Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det er ingen motsetning mellom å se på egen praksis og forbedringspunkter i dommene fra EMD og å fortsette godt barnevernsarbeid for å gi barn en best mulig oppvekst, sier Elisabeth Gording Stang.

Hun er jussprofessor ved barnevernsutdanningen på OsloMet og maner til ro og is i magen, nå når dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) kommer dryppende utover året. Fremdeles gjenstår dom i mer enn 20 klagesaker.

– Vi skal ikke begynne å spille lotto med barns helse. Det mener heller ikke EMD at vi skal, sier hun.

Hun registrerer at det koker i feltet.

– La dommene sildre inn, og la det nedfelle seg i praksis etterhvert som man fordøyer budskapet.

Norge felt i to nye barnevernssaker

– Behovet for å forstå er enormt

Gording Stang skal senere i år besøke regionale samlinger for fylkesnemnder og barnevernstjenester for å snakke om dommene fra Strasbourg. Hun er såpass etterspurt at hun har måttet takke nei til over halvparten av henvendelsene.

– Behovet for å forstå dommene er enormt, sier hun.

Hun oppfordrer fagfolk til å gjøre det de kan for å oppdatere seg, og følge med på nettsteder som publiserer kommentarer, som Rett24, og Juridika.

– Dommene er kompliserte å lese, også for oss jurister. Det er viktig at vi som kan barneretten og menneskerettigheter hjelper hverandre og feltet til å forholde oss med ro og faglig trygghet. Uten å bli redd for å slippe til tvil og nyanser i debatten. Også EMD anerkjenner at dette er vanskelige problemstillinger og overlater en stor skjønnsmargin til nasjonale myndigheter i beslutninger om omsorgsovertakelser. En del forbedringspunkter begynner å bli tydelige. Vi vet ganske mye om hva vi bør jobbe med, sier Gording Stang.

Dette må norsk barnevern lære av dommen i Strasbourg

Oppsummering av dommene

Da dommene ble kunngjort tirsdag morgen la hun ut en oppsummering på egen facebook-side. Hun uttrykker at det ikke er så mye nytt i forhold til de tidligere EMD-dommene, men at flere av de samme temaene og rettssetningene er gjort tydelige nå med de to siste fellelsene.

Dette er noen av punktene hun leser i dommene:

• Det er en vid skjønnsmargin ved omsorgsovertakelse.

• Barnevernet må gjøre mer for å legge til rette for kontakt umiddelbart etter første plassering. Det er en forutsetning også for EMD at slik kontakt anses å være til barnets beste/ikke til skade for barnet. I siste tilfelle må dette dokumenteres og begrunnes svært godt.

Barneombudet: – Det er krise i barnevernet fordi det mangler statlig styring

Flere fallgruver

– Hva er din største bekymring i dag for barnevernsfeltet?

– Jeg har ikke én stor bekymring, men det er flere fallgruver, sier hun.

En risiko nå, mener Gording Stang, er at man kan bli for engstelig for å gjøre feil i forhold til menneskerettighetene, og at man tar avgjørelser som ikke er til barnets beste.

– Jeg er opptatt av at vi som er formidlingskanaler har en åpen og reflekterende tilnærming til det som kommer, sier hun.

Må evaluere seg selv

Gording Stang påpeker at dommene fra EMD er et godt utgangspunkt for selvrefleksjon og evaluering. Hun mener barnevernstjenestene kan bruke dem til å stille seg viktige spørsmål: Hvordan kan vi forbedre oss? Prioriterer vi riktige saker?

– Det er mange problemstillinger. Meldes sakene som bør meldes? Og på den annen side; meldes det for mange saker der vilkårene for opplysningsplikt ikke foreligger? Hvis barnevernstjenestene må behandle en uforholdsmessig stor andel saker som skulle gått til andre instanser, belaster det hele tjenesten. Det kan trekke vekk oppmerksomheten fra de alvorligste sakene. Det er også en bekymring, sier hun.

Forsker: Bekymringsmeldinger til barnevernet er for dårlig begrunnet

Mer kunnskap om samvær

Hun advarer mot handlingslammelse i barnevernstjenestene som følge av en unødig frykt.

– Feltet må ikke la seg skremme av EMD. Vi må lytte nysgjerrig og prøve å forstå hva EMD vil fortelle det norske barnevernet. Vi ønsker ikke en situasjon der man ikke tør ta beslutninger der det er nødvendig, sier hun.

Gording Stang framhever samværspraksisen som det klareste området hvor det er nødvendig å se på praksis.

Kaller på det psykologfaglige miljøet

Dommene bekrefter likevel inntrykket hun har av hva det bør jobbes med:

– Hensynet til barnets eget ønske, barnets egen interesse av og behov for kontakt og formålet med samværene bør få en mer synlig plass i barnets beste-vurderinger, såfremt ikke samværene kan skade barnets helse og utvikling, sier professoren.

Hun påpeker også at det er en stor utfordring at sakkyndige psykologer som uttaler seg i barnevernsspørsmål ofte ikke er enige. Dette gjelder spesielt det å tolke barnets reaksjoner før og etter samvær.

– Dommeren er ikke psykolog! Det barnet forsøker å formidle, blir ikke vektlagt når to sakkyndige er uenige om hvordan det skal tolkes. Det er risikabelt. Jeg vil kalle på det psykologfaglige miljøet. De må hjelpe oss mer til å forstå barnets uttrykk, sier Gording Stang.