Lill Stella Høslom

Samtaleterapeut i Psykosyntese

Jeg deler bekymringen som løftes i Terese Egelids kronikk «Slutt å kalle vold for konflikt». Vold i nære relasjoner må tas på største alvor. Barn som lever med frykt skal beskyttes. Mødre og fedre som utsettes for vold skal møtes med kompetanse, trygghet og riktige hjelpetiltak.

Men nettopp derfor trenger debatten en viktig nyanse.

Som terapeut møter jeg mennesker som har levd med alvorlig psykisk vold. Jeg møter kvinner som er brutt ned gjennom år med kontroll, frykt og manipulasjon. Jeg møter også menn som har opplevd det samme. Flere av dem er blitt fratatt kontakten med egne barn etter anklager som aldri er blitt tilstrekkelig undersøkt. De beskrives som «den sinte pappaen», mens det de i realiteten har vært utsatt for, er psykisk vold, manipulasjon og foreldrefiendtliggjøring.

Begge gruppene trenger hjelp. Ingen av dem blir hjulpet av at vi gjør vold til et spørsmål om kjønn.

De fleste som utsettes for psykisk vold, trenger langvarig hjelp for å finne tilbake til seg selv. Likevel ser jeg et mønster der foreldre som aktivt motarbeider barnets kontakt med den andre forelderen, sjelden blir møtt med samme krav om behandling, refleksjon eller endring. Samværssabotasje og manipulasjon av barns virkelighetsoppfatning blir altfor ofte forstått som omsorg eller beskyttelse.

Konsekvensene ser jeg hos voksne barn. De lever med angst, identitetskonflikter, skyld, relasjonelle vansker og et dypt tap av en forelder de senere oppdager at de aldri hadde grunn til å frykte.

Vi vet at vold kan fortsette etter samlivsbrudd. Men vi må også erkjenne at den kan fortsette gjennom falske eller udokumenterte voldsanklager, gjennom systematisk samværssabotasje og gjennom manipulasjon av barns oppfatning av en forelder. Når slike mekanismer ikke undersøkes, kan hjelpeapparatet uforvarende bli en del av den fortsatte volden.

Paradokset er stort.

Ved å unnlate å ta foreldrefiendtliggjøring og samværssabotasje på alvor, risikerer systemet å utsette også reelle voldsutsatte mødre for fortsatt vold. Dersom manipulasjonen aldri avdekkes, rettes hjelpen mot feil person, mens den som faktisk utøver den psykiske volden, kan fortsette uforstyrret. Barnet blir værende i en virkelighetsforståelse bygget på frykt framfor fakta.

Dette handler ikke om å bagatellisere vold mot kvinner. Tvert imot. Det handler om å bli bedre til å avdekke hvem som faktisk utøver volden.

Et annet problem er hvordan hjelpeapparatet ofte identifiserer «bæreren av konflikten». Den forelderen som gjennom lang tid har vært utsatt for manipulasjon, falske beskyldninger eller tap av kontakt med egne barn, vil naturlig kunne reagere med fortvilelse, sinne eller desperasjon. Disse traumereaksjonene blir ikke sjelden tolket som bevis på voldelighet, mens den som fremstår rolig og kontrollert, lettere oppfattes som troverdig.

Det er et velkjent trekk ved psykisk vold at offerets reaksjoner blir gjort til problemet.

Løsningen er derfor ikke mer polarisering. Vi trenger mer undersøkelse.

Vi trenger et hjelpeapparat med kompetanse til å avdekke både fysisk vold, psykisk vold, manipulasjon, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Vi trenger metoder som korrigerer feilaktige narrativer framfor å bekrefte dem. Og vi trenger hjelpetiltak som retter seg mot den faktiske voldsutøveren – uavhengig av kjønn.

Først når vi undersøker alle former for vold med samme faglige nysgjerrighet, kan vi gi barn og foreldre den beskyttelsen de faktisk trenger.