Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Jurist Bente Ohnstad har sammen med journalist Ylve Gudheim gått gjennom flere hundre henvendelser fra familier som er blitt meldt til barnevernet. De ønsket å finne ut om vilkårene for å sende disse meldingene var oppfylt. Det hun fant, overrasket henne.

– Jeg hadde ikke trodd at det var så mange som misforsto reglene, sier Ohnstad til Fontene.

Hun sikter til at mange sender bekymringsmeldinger til barnevernet uten å vurdere hvorvidt de egentlig har rett til å bryte sin lovpålagte taushetsplikt.

– Utgangspunktet for behandling av personopplysninger er taushetsplikt. Det gjelder for alle som får tilgang til personlige opplysninger som for eksempel ansatte i barnehager, skoler og helsevesen. Meldeplikten er et unntak fra taushetsplikten, men da må de lovbestemte vilkårene for å sette taushetsplikten til side være oppfylt, opplyser juristen.

Fikk flere henvendelser

Ohnstad, som er førsteamanuensis i jus ved Høgskolen i Innlandet, har fått flere henvendelser fra foreldre som har blitt meldt til barnevernet fordi barnet har vært sykt, foreldre har stilt krav om tilpasset undervisning eller klaget på undervisningsopplegget. Etter at hun har skrevet kronikker om dette, har hun fått enda flere henvendelser. Nå har hun skrevet bok sammen med journalist Ylve Gudheim. I den omtaler de flere saker der bekymringsmeldinger fra offentlige ansatte er dårlig begrunnet.

Det er for eksempel flere meldinger som er blitt sendt rent rutinemessig fordi et barn har høyt skolefravær. Meldingene har derimot blitt sendt uten at skolen har tatt hensyn til at fraværet er dokumentert og skyldes sykdom.

– Opplysningsplikten inntrer når det er omsorgssvikt i hjemmet. Et skolefravær kan ha mange grunner som ikke har noe med omsorgssvikt å gjøre. Barnevernet skal kun kobles inn der foreldrene selv ikke er i stand til å ivareta omsorgen for barnet. Dette sitter dypt forankret i folks bevissthet, og regelverket er også utformet ut fra en slik tankegang, sier Ohnstad.

Barneombudet bekymret for unge på institusjon: – De flytter og flytter, noen får det verre under offentlig omsorg

For vanskelig å nå fram til hjelpeinstansene

Juristen mener de offentlige ansatte må ha mer kunnskap slik at antallet grunnløse bekymringsmeldinger til barnevernet reduseres. Hun sikter til kunnskapen om reglene for behandling om personopplysning, meldeplikt og vilkårene for meldeplikt og taushetsplikt.

Barnevernsleder i bydel Alna i Oslo, Guro Owren, mener ikke det nødvendigvis er kunnskapen som er problemet, men de andre hjelpeinstansene i samfunnet.

– Psykisk helsevern for barn og unge er et smalt nåløye. Mange opplever at det er for vanskelig å nå gjennom til de ulike hjelpeinstansene og da ser de på det som enklest å ta kontakt med barnevernet selv om det gjelder psykisk helse, sier Owren.

Hun synes ikke det er problematisk at noen av meldingene de får, ikke nødvendigvis er barnevernets ansvar.

– Når det sendes en bekymringsmelding, handler det om at noen er bekymret. Så er spørsmålet om barnevernet er riktig instans. Er det ikke det, er det barnevernets ansvar å adressere meldingene dit de skal. Ja, vi får mange meldinger, men det betyr ikke at noen av dem ikke skulle ha vært sendt, sier Owren og legger til:

– Det er fatalt hvis en melding som skulle vært sendt, ikke blir sendt fordi man føler at man bør henvende seg til andre instanser først.

– Krever det ikke mye ressurser fra barnevernet hvis de ansatte skal bruke tid på å adressere mange meldinger videre?

– Noen av meldingene vi får er det en klar adresse for og det vet de som melder bekymring også.

