Thomas Owren, høgskolelektor ved fakultet for helse- og sosialvitenskap på Høgskulen på Vestlandet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«Vi bør være stolte av vår tverrfaglige kompetanse. Med én fot i det helsefaglige og én i det sosialfaglige kan vi være bindeleddet i tjenestene», skrev vernepleier Sara Karine Vang i et innlegg publisert på Vernepleier sin nettside i forrige uke. Hun fortalte om en episode hvor hun møtte en dame som hadde blitt utsatt for vold av kjæresten. I møte med denne damen fikk Vang behov for både hennes helsefaglige og sosialfaglige kompetanse. Jeg har også en slik historie.

Det er noen år siden. En ettermiddag hører jeg at det trekker opp til en skikkelig krangel utenfor vinduet. Jeg hører to mannsstemmer i stigende affekt og får en klar fornemmelse av at det er rett før de barker sammen.

Som småbarnsfar og huseier går jeg ut for å høre om de kanskje kan tenke seg å gå et annet sted og slåss. Men når jeg så åpner døren, står det bare en person der, en ung mann. Han ser litt forvirret på meg, og spør om han har forstyrret meg. Neida, sier jeg, jeg syntes bare jeg hørte noen som kranglet? Han betror meg at han er sint. Det er noen som har operert inn kameraer bak øynene hans, og koblet ham på internett. Han synes det er fortvilende, og at det bare ikke går an. For det første er det helt feil at noen skal gjøre det, slik at alle kan følge med på det han gjør. For det andre er han bekymret, fordi hvis han er koblet til internett kan barn også få tilgang til alt som han ser, og det er slett ikke alt han ser barn vil ha godt av. Mm, sier jeg, mens jeg tenker. Selv om en aldri skal utelukke noe, heller jeg mest til at den unge mannen er midt i en psykotisk episode.

Som vernepleier får jeg meg ikke til å høre om han kan tenke seg å gå et annet sted og være psykotisk. Derfor spør jeg heller om han har en plan. Det har han. Han må få ut kameraene. Og siden han har erfaring med at leger ikke vil hjelpe ham med sånne ting, må han gjøre det selv. Hm, sier jeg, og spør om disse tidligere erfaringene. Han forteller om utskriving, om å bo på en hybel, om at han er stresset fordi husleien forfaller om noen dager, men at det aller viktigste er å få ut disse hersens kameraene.

Jeg lurer på om det likevel kunne ha vært en ide å snakke med en lege, få en «second opinion» før han tar saken i egne hender, kanskje en tur på legevakten, bare for å høre om de har noen forslag?

Når jeg sier at jeg kan følge ham, er han med på det. Jeg henter jakken min. Så går vi. Vi går i stillhet en stund, før jeg tar opp noe jeg faktisk går og lurer på: Hva skal vi egentlig si når vi kommer på legevakten? Vil han gå rett til det med kameraene?

Han er litt skeptisk til det, og spør hva jeg tenker. Jeg sier, som sant er, at jeg tror de på legevakten vil kunne slite med å akseptere det, og at de kanskje heller vil tolke det som skjer som en psykotisk episode. Han mener det kan være noe i det, at han har hørt leger si akkurat det tidligere. Vi blir enige om at det kan være en god strategi å bruke ord som de lettere kan akseptere, så han lykkes med å komme inn og få snakke med en lege. Vi går i stillhet litt til. Så spør jeg om det neste jeg lurer på: Om det går greit for ham å si dette til personen i luken på legevakten, og om det er noe han ønsker fra meg i den forbindelse? Han sier at jeg godt kan si det vi har snakket om i luken.

Som sagt, så gjort. Vi kommer til legevakten, og går sammen bort i luken. Der forteller jeg at vi lurer på om den unge mannen kan være inne i en psykotisk episode og at han gjerne vil snakke med en lege. Vi blir bedt om å sette oss ned, og setter oss ned. Jeg spør om det var greit det jeg sa i luken, om det var noe jeg skulle sagt annerledes. Han er fornøyd med måten jeg sa det på. Vi venter litt i taushet. Og så spør jeg hva han ønsker når han blir ropt opp. Er det greit for ham å gå inn alene? Han spør om jeg kan være med inn til legen. Det gjør jeg gjerne, sier jeg. Så spør jeg om det går greit å forklare hva det gjelder selv, eller om det er noe han ønsker fra meg i den forbindelse? Han vil at jeg skal forklare legen hva det gjelder. Så spør jeg om jeg skal si det på samme måte som i luken, eller om jeg skal si noe på en annen måte? Han vil at jeg skal si det på samme måten.

Han blir ropt opp. Vi går inn til legen. Legen spør oss hva det gjelder. Den unge mannen ser på meg. Jeg sier det samme som jeg sa ute i luken, på samme måten. Så sier jeg at det er noe med noen kameraer, og ser på den unge mannen. Han fortsetter der jeg slapp, og så kommer hele historien. Hans fortvilelse over kameraene, uretten i at noen kan gjøre slik, bekymringen for barna som kan komme til å se ting barn ikke har så godt av å se. Legen lytter tålmodig, tar ham på alvor, prater med ham, holder fokuset på ham, og alt er som det skal være. Han sier så til den unge mannen at han tror at en innleggelse på psykiatrisk avdeling vil være bra akkurat nå, at det er noe han kan ordne, at det kanskje vil gi den unge mannen litt tid til å finne ut hva som er hva oppi alt dette. Han spør om dette er noe den unge mannen kan være med på? Det kan han, og slik blir det. Jeg venter med ham til det kommer en sykebil, han setter seg inn, de kjører, jeg går hjem.

Hvor er det sosialfaglige i denne historien? Det ligger nok i alle de små tingene som burde være selvsagt, men ikke alltid er det likevel. For eksempel det å diskutere hva som er lurt, hva som kan sies, avtale hva som skal sies, av hvem, og hvordan. Prøve det ut, for så å evaluere det eksplisitt i fellesskap.

Det dreier seg om å handle både ut fra det som kommer frem i situasjonen, og ut fra en mer generell kunnskap. Om å la seg styre av ønskene og tilbakemeldingene, samtidig som en legger noe til. Om å gå inn i den finurlige balansen og risikosporten som kalles brukermedvirkning, der både relasjonen og den andres verdighet til enhver tid står på spill. Om å handle på måter som kan bli feil, men der det å ikke handle vil bli mer feil.

Dette innlegget ble først publisert på Vernepleier.no.