Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Datteren har vært innlagt ved tre ulike rusinstitusjoner. Nå bor hun på sin fjerde institusjon og har det bedre enn før. Hun er frivillig innlagt og behandles for rus og psykiske lidelser.

Erfaringene Ramm har fra datterens behandlingsopplegg, gjør at hun reagerer på hvordan miljøterapi er blitt brukt i psykisk helsevern og i rusomsorg. Hun mener bruken må debatteres.

– Jeg har flere ganger spurt hva miljøterapi er og får ikke noe ordentlig svar. Det er ullent, vagt. For meg koker det ned til oppdragelse. Problemet er ikke at pasienter for eksempel ikke vil eller vet hvordan de pusse tenner eller rydder et rom, men at det er distraksjoner i livet deres, sier Ane Ramm.

Tidligere i vår publiserte Fontene en reportasje fra Fekjær psykiatriske senter, om hvordan de bruker miljøterapi for å øve på daglige gjøremål, som å rydde, få god personlig hygiene, struktur på dagene.

Les: Frida bodde på hospits og eide ikke engang en tannbørste. Nå hjelper sosionom Marte henne med å få orden på livet

Kjetil Viken, høyskolelektor ved Høgskolen i Innlandet, ønsker debatten om miljøterapi velkommen. Lenger ned i saken kan du lese hva han mener.

Bok om rusbehandling

Høsten 2019 ga Ane Ramm ut boka Jeg skal passe på deg. Den handler om hennes kamp for at datteren skal få et verdig liv og dårlige erfaringer fra rusbehandling. Sommeren 2017 kjøpte hun heroin til datteren sin. Etter fire år med en narkoman datter innså hun at det var den beste måten hun kunne hjelpe på. Datteren har siden vært inn og ut av behandlingsopplegg. Hun har enten rømt eller blitt kastet ut. I boka beskriver Ramm et system der pårørende ikke høres.

Høsten 2019 ga Ane Ramm ut boka Jeg skal passe på deg. Den handler om hennes kamp for at datteren skal få et verdig liv

Anne Myklebust Odland

– Hva er det som er så galt med miljøterapi?

– Premisset er at miljøet utenfor institusjonen gjør personen syk, og at miljøet på innsiden skal gjøre frisk. Ideen er derfor at det terapeutiske miljøet på institusjonen skal virke skjermende i motsetning til det skadelige miljøet på utsiden. Er det slik virkeligheten er?

2500 relasjoner

Ramm påpeker at det i en institusjon med 50 innlagte pasienter vil være 2500 relasjoner.

– Det er bare å gange 50 med 50. Det sier seg selv at det ikke er mulig å ha oversikt over alle disse relasjonene. Hvor godt kjenner ansatte miljøet og alliansene? Får de med seg hvem som blikker hvem? Hva som skjer mellom pasientene når de selv ikke er på jobb?

Uten denne kunnskapen kan ansatte bli en del av problemet, mener Ramm.

Datteren hennes har tidligere ringt henne ofte for å fortelle om episoder og om hvordan hun har det.

– Jeg bor jo ikke der, så jeg ser ikke det som foregår. Min viktigste funksjon har vært å støtte datteren min i alle følelser som settes i sving, og som det ikke alltid er plass til i behandling, fordi enkelte ansatte ikke i tilstrekkelig grad møter henne med forståelse. I stedet bidrar det da til at følelsene eskalerer. Det destruktive tankesettet, trangen til å ruse seg, eller flykte fra noe hun ikke har kontroll over, gjør at hun føler seg dårlig.

Ramm har sett at miljøterapi praktiseres ulikt fra sted til sted og fra ansatt til ansatt, og at det er tilfeldigheter som rår. Hun gir et eksempel: Har pasienten angst, kan vedkommende bli kjørt til butikken. Er pasienten sint eller syk på «feil» måte, må hun gå selv.

