VEIVALG: – Som ung var jeg sakkyndig i noen barnefordelingssaker, men jeg sluttet med det, for jeg innså at jeg ville føle meg usikker på dommens dag, sier Magne Raundalen.

VEIVALG: – Som ung var jeg sakkyndig i noen barnefordelingssaker, men jeg sluttet med det, for jeg innså at jeg ville føle meg usikker på dommens dag, sier Magne Raundalen.

Eirik Dahl Viggen

Hellig grunn

Magne Raundalen trengte en debrief før han kunne hjelpe flere barn.
23.01.2015
15:26
27.08.2015 20:01

edv@lomedia.no

– Ta på deg disse, det er kaldt på gulvet.

Tøflene er et par «Bata Comfit» i sort lær, med gummisåle, behagelige. Han kjøpte dem på Westgate, kjøpesenteret i Kenyas hovedstad Nairobi som ble skutt i filler under terrorangrepet høsten 2013.

– Jeg kjøpte dem før det altså. Skobutikken var drevet av terroristene, så de kunne kartlegge senteret innenfra, men det visste jo ikke jeg noe om da. Så det du har der er terroristtøfler.

Kenya har satt spor, skal det vise seg.

Basen

Veggene fra entreen, opp trappa og inn i stua hos Magne Raundalen er tapetsert med barnetegninger og familiebilder. Barna Gunvor og Jon på ferie og skitur. På spisebordet er han selv rammet inn sammen med kona Tora Synøve på 40-årsdagen hennes. Hun døde av kreft for to og et halvt år siden.

Alene tilbake har Norges mest kjente barnepsykolog tatt i bruk sønnens gutterom som operasjonssentral.

– Har du lest denne? Jeg kjøpte den på dagen.

Marte Michelets «Den største forbrytelsen». Overalt innimellom hyllemetrene står bøker om 2. verdenskrig, de norske erfaringene.

– De ankom Auschwitz på min ettårsdag. Det viktige med den boken er at den viser fram hvilket rått jødehat det var på 1920- og 30-tallet, i Stortinget, i Aftenposten. Så har vi en minister nå som snakker om å ‘tømme lageret’ av barn.

Det vil si lengeværende barn uten oppholdstillatelse. Justisminister Anundsens intervju med Bergens Tidende i desember opprører Raundalen.

– Jeg tenker på Jonas Lie (politiminister under den tyske okkupasjonen, journ. anm.) som sa at med jødene kan vi gjøre hva vi vil, for de har ingen støtte i folket. Men det er her politikere på den gærne siden har forregnet seg. Disse familiene har mye større støtte i befolkningen enn det regjeringen tror. Uansett jussen og hvor håpløs saken er, så er det er alltid et sunnhetstegn når folk reagerer på vegne av flyktningbarn.

Ting haster

Han fylte 73 et par lørdager før jul. Av Raundalen-utvalgets NOU 2012:5 ser det ut som han har det travelt. Tidspresset for å sikre barn mot skade preger side opp og ned om lovendringer og rutiner for tidligere inngripen. Regjeringen bereder nå grunnen for framtidens barnevern basert på dette dokumentet.

– Det skuffet meg at de rødgrønne ikke fulgte opp forslaget vårt om tunge tiltak tidlig. Det verste er mange år med mange små tiltak som ikke fungerer. Jeg burde vært politisk mye tidligere.

«Bedre beskyttelse av barns utvikling» – han er fornøyd med navnet på NOU-en. Hjernens utvikling fra tidlige barneår er Raundalens store interessefelt. Synapser og nevroner. Før tilsa sunt bondevett at barnesinn tålte det meste, for de var så fleksible. Barn ble skremt og truet, fikk pryl. Slik ble det folk av dem.

Det er feil.

– Barna er hellig grunn. Barn skal ha det bra fordi de er barn. Dessuten er det den beste investering et samfunn kan gjøre.

Han plukker en kokosmakron, av favorittsorten fra butikken. Heller opp kaffe fra konas rosa termos og lysner med laktosefri kremfløte.

Mykt mot hardt

Teologiprofessor Ole Hallesby preget flere generasjoners barnesyn før og etter krigsårene: Barnet var naturens feilvare, med arvesynden stemplet i pannen. Voksne fikk blankofullmakt til å begå voldsovergrep.

