Inger Oterholm

Førsteamanuensis i sosialt arbeid ved VID vitenskapelig høgskole, satt i Befring-utvalget som leverte sin utredning om kompetanse til barnevern i 2009

Mange har skrevet om kompetansebehovet i barnevernet. Ikke minst har debatten dreid seg om utdanningslengde. Det er et viktig spørsmål, men utdanningens lengde løser ikke alle utfordringer. Jeg ønsker å komme inn på noen andre sentrale forhold. De handler om kompetansen til dem som allerede arbeider i barnevernet, om innhold i utdanningene og om rammebetingelsene for å ta i bruk kompetansen.

For å styrke kompetansen i barnevernet er det viktig å bidra til økt kompetanse hos de som allerede arbeider der. «Alle» sier det er behov for økt kompetanse i barnevernet, men vet vi nok om hva som mangler? Her er det prisverdig at Bufdir nå kartlegger kompetansebehovet hos de ansatte. Jeg håper det er en bred kartlegging. Barnevernet er mer enn den kommunale barnevernstjenesten. Kanskje vil vi også bli overrasket over omfanget av den kompetansen som allerede finnes.

Kompleksiteten i barnevernsfeltet gir behov for sammensatt kompetanse. Det innebærer flere enn én ansatt i den enkelte tjeneste. Det må være differensierte stillinger, men hvor konkret vil vi differensiere? Et minimum må være barnevernspedagog- eller sosionomutdanning. Bør det være stillinger med krav til videreutdanning i rus og psykisk helse, lederutdanning eller master i sosialt arbeid/barnevern i hver barnevernstjeneste? Hva med andre faggrupper? Hva må hentes inn utenfra til saker med behov for spesifikk fagkunnskap? Hvordan kan vi differensiere i små tjenester?

Etter min oppfatning vet vi ikke nok til å gi entydige svar på disse spørsmålene. Det er verdt et forskningsprosjekt.

Barnevernslederne ønsker seg ansatte med erfaring. Hvorfor er erfaring så viktig? Praksis er kjennetegnet av at hver situasjon er unik, den er flertydig, kjennetegnet av usikkerhet og verdikonflikter. Et grundig teoretisk kunnskapsgrunnlag er nødvendig, men teorier beskriver noe allment og må fortolkes inn i den konkrete situasjonen. Teori hjelper med begreper, mulighet til presisjon, forståelse og analyse, men det å ha teoretisk kunnskap er ikke det samme som å kunne handle hensiktsmessig i praksis. Det å vektlegge erfaring peker på den praktiske kunnskapens betydning. Barnevernet er et praktisk yrkesfelt med behov for både teoretisk og praktisk kunnskap.

Praksis i utdanningene er en måte å bygge erfaring på. For å få til det, trengs det gode praksisplasser og et godt samarbeid mellom utdanning og praksisfelt. Arbeid med praksislignende situasjoner og trening av praktiske ferdigheter i utdanningene forutsetter ressurser til utdanningene. Det fordrer at de ikke blir værende i de laveste finansieringskategoriene.

Erfaring er ikke en garanti for god praksis. Det er nødvendig at barnevernet har kultur og systemer for å lære av feil. Kritisk og aktiv refleksjon gjennom veiledning er helt sentralt i dette. Det er prisverdig at det gis støtte til vikarer for at ansatte skal kunne ta veilederutdanning, men synd at støtten til høgskoler og universiteter, som hadde bygget opp veilederutdanninger for barnevernsfaglig veiledning, samtidig tas bort.

Vi må fortsette å tenke og forske på hvilken kompetanse en skal oppnå gjennom utdanningsløpet og hvilken som må tilegnes på arbeidsplassen. Særlig fordi utdanningene ikke bare kan rettes mot ett arbeidsfelt. Heldigvis er det i ferd med å bli etablert flere samarbeidsprosjekter mellom utdanningene og praksisfeltet, som for eksempel forskningssirkler.

Innholdet i studiet handler også om det studenten legger ned av arbeid i studiet. NOKUTs studiebarometer viser at barnevern/sosialfagstudentene er blant dem som rapporterer lavest tidsbruk på studiene. Hva er det som gjør at dedikerte studenter til komplekse yrkesfelt bruker såpass lite tid på studier? Oppfatter ikke studentene innholdet i utdanningen som relevant nok? Har utdanningene for lave krav?

En mulig årsak kan være behovet for å skaffe seg inntekt. Jeg tror at vi som utdanningsinstitusjoner kan trekke studentenes arbeidserfaring inn i studiet på nye måter, og utnytte bedre at mange opparbeider seg praksiserfaringer underveis.

Et annet viktig spørsmål relatert til innholdet i utdanningene er om det er tilstrekkelig fokus på de utfordringene familier i barnevernet møter. Psykologiske egenskapsforklaringer har dominert barnevernsfeltet. Mange familier i barnevernet har dårlig økonomi, lav utdanning og dårlige boforhold. Dette er forhold som har betydning for barns omsorgssituasjon, som ofte handler om strukturelle betingelser, og som kanskje defineres utenfor barnevernets oppgaver.

Å sikre at erfarne fagfolk blir værende i barnevernsfeltet er også en inngang til å ivareta og utvikle kompetanse. Vi vet at det er høy turnover og stort arbeidspress. Hvordan kan barnevernet ivareta sine ansatte bedre? Gjør utdanningene studentene godt nok rustet til å takle stress og press? Kompetanse er ikke bare noe den enkelte innehar, det handler om rammebetingelser, samspill med andre, veiledning med mer.

Uansett utdanning, utdanningslengde og erfaring, det er nødvendig med kontinuerlig oppdatering av det faglige grunnlaget for arbeid i barnevernet. Kunnskapsgrunnlaget utvikles gjennom videre forskning. Autorisasjon kan være en måte å stille krav om en slik oppdatering.

Barnevernets mandat og kompleksitet innebærer at det vil være ulike syn på barnevernets funksjon og arbeidsmåter, og dermed ulike krav til kompetanse.

Det er ulike meninger om hvordan en skal ta hensyn til individets frihet og rett til familieliv opp mot samfunnets ansvar for barn som blir utsatt for omsorgssvikt. Å gjøre studentene rustet til å stå i en kontinuerlig kritisk refleksjon til eget arbeid vil være avgjørende.