Sara Linn Gerhardt, studieleder for miljøterapi i RBUP og barnevernspedagog med spesialisering i miljøterapeutisk arbeid, Aud Ørnes, spesialrådgiver i RVTS Sør og barnevernspedagog med videreutdanning i ledelse, Heine Steinkopf, fagleder i RVTS Sør og psykologspesialist, PhD

Det bor i underkant av 1.000 barn på institusjon. Barnevernsinstitusjonene brukes stort sett som siste utvei, er et dyrt og inngripende tiltak, og kan i liten grad dokumentere effekt. Erfaringen er allikevel at institusjon kan være et godt og nødvendig tiltak for en liten gruppe av barn. Forutsetningen er at institusjonen er god. En rekke rapporter og utvalg har konkludert med at tilbudet til disse barna ikke er godt nok. Men før vi ser på hva som må gjøres, la oss stikke fingeren i jorda.

Miljøterapeutens hverdag

Miljøterapeuten driver den mest komplekse, utfordrende og risikable formen for terapi av alle, for barn med omfattende og komplekse omsorgs- og behandlingsbehov. Ofte i en hårfin balanse mellom liv og død. Institusjonene har i økende grad tatt over omsorgen for barn som tidligere fikk langsiktig behandling i døgnplasser i psykisk helsevern, eller satt i fengsel.

Miljøterapeuten må stole på seg selv, sin intuisjon og sin evne til selvregulering. Hva er riktig eller galt å gjøre i en situasjon med selvskading? Hva er riktig å gjøre når du blir truet med kniv? Hva er riktig å gjøre når det er «Knut» som truer, og hva er riktig når det er «Per» som gjør det»? Hva er riktig å gjøre når «Silje» ikke orker å stå opp? Når hun avviser alle motivasjonstiltakene. Skal hun tvinges? Skal vi vente på at hennes egen motivasjon skal våkne? I en uke? I to måneder?

Miljøterapeuten samarbeider med skolen, foreldrene, BUP og andre hjelpetjenester. Miljøterapeuten står der når ungdommen nekter å møte opp på BUP, når de utagerer på skolen og foreldrene raser over dårlig samarbeid. Miljøterapeuten viker aldri unna. Miljøterapeuten pakker gymtøy, vitner i fylkesnemnda, lager middag og tørker tårer.

Miljøterapeutene må ikke bli syndebukken for systemsvikten i tilbudet til disse barna. De er helt avhengige av kompetanse og rammer som gjør det mulig å jobbe med det faglige oppdraget de er satt til å løse. For hvilken funksjon har institusjoner uten fungerende fag og rammer?

Miljøterapi som arbeidsform

Vi må sikre at miljøterapien faktisk kan hjelpe barna den skal være til hjelp for. Da må vi både ha kunnskap om barn flest og om hva som skjer med de barna som vokser opp med store belastninger. Miljøterapeuter må kunne møte og håndtere skremmende og voldsomme uttrykk. De må vite at dette kan være helt normale reaksjoner på store belastninger. For barn som strever med å finne sin plass, mening, har det vondt, føler seg alene, ødelagt, annerledes eller feil.

Med nok kunnskap om ulike forhold som kan påvirke barnas psyke, kropp og fungering, kan vi lettere få øye på hva nettopp dette barnet trenger fra andre fagfolk. Vi trenger kompetanse på å kommunisere med ungdommene, slik at informasjon kommer fram, at vi kan anerkjenne hverandres ulike forståelser, og at ungdommen får mulighet til å påvirke egen situasjon. Miljøterapeuten trenger å forstå seg selv, sine egne reaksjoner og væremåter, og hvordan egen væremåte har betydning for barnet. Alle handlinger må være faglig begrunnet, forsvarlige, dokumentert, og fundert i norsk lov. Men uansett hvor mye kompetanse man har, vil man som miljøterapeut alltid gjøre feil, og sånn må det faktisk være. La oss utdype hva vi mener med det.

Kompleksitetsforståelse på alle nivåer – en forutsetning for å lykkes

Arbeid i barnevernsinstitusjon er komplekst. Det betyr at måten vi vanligvis løser problemer på, mest sannsynlig ikke vil fungere her. Et lite eksempel: hvis vi gir en tydelig og streng beskjed til vårt eget barn, er det en viss sannsynlighet for at beskjeden blir fulgt. Gjør vi derimot det samme til «Knut» på institusjon, kan det være akkurat det som gjør at han trekker opp kniven.

Ledere i barnevernsinstitusjoner trenger kompetanse på kompleksitet og forstå at praksis ganske sjelden kan være gitt på forhånd. De må tåle at evidensbasert metodikk bare tar oss et stykke på vei. Fagfeltet må være modige og si høyt at å jobbe i kompleksitet er å utforske sammen med barnet. Utforske hva som kan hjelpe bitte litt akkurat nå. For det finnes løsninger, men kompleksitet innebærer at vi ikke har svar før vi har testet ut. Da må ledere og samfunnet rundt legge bort «finn fem feil»-skjemaet, for også i utforskning vil det fortsatt skje feil. En forutsetning for å jobbe godt i kompleksitet er nettopp at departement, direktorat og ledere sammen bygger kultur som gir miljøterapeutene trygghet til å stå i uforutsette situasjoner, teste ut, tåle å gjøre feil, si unnskyld og lære av feilene. Slik oppøves mot og kompetanse på å jobbe godt i kompleksitet.

Så var det lønna og rammene da

Barn som bor i barnevernsinstitusjoner, fortjener de beste fagfolka. Miljøterapeuten har i dag lav status, lite konkurransedyktig lønn, og preget av høy turnover. De beste folka må ha et lønnsnivå som speiler kompetansen. De må ha turnus og arbeidstid som er bra for både dem og barna. De må ha veiledning, få faglig påfyll og tid til refleksjon, og mulighet til å ta seg inn mellom slagene. På kort sikt er dette dyrt, men på lang sikt en god investering hvis det sikrer utsatte barn en god fremtid.

Vi heier på miljøterapeutene

Vi mener at det også i fremtiden vil finnes en liten gruppe av barn og unge som vil trenge gode institusjonstilbud. For å sikre tilbudet til disse barna må miljøterapi anerkjennes som kritisk kompetanse. Institusjonene må driftes av kloke og varme fagfolk som støttes av hensiktsmessige teorier, strukturer og organisasjonskultur, med ledere som forstår og tåler kompleksitet. Vi kan ikke fortsette med å svikte de barna som trenger oss mest