Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Professor Karl Elling Ellingsen fikk i forrige uke Kongens fortjenstmedalje. Den deles ut som belønning for innsats av «særlig samfunnsgagnlig natur på områder som kunst, kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid».

Ellingsen har vært leder av NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming) siden oppstarten i 2006. Som NAKU-leder og som forsker på NTNU har han «satt varige spor gjennom sitt engasjement og sin kunnskap på funksjonshemmede-feltet i Norge og internasjonalt», skriver NAKU på sin nettside.

– En anerkjennelse

– Gratulerer med Kongens fortjenstmedalje! Hva betyr det for deg å få denne?

– Tusen takk for det. Jeg syns selvsagt at dette er veldig kjekt helt personlig. Jeg ser på det som en anerkjennelse av det arbeidet jeg har gjort, og ikke minst betydningen dette samfunnsområdet har.

– Hva kan det bety for fagfeltet at du får denne utmerkelsen?

– Jeg håper at de som på ulike måter er en del av eller berørt av både fagområdet og enda mer de grunnleggende samfunnsspørsmålene som aktualiseres her, anser utmerkelsen som en anerkjennelse av viktigheten av den innsatsen og arbeidet som mange bidrar innen. Inkludering, deltakelse og likestilling krever at mange stiller opp og bidrar. Samme uke fikk også tidligere leder av NFU, Jens Petter Gitlesen, Universitetet i Oslo sin menneskerettighetspris. Dette understreker betydningen av det arbeidet som gjøres og må gjøres innen dette samfunnsområdet, sier Ellingsen.

Han har forsket på rettssikkerhet for personer med utviklingshemming med særlig vekt på inkludering, deltakelse, arbeid, tvang og makt, selvbestemmelse, helse og faglig forsvarlige tjenester. Han har skrevet en rekke fagbøker og artikler og er på pensum på vernepleierutdanningen. Han har også vært med på å starte videreutdanning og master i miljøterapi og funksjonshemming og deltakelse.

– Politisk vilje ikke nok

– Hvis du ser tilbake på de årene du har jobbet og forsket på dette feltet, går det an å si noe kort om utviklingen? Hvor er vi på veien mot et mer inkluderende samfunn?

– Om vi sammenlikner forholdene fra slutten av 1970-tallet med i dag, så er det selvsagt lett å se store materielle endringer. Det vi ikke ser like godt, er de store kravene og forventningene som i dag ligger på familiene, sier Ellingsen.

I 2014 skrev han og Johans Sandvin bokkapitlet Utviklingshemming og deltakelse – en avsluttende drøfting. Her introduserer Johans begrepet «den stille reform», som ifølge Ellingsen beskriver det største ideologiske skiftet. Fortsatt er det slik at familiene stilles overfor oppgaver som krever en langt større innsats enn de har ressurser til, mener Ellingsen.

– Når de så blir nødt til å bruke av disse ressursene til å kjempe for de rettighetene de faktisk har, blir det rett og slett mer enn mange makter. Pårørende opplever også å bli sanksjonert av det offentlig i sin bestrebelse på å sikre sitt familiemedlem sine grunnleggende rettigheter, sier han.

Professoren etterlyser at samfunnet i større grad spiller på lag med familiene og jobber aktivt for å inkludere og ivareta rettssikkerheten for alle borgere.

– Noen steder ser vi klart at det motsatte skjer. Her er det mye som tyder på at de lovene og forskriftene som regulerer disse områdene er for vage og svake. Jeg mener at politisk vilje og entydighet ikke er nok, hvis lovreglene kan bøyes og fortolkes slik at resultatet blir det motsatte av det en har sluttet opp om. Jeg etterlyser en rettssikkerhetsreform hvor lovene og forskriftene utformes slik at det gir tydelige forpliktelser. For kommunene betyr dette at de både må prioritere ut fra slike lover, men også gis økonomiske rammer for å møte kravene, sier Ellingsen.

Veronicha kjemper mot kutt av stillinger i barnevernstjenesten – nå er hun kåret til årets tillitsvalgt

Skal forske videre

Medaljen ble delt ut på et seminar om rettssikkerhet i forbindelse med at Ellingsen nå går av som leder etter 16 år. Han har søkt om å forske neste år.