– Foreldrenes første plikt var å kue barnets egenvilje. Det de oppnådde var å bryte tilliten mellom foreldre og barn og å lære barna å lyve for å slippe straff.

Et alvorlig problem med fysisk disiplinering er at den som slår eller klapser ikke kjenner når hun skal stoppe, advarer psykologen.

Magne fikk aldri ris. Husmannsplassen Raundalen i Telemark som faren hadde kjøpt fungerte isteden som et slags fristed for de andre ungene i bygda. Det var mange som kom for å få trøst og vafler. De kunne ha med seg ti klassekamerater hjem, det syntes mor og farmor var greit. Magne fortalte historier for de minste, tok inn virkeligheten og utbroderte. En tidlig trening for psykologens talking cure.

Da lillesøster Liv ble født, gikk han på biblioteket i Skien, hvor de nå bodde, og lånte sin første bok om barnepsykologi.

– Som min mentor, barnepsykolog Åse Gruda Skard, sa: Barn er åpne og myke systemer. De skal ikke møtes med hardhet. Førskolelærerne har vært spydspissen i å utbre det synet. Slik har vi på mange måter vunnet kampen mot hardheten i barneoppdragelsen. Det er 30 år siden jeg så noen slå et barn på åpen gate i Norge.

Synapsene

Hjernen bygges av erfaring, det er kjernen i forskningen til den amerikanske barnepsykiateren Bruce D. Perry, som Raundalen har studert med iver i snart 20 år.

– En tre- til fireåring har en hjerne i frenetisk utvikling, med 200 000-300 000 nye oppkoblinger i timen. Hele ordboken blir møblert. Innenfor der igjen ligger senteret for ordforståelse, for grammatikk, hvordan ordene henger sammen med hverandre.

Frykt, vold eller brist i kontinuitet kan forstyrre forbindelsen mellom de to sentrene. Språket svekkes. Det er han overbevist om etter å ha drevet kognitiv gruppeterapi for barn i krise ved Senter for krisepsykologi i Bergen.

– Noe kan vi hente opp igjen, vekke koblinger til live så sent som i 12-13-årsalderen.

De bruker musikk. Her er det rytmikk og neurosequential model of therapeutics som gjelder, ikke rene toner. Magnes musikalitet, forsikrer en kollega, ligger først og fremst på det menneskelige plan.

Attentatet

«Nå dør jeg»-øyeblikket utløser traumer hos barn som overlever ekstreme hendelser. Hvordan klarer han, selv bestefar til barn i samme alder, å romme alle de historiene? På tv går psykologene selv til psykolog en gang i uka.

– Jeg har gjort det én gang.

Året er 1993, datoen 3. september. Magne Raundalen er på oppdrag i Kenya for Forente Nasjoners barnefond, UNICEF. Han flys ut til en flyktningleir i Wajir, nær grensen til Somalia, for å møte overlevende etter en massakre.

– Jeg skjønte om kvelden at det var feil å være der. Hvis jeg skulle ha terapeutiske samtaler og få til en human response, slik FNs generalsekretær hadde bedt om, så måtte jeg jo snakke med barna.

Det betød at de ville røpe hvilken milits som stod ansvarlig for massakren overfor en UNICEF-utsending, som er en direkte informasjonskanal inn til FN og verdenssamfunnet. Noen måtte ha stor interesse av å hindre at han møtte ungene.

Før han legger seg til å sove, noterer han i dagboken: «Her kan jeg forvente det jeg frykter». I halv-totiden om natta bryter helvete løs. Skuddsalver, et flyøtesignal, nye skudd. Leiren er under angrep. Før hver ildgivning kommer et nytt signal. De skyter målrettet mot bygget der Raundalen befinner seg.

– Jeg tok farvel med livet. Jeg var 52 år. Barna mine var voksne. Jeg var fornøyd med det jeg hadde hatt.

Automatikken slår inn. Han samler sammen pengene sine. Han trekker en svart underbukse over det lyse håret sitt. Han legger seg inntil veggen der den er tykkest og pakker seg inn i et grått ullteppe. Angrepet, trolig organisert av de samme som utførte massakren, varer 21 minutter. Det blir stille. Han blør etter et streifskudd i høyre lår. Den 28 år gamle amerikanske piloten som fraktet ham er drept. Leiren er i kaos. De neste dagene tar han ledelsen for å få leiren opp og gå igjen.

