle vendinger, som jeg trodde kunne ha en verdi for andre, sier han.

Hensikten var å åpne en lukket etat, få folk til å forstå mer av hvordan barnevernet jobber.

Han har vært barnevernsleder i både Horten, Stokke og Svelvik, prosjektleder for Helhetlig barnevern i Vestfold og regionleder i stiftelsen Fyrlykta. I 2017 gründet han Steg Norge, som er fusjonert med Diakonhjemmet omsorg. Her er han spesialrådgiver nå, men forsker mest.

Krever kondis

Han kunne valgt å være stille til stede i sosiale medier. Thompson har gått for det motsatte. Han forklarer det muntert med at han ikke har så mange andre hobbyer enn fagutvikling og samfunnsdebatt.

Så, når han tar pause fra avhandlingen hjemme i Stokke, åpner han Facebook, deler fagstoff og artikler, og ser om det er noe han kan mene.

Thompson er aktiv debattant på sosiale medier. Han har 5000 digitale venner på Facebook.

Hanna Skotheim

Fag og familie, det er det han har tid til. Barna på 11, 13 og 15 år bor hos ham annenhver uke. Fosterfar for fem ungdommer har han også vært.

– Jeg kan legge vekk mobilen, særlig ukene jeg har barna, sier han.

Forskeren, som er halvveis til doktorgraden ved Vid vitenskapelige høgskole på Diakonhjemmet, finner altså tid til å være aktiv debattant. Han har 5000 digitale venner og kan holde ut i tråder med 485 svar. Akkurat det krever en viss kondis. Hadde det ikke vært lettere å la vær?

Han drar på ordene. Det er akkurat som de blir destillert på vei ut når han snakker. Å ytre seg om barnevern, som han oftest gjør, kan være et minefelt, emosjonelt og spenningsfylt.

– Jo, det har vært en modningsprosess, vedgår han.

Miljøterapeut slettet kritisk innlegg fra sosiale medier etter at hun ble kontaktet av leder

Angrer på én ting

Han har tråkket ut av komfortsonen minst én gang. Det var da han og en annen barnevernsleder i 2008 blåste ut i Gjengangeren og Tønsbergs Blad. De sa kraftig ifra om at de ikke fikk de tiltakene de trengte fra statlige Bufetat. Det var formulert som en bekymringsmelding fra praksisfeltet, som fikk oppmerksomhet inn i storting og regjering. Thompson husker han sto med to telefoner, sin private mobil og jobbens, og det ringte kontinuerlig.

Tønsbergs Blad siterte ham på at «Vestfold har landets dårligste barnevern». Han legger ikke skjul på at det var ubehagelig etterpå. Han hadde ikke sett for seg oppmerksomheten som ville komme.

– Jeg angra en periode, for jeg gjorde én feil, sier han.

Han hadde ikke informert toppledelsen i kommunen om medieutspillet. Han sier at de støttet ham og ga omsorg, men at det ble en del møter.

– Jeg måtte dokumentere holdet i det jeg hadde framsatt, og både rådmann og ordfører ble involvert i det, sier Thompson.

– Hva med dine ansatte, syntes de det var motiverende å høre at de jobbet i fylket med dårligst barnevern?

– Jeg fikk en stor blomsterbukett av dem. De takket for at jeg sa fra om noe mange var opptatt av, sier Thompson.

– Hva tenker du i dag, bør barnevernsledere oftere gå ut i media?

– Ja. Selv om mange er blitt oppdratt i rutiner og krav til mediehåndtering, er handlingsrommet for å ytre seg stort. Og hvis de opplever at det ikke er det, må de diskutere det. Sånne prosesser er viktige.

1 av 3 tillitsvalgte i FO vet ikke hva de har lov til å si om jobben offentlig. – Nedslående, sier ytringsfrihetsekspert

Debatterer med kjæresten

De siste fem årene har han vært kjæreste med psykologspesialist Andrea Melø, som jobber i BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). De har tre barn hver og har valgt å ikke flytte sammen. Ukene de har barn hjemme hver for seg, holder de til i hvert sitt fylke, han i Stokke, hun i Drammen. Da kan de sitte ti mil unna hverandre og kommentere på den samme saken i sosiale medier. Andre ganger sitter de inntil hverandre i sofaen med Dagsrevyen i bakgrunnen og diskuterer digitalt. Ut kommer en samtale som denne:

«Altfor mange holder kjeft og håper at andre gjør noe», taster hun.

«Ja, det hadde jo vært det desidert enkleste. Kanskje vi skulle gjort det samme», svarer han.

Tommy Thompson og kjæresten Andrea Melø kommenterer ofte på de samme sakene, som her.

Hanna Skotheim

Thompson mener Melø har vært viktig for ham i å tørre å mene mer. Begge ser det også som et samfunnsansvar å heve røsten på vegne av utsatte barn og familier. Ett yndlingstema er hvordan man kan hjelpe barn som ikke passer inn i pakkeforløp og standardiserte maler for hvordan ting skal gjøres. Eller hvordan fosterforeldre bør læres opp. Begreper som tilknytning og traumebevisst omsorg mener han må diskuteres mye mer.

– Hva får du igjen for å være aktiv i sosiale medier?

– Da jeg gikk inn i akademia for noen år siden, ble sosiale medier en arena for å få trening. Både i å skrive, være retorisk og takle ubehaget det kan være å fronte kontroversielle budskap. Jeg har fremmet synspunkt jeg selv ikke står for, men som kan bringe fram flere nyanser og en rikere debatt.