– Hvis miljøterapi er en faglig metode, forventer jeg at den har et klart mål, at den er planlagt, og ikke minst, er mulig å begrunne og forstå.

Miljøterapi i to ulike hus

– Hvorfor ser du ikke behov for oppdragelse, eller at pasienter trener på daglige gjøremål?

– Alle over ti år kan rydde og pusse tenner! Se for deg to hus. Det ene huset har et skilt på døra hvor det står behandling eller miljøterapi. Det ryddes og vaskes i miljøterapiens navn. I huset ved siden av pågår nøyaktig de samme aktivitetene. Kanskje det er jeg som hjelper datteren min med å rydde rommet eller vaske skap. Er det miljøterapi i det ene tilfellet og ikke i det andre? For meg handler det om hyggelig samvær, eller omsorgen som ligger i å gjøre noe sammen, sier Ramm og understreker:

– Min erfaring er at oppdragerrollen gjerne i kombinasjon med atferds- eller følelsesregulering kommer i veien for en god relasjon hvor behandler faktisk lytter og forstår.

– Hvorfor er det galt å få inn gode vaner?

– Det er ingen som mener at det er feil å ha gode vaner. Men hvordan skapes rutiner og gode vaner? Gir det mening å stå opp klokken sju for å re opp senga, eller vaske skap som ble vaska dagen før? Gode vaner har et mål. Hvis du skal rekke en jobb eller skole kan det være lurt å være forberedt. Man kan legge fram klær dagen før for eksempel, hvis man er trøtt om morgenen eller blir distrahert og glemmer tiden. Vaner for vanenes skyld gir ikke mening! I institusjonene synes jeg målene for ofte blir løsrevet, og det som står igjen blir oppdragerperspektivet. Voksne mennesker blir redusert til «uvitende barn». Jeg har hørt menn på førti år i behandling omtale de ansatte som «de voksne».

Kan virke skadelig

Ramm mener miljøterapi til og med kan virke skadelig.

– Alle metoder har både positive og negative sider. Det må behandlere erkjenne. Enkelte kan ha en unormal atferd som gir mening og trygghet for den enkelte, men som kanskje kjæsjer med oppfatningen av et «ryddig rom». Hvem vet hvem som har best av å slappe av og ikke vaske gulvet – behandleren eller pasient? Hvorfor ikke tilstrebe seg å gjøre innholdet i dagen så attraktiv at alle får lyst til å stå opp og delta i aktivitetene som tilbys?

– Hva gjør du når du får gjenfortalt episoder som opprører deg?

– Jeg kan ringe behandlerne og spørre hva som er tanken eller meningen bak noe som for oss ikke henger på greip eller som ligner maktutøvelse. Det er bare unntaksvis at jeg har fått en god faglig begrunnelse for beslutninger som blir tatt. Det virker helt tilfeldig.

Hun stiller seg oftere og oftere spørsmålet om datteren ville hatt det bedre uten å være i døgnbehandling, men beklager at det ikke finnes alternativer.

– Det ville kanskje ha vært mer konstruktivt for henne om hun hadde vært på en folkehøgskole, hvor hun var skjermet fra rusmiljøet, og hvor fokuset ikke lå på å endre henne som person. Men det går ikke. Folkehøgskole er ikke godkjent som behandling, og hun er ikke i en økonomisk situasjon hvor hun kan betale oppholdet selv eller pådra seg mer gjeld.

Ønsker alternativer

Ramm skulle ønske institusjonene la mer opp til arbeidstrening, at det kunne legges til rette for å ta moped-lappen, fullføre utdanning eller utvikle flere praktiske ferdigheter.

Ane Ramm ønsker alternativer til de tradisjonelle institusjonene og etterlyser mer fokus på kultur.

Anne Myklebust Odland

– Jeg savner fokus på kultur – kurs i studieteknikk eller matlaging. Behandlerens rolle kunne da i større grad handlet om å støtte pasienten i dette, i alt fra å inngå nedbetalingsavtaler, fullføre en eksamen, stå opp for å gå på jobb, sitte ved siden av når en vanskelig telefon skal tas.