– Planen er å forske videre på temaet selvbestemmelse, og helt konkret hvordan en kan legge til rette for å utvikle og styrke den. Den juridiske retten til selvbestemmelse er ikke i seg selv nok. Den er et fundament for det selvbestemmelse strengt tatt handler om. Planen er å tilbringe en del av terminen i USA for å samarbeide med organisasjoner og universitet der borte som har engasjert seg særlig i disse spørsmålene, sier Ellingsen.

«Kongens fortjenstmedalje bæres på venstre side av brystet i et bånd med riksbannerets farger, det vil si rødt med en gul stripe i midten», heter det på Kongehusets nettside.

– Slik tiden er, fikk jeg medaljen overrakt i esken. Jeg festet den på venstre side av jakka mi, og bar den under hele arrangementet. Foreløpig ligger den i eska si sammen med skulpturen av Idunn som jeg fikk i forbindelse med Idunnprisen (Universitetsforlaget pris oppkalt etter den norrøne gudinnen Idunn, red.anm.)

Pris til tidligere NFU-leder

Tidligere leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) hedres også i disse dager. Han får Universitetet i Oslo (UiO) sin menneskerettighetspris. Gitlesen får prisen for sitt arbeid for at mennesker med utviklingshemming skal ha samme vilkår og menneskerettigheter som alle andre i samfunnet.

Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i Norsk forbund for funksjonshemmede.

Privat

Rektor Svein Stølen påpekte at vi har lett for å tro at kamp for menneskerettigheter er noe som skjer i andre land, mens det er i orden her hjemme. «Prisen varsler kanskje en ny tid for hele mangfoldet av mennesker. Utviklingshemmede er ofte glemt, oversett og kanskje ikke regnet som fullverdige mennesker», sa Gitlesen i sin takketale, sitert på Stiftelsen SORs nettside.

Slik skaper Mathilde nye tradisjoner sammen med beboerne i Lille bolig O

– Så utrolig fortjent

Marit Selfors Isaksen sitter i FOs politiske ledelse og leder profesjonsrådet for vernepleiere. Hun er veldig begeistret for at de to frontfigurene i utviklingshemmedes rettighetskamp hedres på hver sin måte.

– Ellingsen har virkelig bidratt til å løfte kunnskapen om rettigheter. Han har samarbeidet med mange fagfolk og drevet kunnskapsutvikling tett på tjenestene. Medaljen er en anerkjennelse av hele fagfeltet, som sårt trenger oppmerksomhet. Det er så utrolig fortjent, og det samme gjelder Gitlesen. Han har lagt ned uendelig mange timer og utrettelig løftet stemmen til mennesker med utviklingshemming, sier Isaksen.

– Hva kan det bety for fagfeltet at de begge hedres?

– Det retter oppmerksomheten mot et felt som sårt trenger det. Og timingen er god. Vi har en ny regjeringen som har lovet å styrke funksjonshemmedes rettigheter. Jeg håper dette kan rette søkelyset mot at rettighetene er for dårlige i dag og få fart på arbeidet med at CRPD (FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, red.anm.) må inn i norsk lov.

– Så utrolig fortjent, sier FOs Marit Isaksen om de to utmerkelsene. Hun mener dette retter oppmerksomheten mot et felt som sårt trenger det.

Hanna Skotheim

Fersk i FO

Isaksen er stolt over at Ellingsen også er medlem av FO. Forbundet har slitt med rekrutteringen blant høgskole- og universitetsansatte, og har satt seg som mål å få flere medlemmer i denne sektoren.

Ellingsen var med i Vernepleierforbundet i tida før FO, og var engasjerte i det fagpolitiske som tillitsvalgt. Etter mange år ute av forbundet har han nylig meldt seg inn igjen, og det var nettopp FOs engasjement i fagpolitiske spørsmål som veide tyngst.

– Det inkluderer også det arbeidet som FO gjør for å styrke eller beskytte grunnlaget og arbeidssituasjonen for de som skal utføre det faglige arbeidet. Jeg synes at FO blant annet har fått fram den klare mangelen på vernepleiere i tjenestene til personer med utviklingshemming, og hva det har å si for det faglige grunnlaget i de tjenestene som ytes hvor vernepleier spiller en viktig rolle, sier Ellingsen.

Han understreker at han mener FO også ivaretar rollen som fagforening.

– FO gjør og har en viktig jobb i forhold til lønnsutviklingen til sine medlemsprofesjoner. Arbeidsoppgavene og utdanningskravet bør gi en lønn på minimum gjennomsnittslønnen i Norge, om ikke høyere.