Hanne Glemmestad, førstelektor i sosialt arbeid og instituttleder ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Universitetet i Innlandet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Sykefraværet i Norge har vært stabilt høyt. Årsakene er et stridstema som splitter fagfolk og politikere. Muskel- og skjelettplager og lettere psykiske lidelser dominerer statistikken. Men bak tallene finnes mennesker med komplekse livssituasjoner – ikke bare medisinske diagnoser.

Fastlege Kaveh Rashidi har løftet frem et viktig dilemma i sin faste spalte i Aftenposten: Når en sliten småbarnsmor ber om sykmelding, handler det ofte om mer enn bare helse. Det handler om totalbelastningen – stress og press både hjemme og på jobb. Men man kan ikke sykmelde seg fra livet, barna eller gamle foreldre. Dermed blir jobben det eneste stedet man kan trekke seg tilbake fra, for å hente seg inn.

Fastlege Cathrine Abrahamsen har utviklet et mestringsorientert samtaleverktøy som hjelper pasientene med å sortere utfordringer, prioritere og iverksette enkle tiltak. Det er et verdifullt bidrag til arbeidet med å redusere sykefravær. Men det reiser også et viktig spørsmål: Skal virkelig fastlegene ha ansvar for samtalebehandling og sosialt arbeid også?

Fastleger og sykepleiere er allerede sterkt presset. Samtidig peker demografien i feil retning: Vi blir stadig flere eldre og syke, og stadig færre i yrkesaktiv alder. Helsevesenet har i lang tid rapportert om sprengt kapasitet. Likevel fortsetter vi å organisere tjenestene i faglige siloer, der leger og sykepleiere skal løse alt – også det som ikke krever medisinsk kompetanse.

Svaret ligger snublende nær: Vi må åpne helsetjenestene for flere profesjonsgrupper. Sosialarbeidere har kompetanse på sosiale forhold og psykososiale utfordringer, og er utdannet til å gi råd og veiledning om hvordan disse kan håndteres. De ser sammenhengen mellom livssituasjon og helse, og kan bidra til å redusere helsetap og sykefravær.

La fastlegene gjøre det de er best til: utrede, diagnostisere og behandle medisinske forhold. Og la sosionomene bli en fast del av det tverrfaglige teamet på fastlegekontorene. Det vil gi pasientene bedre og mer helhetlig hjelp – og avlaste et helsevesen som allerede er på bristepunktet.