Misforstått

Jurist Ohnstad mener det er en misforståelse at det er barnevernets ansvar å adressere bekymringsmeldingene i riktig retning.

– Hvis barnevernet skal være en mottakerinstans for alle typer bekymringer når det gjelder barn, må både lovgivningen og barnevernets mandat endres, sier hun og legger til:

– Meldinger skal ikke sendes uten at det er grunn til å tro at foreldrene begår alvorlig omsorgssvikt. Lovgivningen er ikke utformet slik at man kan sende en melding til barnevernet for at de skal kanalisere den videre. Det må i tilfelle skje i samråd med familien, sier hun.

Trenger familien hjelp, mener Ohnstad at man må hjelpe dem. Ikke gå bak ryggen til foreldrene og sende meldinger til barnevernet.

Ohnstad mener også det er et dårlig argument å si at alvorlige meldinger kanskje ikke plukkes opp fordi man ikke skal sende så mange grunnløse meldinger til barnevernet.

– Når det er holdepunkter for å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, skal det sendes melding til barnevernet. En melding til barnevernet uten at foreldrene er informert og har samtykket, må altså bero på at man har grunn til å tro at det er nødvendig med inngrep fra barnevernsmyndighetenes side.

– Alvorlig omsorgssvikt må fanges opp

I løpet av de ti siste årene har antallet bekymringsmeldinger til barnevernet økt med 57 prosent. Ohnstad mener det sendes for mange grunnløse meldingene og at dette forklarer det høye tallet. Samtidig er hun tydelig på at det er viktig at de alvorlige tilfellene med omsorgssvikt fanges opp. For å gjøre det, må det mer informasjonsarbeid til, mener hun.

– Også må det skilles mellom hjelp og inngrep. Hjelp skjer med utgangspunkt i frivillighet. Da må foreldrene samtykke og godta at barnevernet involveres. Inngrep i foreldreansvaret skal skje i alvorlige tilfeller. Da trengs ikke familiens medvirkning og meldeplikten trer inn.

Barnevernsleder: Opplever ikke meldinger uten fundament

Lisbet Gjønnes, barnevernsleder i Ringsaker barnevernstjeneste, kan forstå at antallet bekymringsmeldinger har økt av ulike grunner. Hun tror blant annet det kan skyldes at det synes lettere for dem som er bekymret for et barns omsorgssituasjon å melde nå sammenlignet med tidligere.

– Barns behov er blitt mer synlige og vi har blitt mer oppmerksomme på dem og tar barns utfordringer på alvor. Dessuten har det vært et fokus på viktigheten av tidlig hjelp, og det har vært mange aktører som har gitt uttrykk for at det «undermeldes» til barnevernet, sier Gjønnes.

Hun tror også økningen har å gjøre med at det gjerne pekes på barnevernstjenesten når ikke skolen, PP-tjenesten eller hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien fører fram.

Gjønnes understreker derimot at dette ikke er trendene hun ser i barnevernstjenesten der hun selv jobber.

– Hos oss er bekymringsmeldingene i størst grad rettet mot sped- og småbarn. Det er mye bekymring for rusbruk, foreldre med dårlig evne til egenomsorg og psykisk syke foreldre, sier hun og legger til:

– Fokuset på tidlig innsats og sårbarheten hos de aller yngste gjør at det i større grad genereres bekymring for de aller yngste. Vi opplever ikke at disse meldingene er uten fundament, men at det gjenspeiler det ansvaret vi som samfunn tar når det kommer til å ivareta sårbare barn, sier hun.

Barnevernslederen opplever ikke at det er så mange meldinger som ikke skulle ha vært sendt. Hun synes derimot prosessen kunne vært annerledes.

– Det kunne ha vært mer fokus på å trekke foreldrene inn og etablere et samarbeid. På den måten ville kanskje sannsynligheten for at de ville tatt imot hjelp, økt.