Ramm ønsker alternativer til de tradisjonelle institusjonene.

– Det gir deg ingen CV å være i rusbehandling. For mange blir livet en rekke behandlingsopphold, hvor kanskje det eneste de oppnår er å få flere diagnoser og enda flere medisiner; antipsykotika, antidepressiva og sovemedisin.

– Vil du ta datteren din ut av institusjon?

– Hvis jeg hadde et trygt sted å ta henne til og noe meningsfullt hun kunne gjøre, ville jeg ha gjort det. Men det har jeg ikke. Hun trenger avstand fra rusmiljøet. Det vil ta tid for henne å erobre hjembyen sin, uten å assosiere hver krik og krok med «her ble jeg banket», «her ble jeg ranet», eller «her ruset jeg meg og hadde en god opplevelse med en venn som er død.»

På Jegersberg gård opplever Espen André Gusdal for første gang at 21 års ruskarriere kan brukes til noe

Mange definisjoner

Høyskolelektor Kjetil Viken gir Ane Ramm rett i at det må kommuniseres tydelig hva som er innholdet i miljøterapien som brukes.

– Miljøterapi er et ekstremt vidt begrep, det kan være kreti og pleti. Det er en måte å jobbe på i ulike arenaer; i hjemmet, for eksempel på ungdomsklubb, i tilrettelagte boliger, eller på behandlingsinstitusjoner. De som holder på med det bør etterstrebe å være tydelige på hva de legger i det og hva miljøterapien fylles med, sier han.

Miljøterapi er definert på mange ulike måter. Derfor bør fagfolk være etterrettelige i å fortelle hva de fyller arbeidet med, mener høyskolelektor Kjetil Viken.

Privat

Viken er tilknyttet seksjon for barnevern, sosialt arbeid og vernepleie og underviser primært på vernepleierstudiet. Han holder nå på med en forskningsartikkel der han og kollegaer har dykket ned i faglitteraturen fra Norge de siste 20 årene og sett på begreper som miljøterapi, miljøarbeid, miljøbehandling.

– Det finnes mange definisjoner i faglitteraturen og begrepene brukes om hverandre. Jeg selv unngår terapi-begrepet fordi det er så udefinert. Du kan jobbe miljøterapeutisk med ulike faglige tilnærminger og kalle det terapi; for eksempel kan du jobbe atferdsanalytisk, traumesensitivt, eller du kan bruke fellesskapet som metode, eller relasjonelle tilnærminger. Å si «vi driver miljøterapi her hos oss», sier veldig lite, mener Viken.

Like glatt såpestykke

Til høsten kommer nye studieplaner for profesjonsstudiene. Miljøterapeutisk arbeid vil være et sentralt element, men ifølge høyskolelektoren et «like glatt såpestykke som før», siden det ikke er definert hva som ligger i det.

– Jeg vet ikke om det går an; hva som ligger i det er så avhengig av arena, metodikk, og målsetting med arbeidet.

Derfor understreker han at det er behov for at fagfolk er tydelige på hva de legger i begrepet.

– Skal vi kommunisere godt med pårørende og brukere, må vi være nøye med å fortelle hvilke prinsipper vi jobber etter. Der er det mange som har en jobb å gjøre, sier Viken.

– Er miljøterapi egentlig det samme som oppdragelse?

– At det i noen settinger kan være en målsetting, kan være tilfelle, men oppdragelse og miljøterapi er ikke to sidestilte begreper. Miljøterapi er et mer profesjonelt begrep. Men pasienter og brukere kan utsettes for både bra og dårlig miljøterapi, sier Viken.

Psykolog og førstelektor Liese Recke mener vi trenger å gjøre rusbehandling mer attraktiv for dem som trenger det.

Les intervjuet her: – De aller fleste klarer selv å komme ut av rusavhengighet