– Det var sikkert greit at jeg måtte ta meg av andre mennesker.

Skrudde av alarmen

Tre dager senere er han på vei til UNICEF i Amman for å møte Atle Dyregrov, leder ved Senter for krisepsykologi.

– Jeg ville bare komme meg videre med oppdraget. Men Atle sa at dette tar vi etter boken.

Hver dag den neste uken snakket de gjennom det som skjedde. Talking cure funket også for ham.

– Atle var fabelaktig. Han visste nøyaktig hva han gjorde, jeg kjente det i kroppen hver dag.

Sammen klarte de å lukke rommet til opplevelsen.

– Det ble mer som å ha opplevd en bilkollisjon enn at noen var ute etter livet mitt. Det er ikke utenkelig at jeg måtte ha sluttet å arbeide med barn hvis jeg stadig hadde blitt påminnet det som skjedde. Jeg hadde ikke tålt at alarmen gikk hver gang, åtte timer om dagen. Det er veldig om å gjøre å få rammet det inn og få styrt det utenom alarmsentralen. Jeg skylder Atle noe.

Til å begynne med tålte han dårlig nyttårsaftenene. Særlig to-tre dager før, når folk smeller av kinaputter i gangtunnelene. Isteden begynte han å feire 3. september, da han fikk livet i gave på nytt.

– Jeg drev på med det noen år, men måtte jo slutte, for det førte ikke noe sted. Så ble det overskygget når barnebarnet mitt ble født samme dato.

På livstid

Han har hvilt det ene stresset i det andre, arbeidsrelaterte stresset.

– Se her, dette er holdepunktene mine.

Han viser fram en dagbok spekket av avtaler og betraktninger. Den får plass i lomma og er alltid med. Et hundretall slike ligger i en safe i sokkeletasjen. Ytterligere femti finnes på en annen adresse. Raundalen skriver til seg selv hver dag.

– Jeg gjør det for å få livet mitt til å henge sammen. Det er morsomt å ha levd en stund, for du får så mye å tenke på.

Haglværet innhyller trafikkmaskinen ved Åsane storsenter på andre siden av vinduet. Bak gjentrukne gardiner åpnes Skype for nytt telefonmøte om forebyggende barnevern.

– Jeg har ikke trappet ned. Selv om jeg går inn for landing er jeg fortsatt i luften. I 60-70-årene forsvinner veldig mange bagateller. n

edv@lomedia.no

Barn skal ha det bra fordi de er barn.

Det skuffet meg at de rødgrønne ikke fulgte opp forslaget vårt om tunge tiltak tidlig.

Magne Raundalen

Tittel: Cand. psychol., psykologspesialist;
Kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid for barns beste

Alder: 73

Bosted: Åsane utenfor Bergen

Egenmelding:

Leser utenom pensum: Marte Michelets «Den største forbrytelsen»; Tore Rems «Knut Hamsun. Reisen til Hitler», Stein Mehrens «Kjærlighetsdikt», Roy Jacobsens «De usynlige».

Håper barnebarna ikke har arvet: Utålmodigheten. Men jeg er mye mer tålmodig nå enn da jeg selv hadde 4-6 år gamle barn.

Ferdighet jeg ønsker meg: Være god til å kjøre bil. Beherske et ikke-europeisk språk, gjerne kinesisk eller arabisk.

Foretrukken egenskap hos andre: At de når det floker seg til kobler til fornuften og setter den i førersetet.

23.01.2015
15:26
27.08.2015 20:01

Magne Raundalen

Tittel: Cand. psychol., psykologspesialist;
Kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid for barns beste

Alder: 73

Bosted: Åsane utenfor Bergen

Egenmelding:

Leser utenom pensum: Marte Michelets «Den største forbrytelsen»; Tore Rems «Knut Hamsun. Reisen til Hitler», Stein Mehrens «Kjærlighetsdikt», Roy Jacobsens «De usynlige».

Håper barnebarna ikke har arvet: Utålmodigheten. Men jeg er mye mer tålmodig nå enn da jeg selv hadde 4-6 år gamle barn.

Ferdighet jeg ønsker meg: Være god til å kjøre bil. Beherske et ikke-europeisk språk, gjerne kinesisk eller arabisk.

Foretrukken egenskap hos andre: At de når det floker seg til kobler til fornuften og setter den i førersetet.