Tone Maria Grüning, mor og kilde i Fontene-sak

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg er moren i denne saken: Tone Maria har klaget sju ganger til yrkesetisk råd på det hun mener er dårlig oppførsel fra ansatte i barnevernet

Jeg leste debattinnlegget til FO Trøndelag med stor vantro og skuffelse. Det er flott å høre at FOs medlemmer vil «løfte fram yrkesetikk», og «være en pådriver for gode yrkesetiske diskusjoner». Men min erfaring er at dette ikke skjer i praksis. Innlegget bekrefter nettopp det jeg smertelig erfarer; at tilbakemelding tolkes som kritikk, og det er ikke velkomment.

Det hevdes i debattinnlegget at god praksis skapes gjennom dialog. Det er jeg ening i, men da kreves det vilje til dialog. Jeg har i en årrekke forsøkt å komme i dialog med den aktuelle barnevernstjenesten, men de har ikke vært interesserte. Tvert om så har saksbehandlere (som dokumentert overfor yrkesetisk råd og Fontene) truet med å avslutte møter dersom jeg har villet ta opp de kritikkverdige forholdene. Jeg har da henvendt meg oppover i det kommunale systemet, men heller ikke der har det vært noen vilje til å løse problemene. I stedet for å høre på min opplevelse av situasjonen, har ledelsen forholdt seg helt og holdent til egne ansattes versjon av saken. Det er en lukket, vanskelig og tverr etat jeg har møtt. Som mor har jeg med andre ord sett lite til den såkalt høye etiske standarden og den solide faglige forankringen FO Trøndelag hevder de har.

Løft den yrkesetiske fanen høyt

FO-representantene i debattinnlegget påpeker at barnevernet ikke kan kommentere enkeltsaker i media. Men jeg som mor i denne saken, har i etterkant av publiseringen av artikkelen, henvendt meg til barnevernstjenesten for å be om svar på de samme spørsmålene som Fontene stilte og som enhetsleder ikke ville svare på. Men heller ikke jeg får svar på disse spørsmålene. Hele tre ganger har jeg krevd skriftlig svar, men jeg har fått klar beskjed om at det kommer jeg ikke til å få. Da handler det ikke om taushetsplikt overfor barnet. Svar på disse spørsmålene ville på langt vei ha dempet konfliktnivået, men selv ikke etter publiseringen av saken møter jeg forståelse eller vilje til å løse utfordringene.

Det hevdes videre at Fontenes oppslag er destruktivt og basert på svært manglende kunnskap. Men dersom man kun tar tak i de klagene hvor saksbehandlere/oppfølgere faktisk har innrømmet å ha løyet, står man fremdeles igjen med et stort problem. FO Trøndelag trekker fram barnets- beste-kortet. Men hvordan er slik oppførsel til et barns beste? Hvordan er det til et barns beste å holde liv i konflikten over så mange år, til tross for tilbakemeldinger fra yrkesetisk råd? Det må også sies at det var først når jeg klagde til yrkesetisk råd at det kom innrømmelser fra de innklagede i barnevernet. Slik sett har det hjulpet å klage. Men innrømmelsene har kommet for sent, når tilliten er fullstendig borte.

Fontene bedriver journalistikk, ikke gapestokk

Debattantene i Fontene hevder at utvikling av god praksis og veiledning av hverandre må skje på en hensiktsmessig måte. Men de kommer ikke med konkrete forslag til hvordan dette skal kunne skje. Hvordan skal yrkesutøvere som selv har så mangelfullt yrkesetisk kompass kunne veilede andre?

Mitt forslag er; i stedet for å bruke tiden på å klage noen inn for Pressens Faglige Utvalg, bruk den heller til å bli bedre yrkesetiske fagpersoner. I stedet for å spørre hvordan FOs medlemmer skal kunne ha tillit til yrkesetisk råd, spør heller hvordan biologiske foreldre skal kunne ha tillit til en barnevernstjeneste som oppleves som uærlig, vanskelig, lite samarbeidsvillig og lite foreldrevennlig. Det er til alle barns beste!