Sosionomer skrev fagartikkel, ble stoppet av lederne som mente den var «systemkritisk»

Kjeppjaget på Facebook

Han har kjent tempoet på Facebook og hvor massivt det kan bli i kommentarfeltet. Han husker det kom hissige, masende meldinger på noe han hadde ytret. Personen klaget på at han ikke svarte raskt nok. Thompson følte seg kjeppjaget og skrev ironisk at han hadde vært i fjøset.

– Det var ikke helt fremmed å velge den metaforen, sier han og humrer.

Han er vokst opp på gård i Folldal og hadde odel til to gårder. Han kunne blitt bonde, men valgte å bli barnevernspedagog. Det har sammenheng med at Tyrilikollektivet etablerte en avdeling i bygda Grimsbu da han var ungdom. Thompson ble venner med ungdommene som var på avrusing. De møttes på butikken og på campingen hvor de spilte bordspill og flipperspill.

– Det ble likeverdige vennskap på tvers av hva de hadde strevd med og min trygge oppvekst. Vi spilte fotball og gikk på ski sammen.

Yrkesvalget falt på psykologi og deretter barnevernspedagogikk og ledelse.

– Mange ganger har jeg tenkt på hvor mye som er tilfeldig i livet. Hvorfor noen var elever i et ruskollektiv og ikke jeg. Eller hvorfor jeg har sittet på fagsiden av bordet med barnevernsforeldre på den andre siden.

5000 digitale venner

Blant de 5000 vennene Thompson har på på Facebook er det både kritikere og brukere fra barnevernet. De siste årene har han utvidet «porteføljen av folk», som han kaller det. Han følger blant annet en av de barnevernskritiske gruppene, «Barnevernet må bort og noe annet på plass», som Ken Joar Olsen er administrator for. Da Thompson tidligere i år skulle forelese ved Universitetet i Tromsø inviterte han den tidligere barnevernspappaen til å være med.

Kvelden i forveien møttes de for første gang på et hotell i Tromsø.

– Vi hadde jo bare hatt digital kontakt på sosiale medier, så det var veldig spennende å møtes. Jeg er opptatt av at vi trenger dialog med kritiske røster, og noen av dem er sylskarpe. Før forsvarte jeg oftere barnevernet. Nå har jeg forflyttet meg til å ville forstå mer av det som ligger bak kritikken. Det har hatt mye å si for meg som menneske og fagperson.

Fri i akademia

Han ser at det er en kjerne på 20–30 navn som er aktive i gruppene han diskuterer i, blant annet i «Faggruppen barnevern».

– Sannsynligvis er det mange som bare lytter, som følger med, uten å mene noe. Flere har sagt at de er glad for at jeg og andre bruker tid på det.

Thompson vil finne nøkkelen som gjør at flere fosterhjem holder. Han forsker ved VID vitenskapelige høgskole på Diakonhjemmet.

Hanna Skotheim

– Står du friere til å ytre deg etter at du ble forsker?

– Rollen i akademia er friere. Men det er ekstremt få forskere som deltar aktivt. Man får jo ikke belønning for å være i sosiale medier, derimot skal man være i fagfellevurderte medier.

– Er du en som tør når andre tier?

– Personlig synes jeg ikke det. Jeg synes det kan være skummelt å bidra inn i diskusjoner og kan grue meg. Men det er et ansvar jeg må ta.

Bufetat-ansatt er kritisk til varslingsrutinen: – Jeg ville aldri varslet om en leder i systemet vi har

Valgte å stille opp for ungdom

Det var av hensyn til barna at han slutta som barnevernsleder. Da han var leder i Horten hadde han lang kjørevei hjemmefra. Datteren var den første som ble levert i barnehagen. Da han kom for å hente, satt hun alltid alene i sandkassa.

– Det hadde jeg ikke hjerte til. Jeg var nødt til å bytte jobb.

Da ungeflokken var økt til tre barn, var det en lignende situasjon. En ettermiddag han kom hjem fra jobb, hadde de samlet seg i stua.

– «Pappa, du er så lite hjemme, og når du er hjemme så hører du ikke på oss». Det stakk i hjertet.

Thompson har i tillegg åpnet huset for ungdom som har trengt fosterhjem.

Han valgte å stille opp for ungdom, fordi mange som blir fosterforeldre helst vil ha små barn. En av dem som flyttet inn var en 15-åring som skulle sendes til institusjon langt unna etter fem fosterhjemsbrudd. Thompson hadde vært besøkshjem og tilbød seg at gutten kunne flytte inn med ham og barna i en form for hybel med tilsyn, selv om tiltaket formelt var fosterhjem.

– Så lenge jeg hadde plass og kjente ham fra tidligere var det jo ikke nødvendig at han skulle bo på institusjon. Jeg husker jeg tenkte at det ville være potensielt ødeleggende for ham.

Fosterhjem som holder

Doktorgraden handler nettopp om å tilrettelegge for det som funker. Thompson vil finne nøkkelen som gjør at flere fosterhjem holder. Som fosterfar har han selv lagt vekt på å være tilgjengelig for ungdommene, men uten klamme forventninger om å knytte seg til hverandre emosjonelt.

– Noen ganger skulle jeg gjerne delt av mine erfaringer i debatter. Det kunne kasta lys over debatten om fosterhjemsomsorgen. Men av hensyn til ungdom og familier gjør jeg ikke det. Det er et prinsipp jeg holder fast ved.

Det er de store linjene Thompson ser. Han er visst ikke så glad i small talk.

– Hehe, jeg er glad i å snakke, men bare for å preike, da blir jeg utålmodig. Jeg vil helst ikke kaste bort en time på kaffeslabberas med kollegaer. Det strever jeg med. Men jeg får det jo til. Hvis jeg må.