Anne Myklebust Odland (tekst)

anne@lomedia.no

Ole Martin Wold (foto)

fontene@lomedia.no

Da ledelsen i Lerkendal barnevernstjeneste i Trondheim ville ansatte en veileder for fem år siden, var mange imot. Kunne de ikke heller få en ekstra saksbehandler til å avlaste seg?

Nå er de ikke i tvil om at det var et riktig valg. De forteller om pågangsmot og mestringsfølelse.

Aud-Janne Ianssen er psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og veileder.

Ole Martin Wold

Aud-Janne Ianssen er psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og utdannet veileder. Hun er ansatt i 50 prosent stilling og møter de ansatte i grupper hver tredje uke og har egne samlinger med lederne.

At hun er hentet inn utenfra, tror hun er et viktig grep.

– Det er en fordel at jeg ikke er involvert i barnevernssaker, mener hun.

Ville slutte

Mari Rhoden, barnevernskonsulent og verneombud, opplever at kulturen på arbeidsplassen har endret seg etter at det ble innført systematisk veiledning.

– Jeg tenker ikke lenger at jobben er noe jeg skal tåle, sier hun.

Når det er tilrettelagt for at de skal dele emosjonelle belastninger, holder de ikke ting for seg selv.

Rhoden har vært nær ved å slutte mange ganger. Hun tok permisjon i ett år for å få et avbrekk.

Mari Rhoden tenker ikke lenger at hun vil slutte i barnevernstjenesten.

Ole Martin Wold

– Jeg gikk herfra med en dårlig følelse og kom tilbake med en dårlig følelse, innrømmer hun.

For henne skjedde den store omveltningen da de ansatte ble omorganisert i nye team og det samtidig ble innført veiledning. Etter det har hun ikke lenger tenkt på å slutte.

I veiledningen får hun snakke om belastninger i jobben og dilemmaene hun ofte står i.

– Det handler ikke om hva jeg skal gjøre i sakene jeg har, men hvordan jeg håndterer yrket, sier hun.

Les også: Drop-in-barnevern: – Vi må være der barn er

Et lovfestet krav

Veiledning er blitt et lovfestet kommunalt ansvar, men dette løses ulikt i barnevernstjenestene, ifølge Anita Skårstad Storhaug, førsteamanuensis ved NTNU, institutt for psykisk helse.

I mange kommuner er det ofte teamledere eller barnevernsleder som tar veiledningen.

– Det som er spesielt med Lerkendal er at de har ansatt en egen veileder, sier hun.

Aud-Janne Ianssen tar tak i det medarbeiderne i gruppa forteller, hun spør og borrer i det.

Ole Martin Wold

Prosjektet Led vei, som hun er involvert i, undersøker praksis for veiledning. Lerkendal er en av tre barnevernstjenester hun følger med på.

– I intervjuer vi har gjort går det fram at barnevernsledere og ansatte har blandede erfaringer med at kolleger veileder hverandre, sier Storhaug.

Avklare hva veiledning er

Hun har merket seg at folk legger forskjellig ting i hva veiledning er.

– Det må være avklart for at det skal ha en betydning, påpeker hun.

Saksveiledning handler om hvordan den enkelte håndterer oppgaver knyttet til sak, mens prosessveiledning skal stimulere den enkeltes utvikling og bevissthet som fagperson.

Barnevernstjenesten i Lerkendal i Trondheim satser på opplæring og veiledning til ansatte.

Ole Martin Wold

– Ansattes følelser og reaksjoner kan ha stor betydning for hvordan arbeidet i konkrete saker gjennomføres. Begge former for veiledning er derfor viktig, både for å ivareta faglig kvalitet og den enkelte ansatte, sier Storhaug.

Nytter å ta opp ting

I Lerkendal barnevernstjeneste veileder teamlederne medarbeiderne i sak, mens Aud-Janne Ianssen er ansatt for å snakke med alle ansatte, inkludert lederne, om hvordan de har det på jobb.

– Oppgaven min er å hjelpe dem til å stå i beslutninger som er tatt, sier Ianssen og utdyper:

– Vi snakker om hvordan de utøver rollen, hvordan de får fram sitt potensial, og det emosjonelle som står i veien for det. Noen kan slite med å få autoritet eller trenger hjelp til å tune seg inn før et møte.

I veiledningen snakker de om belastninger i jobben og dilemmaene man står overfor.

Ole Martin Wold

Hun har informasjonsmøter med ledelsen. Der kan hun ta opp ting, men uten å bryte taushetsplikten.

