Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

For en tid tilbake bodde Trine-Lise Rygh i en tomannsbolig med sitt lille barn og mannen. Over dem bodde det en mor og et barn. På søndagene, når hennes eget barn laget kaos i stua som en hvilken som helst annen toåring ville gjort, var det stille i etasjen over. Merkverdig stille. Rygh stusset over dette. Hun stusset også over at moren i etasjen over innimellom kom på døra for å høre om de ikke hadde noe røyk eller alkohol til overs. Og så var det noe med jenta. Var hun ikke litt for trygg på den egentlig ganske ukjente dama som bodde under dem?

Etter en stund valgte Rygh å gripe inn. Hun ringte politiet, og vet at familien ble fulgt opp. Selv ble hun derimot presset til å flytte. Situasjonen ble for betent.

– Jeg rapporterte om omsorgssvikt, men endte opp med å måtte flytte. Noe sviktet, sier Rygh.

Ser seg selv i jenta

Hun er fersk med boka «Hundedager» som tar for seg en lignende episode. Hovedpersonen Tess har selv opplevd omsorgssvikt som ung. I stedet for at moren passet på henne, måtte hun passe på moren. Når hun får vite at moren har havnet på sykehus, drar hun hjem. Til huset og nabolaget.

Der treffer hun nabokvinnen som passer hunden til moren og datteren hennes. Mens de står der, legger den lille jenta armen sin rundt beinet på Tess. Hun føler seg utilpass. Vil at jenta skal gå vekk. Prøver å si det til moren, men hun vil ikke høre. Etter en stund ber hun Tess passe på jenta.

Hele episoden får Tess til å tenke: Opplever den lille jenta det samme som hun opplevde som ung?

LES MER: Tidlig innsats mot omsorgssvikt, vold og overgrep – om barneverntjenestens deltakelse i forebyggende arbeid

Overføres fra en generasjon til en annen

Debutforfatteren Rygh planla ikke at hun skulle skrive en bok om omsorgssvikt. Hun hadde bare en fornemmelse av et univers hun ønsket å bevege seg i og at hovedpersonen skulle være en «jeg»-person. Hun tok så tak i den episoden hun hadde vært vitne til i firemannsboligen og spant videre på den.

Da boka var nærmest ferdig, spurte forlaget hva boka handlet om.

– Det eneste jeg klarte å si da var at den handlet om sårbare og utsatte barn. Men så har jeg klart å konkretisere det mer etter hvert som jeg har blitt tvunget til å snakke om boka og endt på at den handler om omsorgssvikt, sier hun.

For Rygh var det viktig at boka skulle illustrere særlig én ting: Hvordan smerte og traumer kan overføres fra en generasjon til en annen. For selv om hovedpersonen i boka føler at det er noe som ikke er som det skal med den lille jenta og moren, så klarer hun ikke å rommet jentas sårbarhet.

– Hun har selv opplevd omsorgssvikt, og vil ikke at andre skal utsettes for det. Samtidig er Tess sitt beger allerede fullt. Hun blir maktesløs og har ikke de verktøyene som skal til for å ivareta barnet når jenta trenger det. Og så blir hun sint fordi hun føler seg utilstrekkelig, forklarer Rygh.

– Har du erfart at smerter og traumer er blitt overført i familier?

– Jeg har sett hvordan psykiske problemer kan føres videre fra et ledd i en familien til et annet. Objektivt sett synes jeg det er interessant å se på hvordan dette skjer og hvorfor.

Må tenke seg om to ganger

Rygh har vokst opp med velfungerende og omsorgsfulle foreldre og har ikke erfart omsorgssvikt selv. Hun er likevel tydelig på at det er viktig at forfattere skriver om noe de selv kan noe om.

– Jeg er ikke noe ekspert på omsorgssvikt, men jeg har barn selv. Jeg har hatt en syk mor som døde da jeg var 19, og jeg har vært vitne til omsorgssvikt hvor jeg måtte gripe inn. Jeg vet mye om det å være en sårbar person. Jeg er det i dag, og jeg var det som barn.

Rygh håper boka vil bidra til at man fortsetter å rette oppmerksomheten mot sårbare barn og omsorgssvikt. Hun håper også den kan bidra til at folk gjerne tenker seg om to ganger. Stiller seg spørsmålene: Er det noe som skurrer med den familien? Er det noe med den moren eller faren?

LES MER: Sanna (14) tar seg av pappa etter at mamma døde. Forfatter Neda Alaei ville vise fram den usynlige omsorgssvikten

Vanskelig å forstå omsorgssvikt

I motsetning til da Rygh sa ifra til politiet, skjer det ingenting når Tess griper inn. I hvert fall der og da. Mor og datter fortsetter tilsynelatende videre med sitt liv.

– Hvorfor skrev du det omvendte av hva som skjedde da du selv meldte ifra?

– Det var ikke et aktivt valg jeg tok. Det jeg skriver bare kommer og så lever teksten og personene sitt eget liv uavhengig av meg, sier Rygh og legger til:

– Det er vanskelig å forstå omsorgssvikt for utenforstående. Det å ta stilling til og vite hva som er sant eller ikke. Det man ser rundt seg er farget av egne erfaringer, og meningene man gjør seg skjer på bakgrunn av det. Tess ser verden gjennom sitt blikk. Hun er farget av sine erfaringer og sin oppvekst.

– Hvis resultatet av at du griper inn kan føre til at ingenting skjer eller at bekymringene dine ikke stemmer, hvordan orker man da å gjøre det?

– Det er en risiko for at man ikke blir hørt eller blir tatt på alvor. Jeg har ikke grepet inn mange ganger før, men jeg følger med i nyhetsbildet og ser hvor problematisk det kan være å gripe inn. Det er jo en fare for at man tråkker over en grense. Samtidig er spørsmålet hvor den grensa går.

Selv mener Rygh at man bør tråkke over den grensa oftere.

– Jeg vet at det er vanskelig. La oss si at du tråkker over den grensa og så viser det seg at dine antakelser ikke stemmer. Det må være helt forferdelig for de foreldrene som sitter igjen og er blitt rapportert på. Samtidig må fokuset til syvende og sist være på barnet. Har man en mistanke om at barnet ikke ivaretas godt nok, har alle et ansvar for å gripe inn.

Rygh understreker at det ikke nødvendigvis betyr at du må ringe barnevernet eller politiet.

– Men det er viktig å være den brysomme naboen.