Grethe Rossebø, klinisk barnevernspedagog, familieterapeut. Ansatt i Bufetat, men uttaler seg som privatperson

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi ser stadig flere medieoppslag hvor systemet ikke har lyktes med forebygging. Vi leser om ungdom som over tid begår gjentatt alvorlig kriminalitet og vold på tross av hjelpetiltak. Det skal stilles store krav til kompetanse og tverretatlig samarbeid rundt disse ungdommene.

Når barnevernet står i akutte situasjoner med sårbare barn og unge med alvorlige atferdsvansker, blir spørsmålet: Hva trengs for å hjelpe ungdommen på en måte som sikrer barnets rettigheter og beskyttelse? Hvordan kan familie og system komme i posisjon til å gi den støtten som trengs når barnet er motvillig?

Institusjonsbarnevernet befinner seg i et krevende spenningsfelt. På den ene siden har vi ungdommer med komplekse utfordringer som rus, kriminalitet og alvorlige psykiske lidelser. Noen blir fraktet til institusjon i håndjern av politiet, men så er det miljøterapeuter som skal ta over, uten andre virkemidler enn dialog.

På den andre siden har vi et lovverk som er utformet med et klart mål om minst mulig maktbruk. Slik må det være, men det reiser et viktig spørsmål: Er vi i ferd med å svikte de ungdommene som faktisk trenger mer inngripende tiltak?

Barnevern- og helsenemnda fatter tvangsvedtak i barnevernssaker. Nemnda skal sikre at vedtakene er faglig og juridisk forsvarlige. Beslutninger som både ivaretar ungdommens rettigheter i tillegg til samfunnets behov for beskyttelse er komplekse, og det er politimyndigheten som har ansvar for å beskytte samfunnet.

Barnevernsloven § 4–4 gir adgang til akutte tvangsvedtak for plassering i institusjon dersom barnet står i fare for vesentlig skade. Denne bestemmelsen er ment til å vare i kort tid. Likevel kan det oppstå utfordringer ettersom institusjoner som tar imot barn etter denne bestemmelsen, må rette seg etter reglene i kapittel 10 om tvang i institusjoner. For et institusjonsopphold skal ikke oppleves som en frihetsberøvelse, og barnet skal i utgangspunktet kunne forlate institusjonen etter avtale med personalet.

Dette skaper dilemmaer. Ungdom med alvorlige atferdsvansker som flyttes til institusjon etter § 4–4 kan gå på skolen og være ute med venner. For noen gir den akutte flyttingen en realitetsorientering, og ved hjelp av miljøterapi kan ungdommen få motivasjon til endring nokså raskt.

For andre tar det lengre tid. Når ungdom med alvorlige atferdsvansker forlater institusjonen, kan det også være for å kjøpe rusmidler og begå ny kriminalitet. Da kan institusjonen kun intervenere ved bruk av tvang dersom det er fare for liv og helse, jf. § 10–2. Men hvor går grensen for hva som utgjør en slik fare? Det er fattet et akutt tvangsvedtak med bakgrunn i alvorlige atferdsvansker for barnet. Grunnlaget er fare for vesentlig skade dersom vedtaket § 4–4 ikke fattes. Samtidig har ungdommen som oftest tilgang på telefonene sine.

I stedet for å ta imot disse ungdommene, sier akuttinstitusjoner i dag ofte nei til inntak og begrunner dette med forsvarlighetsvurderinger knyttet til de andre inneværende ungdommene i institusjonen. 

Ved eventuelle rømninger eller uteblivelser har ikke institusjonene adgang til å hente tilbake ungdommer ved bruk av tvang, men skal bruke traumesensitiv tilnærming ved motivering og dialog. Dersom dette ikke lykkes, må barnevernstjenesten og politiet involveres. Ved uteblivelser og brudd på avtaler kan institusjonene skrive tvangsprotokoll med innskrenking av bevegelsesfrihet, jf. bvl § 10–9. På tross av dette oppleves det hyppige rømninger av barn plassert på akutte tvangsvedtak hjemlet i § 4–4.

Barneverns- og helsenemnda behandler sakene etter barnevernsloven. De vektlegger at tvangstiltak skal være siste utvei og ikke mer inngripende enn nødvendig. Ungdommene har også heldigvis rett til å klage over bruk av tvang.

Ungdommene i Forandringsfabrikken har gitt tydelige innspill om at de ønsker trygghet, forståelse og omsorg framfor tvang. De påpeker at tvangsbruk kan forsterke traumatiske opplevelser. Samtidig vet vi at ansatte i institusjoner daglig står i krevende vurderinger der ungdom utsetter seg selv og andre for fare. Dialog er et sentralt verktøy, men hva gjør vi når dialog ikke er tilstrekkelig?

Målet med minst mulig maktbruk er godt faglig begrunnet, samtidig skaper praksisen situasjoner hvor ungdommer som faktisk trenger beskyttelse, ikke får det. Dialog fungerer ofte, men ikke alltid. Endring tar ofte tid.

En dreining mot å nærmest avvise tvang kan føre til at institusjonene i realiteten mister kontroll og blir passive tilskuere til at sårbare ungdommer faller ytterligere utenfor.

Samtidig må vi erkjenne at tvang aldri skal være førstevalget. Problemet i dag er, slik jeg ser det, ikke at institusjonene misbruker tvang, det er at de ikke engang har, eller bruker, muligheten til å bruke tvang når det er nødvendig. Tvang må være et verktøy som kan benyttes på en faglig forsvarlig måte når andre tiltak ikke fungerer. Har institusjonene behov for mer kompetanse for å balansere dialog og maktbruk på en mer faglig forsvarlig måte?

Kanskje må en nå våge å diskutere om loven bør differensiere tydeligere mellom de ungdommene som kan hjelpes med dialog, og de som er i en så alvorlig situasjon at det er nødvendig med midlertidige sterkere restriksjoner for å beskytte dem – slik at de ikke ender i fengsel.

I dag gis et bilde av en sektor hvor nødvendige inngripende tiltak kan være vanskelig å gjennomføre, selv i situasjoner hvor det faglig og menneskelig kunne vært til barnets beste. Er dagens lovverk en medvirkende årsak til at enkelte ungdommer havner i gjentatt kriminalitet og rus?

Det er kanskje ikke et spørsmål om tvang eller ikke tvang – men snarere et spørsmål om hvordan vi kan differensiere tiltakene slik at vi treffer ungdommenes behov på en mer trygg og forsvarlig måte.

Det er viktig at vi ikke går i fella med en svart-hvitt-debatt. Ingen ønsker unødvendig bruk av tvang, men vi må også erkjenne at noen ungdommer har et akutt behov for mer beskyttelse enn det ser ut til at dagens system gir rom for. Vi trenger et institusjonsbarnevern som tar hensyn til rettigheter, og som også sikrer beskyttelse for de mest sårbare. Dette krever en nyansert diskusjon om hvordan vi kan tilpasse lovverk, praksis og ressurser for å sikre at ungdom får den hjelpen de trenger – til riktig tid og på riktig måte. Eller hvordan vi skal tolke nåværende muligheter i nåværende lovhjemler.