– Ansatte har opplevd at det nytter å komme med forslag, fordi det blir endringer. Ledelsen vet at jeg vil dem vel og tar dette godt imot, sier Ianssen.

Lunta kan bli kort

En liten gruppe er samlet til veiledning denne dagen. De snakker om hvordan hverdagen deres er, hvordan de kan få til godt samarbeid ute på oppdrag, og hvordan det er å bli foretrukket som kontaktperson i en familie framfor en annen kollega.

Ianssen tar tak i det de forteller, hun spør og borrer i det.

– Dette er noe helt annet enn drøfting av sak. Det gir meg pusterom og energi, sier Rhoden.

Når ledelsen prioriterer veiledning jevnlig, viser de at de virkelig vil at de ansatte skal mestre yrket, mener hun.

- Samtalene med veileder gir meg pusterom og energi, sier Mari Rhoden.

Ole Martin Wold

– Man lever med familier over tid og tar del i det de strever med. Det kan være tappende. Lunta kan bli kort på hjemmebane. Hvis det blir strevsomt både hjemme og på jobb, kan det rase, sier Rhoden.

– Hva er det vanskeligste du opplever i yrket?

– Det er å se små barn ikke tørre å fortelle, som holder igjen og som prøver å få søsken til å holde tett.

Slike ting kan hun ta opp i gruppa.

Les også: Barn i Betlehem lærer om egen kultur: – Det kan hindre at de går ut på gata og kaster stein

Stivbeinte og rigide

Da Ianssen kom til barnevernstjenesten, opplevde hun at folk var litt stivbeinte og rigide på hva som var riktig å gjøre i gitte situasjoner.

– Jeg møtte barnevernskonsulenter som trengte hjelp til å tørre å stå for egne vurderinger, sier hun.

Noen ansatte opplevde seg devaluert, minnes hun, ved at det skulle komme en utenfra og veilede dem.

Hun jobbet mye med å skape et klima hvor det er anledning til å snakke om hvordan man selv har det.

Mari Rhoden jobber i teamet som tar imot bekymringsmeldinger og vet sjelden hvordan arbeidsdagen blir.

Ole Martin Wold

– De begynte å åpne seg. De fortalte om vanskelige dilemmaer, om å føle seg utilstrekkelige, og hvordan det er å være uenige, eller være den som tenker annerledes, sier Ianssen.

Hun trener dem i å tørre å stå for noe annet enn kollegene, men uten å fremstå naive.

– Å motsi dyktige kolleger kan være tøft for noen, sier Ianssen.

– Hva er skjedd disse årene du har veiledet?

– Folk er mer bevegelige nå. Det er ikke den samme skråsikkerheten lenger. Det er mer refleksjon.

Hva er rett å gjøre? Nå kan du øve deg med dilemmaspillet

– Flere var skeptiske

Teamleder Kari Klungervik Berdal bekrefter at det var omdiskutert å ansette en veileder i stedet for en ekstra saksbehandler.

– Flere var skeptiske til hvilket utbytte de ville få og mente det ville stjele tid, sier Berdal.

Teamleder Kari Klungervik Berdal er positiv til utbyttet av veiledningen.

Ole Martin Wold

Nå opplever hun at det er unison enighet om at veiledningen er svært nyttig.

– I situasjoner med politi og tvang kan det føles som man gjør store overtramp. Man blir kritisk til seg selv. Det er viktig å bearbeide alle disse tankene, sier hun.

Kombinasjonen av at kontoret er blitt omorganisert, at de har fått flere ansatte og har innført systematisk veiledning, gjør at hun selv mestrer og trives i jobben.

– Det er blitt lettere å lede og drive forsvarlig barnevern, sier hun.

Teamleder Kari Klungervik Berdal og barnevernsleder Camilla Kristiansen-Wahl.

Ole Martin Wold

Barnevernsleder Camilla Kristiansen-Wahl påpeker at det kan være vanskelig å måle resultat av veiledning.

Men en ting er hun sikker på; det er at en «ekstern» person tar veiledningen, som ikke er involvert i saker.

– Vi skal være sikre på at folk sier det de tenker uten å tenke på relasjonen til sin leder, sier hun.

Samtidig ivaretar teamlederne veiledning i barnevernssaker.

– Det kan man ikke sette vekk, sier Kristiansen-Wahl.

Selv er hun også tilgjengelig for en prat dersom noen har vært på et tøft oppdrag.

Fikk du med deg denne? I Tønsberg sendes barnevernsansatte ut på en fire mil lang styrkeprøve