Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Å være til stede på skoler og barnehager handler om at ansatte fra barnevernet bytter kontorplass noen timer i uka, for å være mer tilgjengelig for barn og lærere, forteller barnevernsleder i Lier, Wenche Thunes.

De som er ansatt i det de kaller «drop-in-barnevernet», jobber ute som nettverkskontakter 60 prosent av tiden og 40 prosent på barnevernskontoret.

Det er for å unngå å ha satellitter ute hele tiden, ifølge ledelsen.

– Våre ansatte trenger å være del av fagmiljøet i barnevernet. Når de jobber på barnevernskontoret tar de imot bekymringsmeldinger og håndterer vakttelefonen. På skolen er de den barn, foreldre og lærere kan gå til, sier Thunes.

– Må framsnakke oss

Thunes håper tilstedeværelsen bidrar til å ufarliggjøre barnevernet.

– Skal vi gjøre noe med omdømmet må vi vise hvem vi er. Vi må være der barn er og framsnakke oss som en hjelpetjeneste, sier hun.

Hun understreker at de ikke skal jobbe oppsøkende, men være til stede for veiledning og som en hjelpetjeneste.

– Våre ansatte er ikke på skolene for å observere barn. De er vår vakttelefon ute, sier hun.

Det startet som et prøveprosjekt ved Sylling skole for to år siden. Det var så vellykket at flere skoler etterspurte tilbudet.

Kommunens politikere har bestemt at dette skal være et tilbud ved alle 13 skolene. Det er opprettet 3,5 årsverk til «drop-in-barnevernet» fra i høst.

Sylling skole i Lier var den første skolen som prøvde ut drop-in-barnevern.

Lier kommune

De ansatte er til stede en halv dag i uken ved hver skole, samt én gang i måneden ved tre barnehager. Sistnevnte er pilotprosjekt.

Har løst saker

– Hva er det beste dere har fått til hittil?

– Det er at vi har løst masse saker ute på skolene, sier Thunes.

Barnevernet kategoriserer saker i fargekoder:

En sak på grønt nivå kan være en konflikt, der foreldre henvises til samtale ved familievernkontoret uten at barnevernstjenesten blir en mellomstasjon, eller der familier henvises til lavterskel hjelpetjenester i kommunen.

Nivå gult er alvorlige saker, men ikke akutte. Det kan involvere barn som har diagnoser og hvor familiene må få hjelp av habiliteringstjenesten.

Ikke fordi omsorgsevnen er dårlig, men fordi foreldrene er utslitte.

– De sakene skal til riktig instans. Saker på rødt nivå, vold og overgrep, er meldinger vi skal ha, sier Thunes.

Barnevernets ansatte skolerer personell på skoler og i barnehager så mange saker kan bli løst på lavere nivå og før det blir en barnevernssak.

Godt reformarbeid

Grepet med å være til stede på skoler og barnehager er i tråd med intensjonen i oppvekst-reformen, ifølge Thunes.

– Dette er reformarbeid! Tidlig innsats er bedre enn å holde på med reparasjonsarbeid som vi ofte ikke får til.

Å være en veileder for lærere i skole og barnehage er den viktigste oppgaven, mener hun.

– Om noen har en magefølelse på at alt ikke er så greit, så kan de komme til våre ansatte for å få hjelp til å vurdere situasjonen, sier Thunes.

Barnevernets ansatte kan gi innspill og råd til lærere om hvordan de for eksempel har vanskelige samtaler med barn og slik være med å styrke kompetansen deres.

– Læreren er jo den som oftest har tryggest relasjon til å ta disse samtalene, sier hun.

Bedre meldinger

Å vise til resultater er vanskelig nå i oppstarten, men barnevernet ser allerede at kvaliteten på bekymringsmeldingene er blitt bedre, bekrefter avdelingsleder, Jorun Marie Langli Orby.

– Mange skoler er blitt tydelige og konkrete i hva bekymringen er. Da blir det lettere for å oss å forstå hva vi skal undersøke, sier hun.

Barnevernstjenesten har fått noen flere meldinger i høst sammenlignet med samme periode i fjor, men det er for tidlig å si om dette er en effekt av arbeidet på skoler og barnehager.

Orby understreker at organiseringen med nettverkskontakter skal evalueres, men at stillingene som er opprettet er faste.

Reportasje: I Tønsberg sendes ansatte i barnevernet ut på en fire mil lang styrkeprøve

På eget initiativ

Katrine Treu Eriksen jobber som nettverkskontakt. Hun er på fire skoler i løpet av uken og en barnehage i måneden.

Hun har vært rundt i klassene og fortalt om jobben til barnevernet.

– Da forteller jeg at jobben vår er å passe på at barn har det bra og at jeg er til stede hvis noen har det vanskelig. Da kan de komme til meg.

Katrine Treu Eriksen er ansatt som nettverkskontakt/barnevernskonsulent. Hun fordeler arbeidstiden ved å være ute på skoler og barnehage og inne på barnevernskontoret.

Privat

– Gjør de det?

– Ja, barn har kommet på eget initiativ, sier hun.

Hun opplever at lærere vil drøfte saker, og hun blir spurt om å ta samtaler med foresatte og barn dersom de ønsker det. Da er det ikke hun som oppsøker eller innkaller dem, men de kan komme til henne frivillig.

Drøfter anonymt

Hun gir også innspill til lærere om hvordan de kan forstå det de blir bekymret for, eller drøfte saker anonymt.

– Jeg opplever at de tar kontakt tidligere enn om de måtte ringt til en av oss på barnevernskontoret, sier hun.

Noen kan gripe tak i henne for en prat. En lærer har kanskje hørt barnet si «pappa slår».

– Da spør de meg hvordan de skal gå fram og hvordan de skal ha en samtale med barnet, sier Eriksen.

Hun gir også veiledning til lærere som opplever å ha utfordrende samtaler med foreldre.

Hun understreker at hun ikke sitter på «begge sider av bordet».

– Vi er helt tydelig på at vi ikke har en dobbeltrolle. Jeg har den samme jobben. Vi er barnevernet, men har flyttet fysisk nærme der barn er, sier Eriksen.

En avklart rolle

– Har du opplevd etisk vanskelige situasjoner med denne måten å jobbe på?

– Jeg har et avklart forhold i rollen. Jeg har ikke stått i situasjoner hvor jeg tenker at det er ugreit at jeg er på en skole.

Hun opplever derimot at barnevernet blir et hverdagslig tilbud, i likhet med en helsesykepleier barna kan oppsøke.

– Noen hører kanskje at «barnevernet skal de holde seg unna». Kan det skape frykt hos barn at barnevernet er på skolen?

– Det kan godt hende at noen kjenner på det. Men da håper jeg det dempes når de blir kjent med oss, sier Eriksen.

Hun vet at noen foresatte er blitt usikre på hva rollen deres er og hva de gjør på skolen.

– Da handler det om å gi god og tydelig informasjon. Vi er ikke til stede for å følge etter barn vi er bekymret for, men for å være mer tilgjengelige. En utdypende forklaring kan dempe den engstelsen, sier hun.

Hun synes det er spennende at Lier tør å satse på tidlig innsats og sier det er grunnen til at hun søkte seg til stillingen.

Les også: Lurer du på hva som er rett å gjøre? Nå kan du øve deg med dilemmaspillet

Viktig ressurs for skolen

Nina Høglund, rektor ved Sylling skole opplever at de lettere får til tverrfaglig arbeid med barnevernstjenesten etter at en ansatt derfra er til stede på skolen. Tidligere erfarte skolen at barnevernet ikke alltid hadde tid til møter i ressursgrupper.

– Det var ofte en krise de måtte ordne opp i, og ressursgruppene manglet en representant fra barnevernet, sier hun.

Nå har dette endret seg. Akkurat som pedagogisk-psykologisk tjeneste og helsesykepleier, er barnevernet til stede.

For lærerne betyr dette at det blir drøftet flere saker. De får god veiledning på hvordan de kan håndtere en bekymring.

– For vårt vedkommende har dette vært vellykket på systemnivå, sier Høglund.

Også elevene har nå enda en trygg voksen å gå til på skolen, påpeker hun.

Positive foreldre

FAU-leder ved Sylling skole, Lars Kornerud sier foreldregruppen ved skolen er positiv. De har hatt tilbudet i to år.

– Tilbakemeldingene er positive. Barnevernet blir mer tilgjengelig. Det gjør det enklere å ta kontakt hvis det skulle være noe, sier han.

– Er det foreldre som opplever det problematisk at barnevernet er til stede på skolen?

– Folk har forskjellig kultur og hjemland, så det kan være. Derfor har vi vært opptatt av å informere godt om dette på foreldremøter.

Kornerud presiserer at informasjon er viktig.

– Det er viktig å være tydelig på at dette ikke handler om at man mistenker tilfeller. Når vi forklarer hva hensikten er, så skjønner folk det.

– Kan barnevernets tilstedeværelse gjøre at barn raskere får hjelp?

– Jeg tror absolutt at dette er forebyggende. Så sant det ikke vipper motsatt vei og oppleves som overvåking. For det skal det ikke være, sier han.

Les også: Barn i Betlehem lærer om egen kultur: – Det kan hindre at de går ut på gata og kaster stein