Numan Özdemir, leder for et oppsøkende team i bydel Frogner i Oslo og master i helsefremmende relasjonsarbeid

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I samfunnsdebatten om ungdomskriminalitet ropes det stadig høyere om strengere straffer, lavere kriminell lavalder og mer kontroll. Men i skyggen av disse tiltakene finnes det en metode som sjelden får den oppmerksomheten den fortjener – oppsøkende sosialt arbeid.

Det er på tide å løfte fram relasjonen som det viktigste verktøyet vi har i møte med unge i risiko.

Er danskene så harde i klypa mot unge kriminelle som vi tror?

Gjennom min masterstudie har jeg intervjuet fem erfarne oppsøkende sosialarbeidere som daglig møter ungdom under 18 år som begår gjentatt kriminalitet.

Felles for dem alle er troen på relasjonens kraft – ikke som et tillegg til tiltakene, men som selve fundamentet. De møter ungdommene der de er, fysisk og emosjonelt, og bygger tillit over tid. Ikke gjennom krav, skjemaer eller sanksjoner, men gjennom tilstedeværelse, tålmodighet og respekt.

Tilstedeværelsen på ungdommenes egne arenaer – på gata, i parker, på fritidsklubber, ved kollektive knutepunkter og på digitale plattformer – er helt avgjørende.

Det er her relasjonen begynner. Ikke i møterom eller kontorer, men i ungdommens virkelighet. Det er her sosialarbeideren blir en del av inventaret, en trygg voksen som ikke kommer med krav, men med nærvær.

Det er her tilliten bygges – gjennom små samtaler, felles aktiviteter og gjentatte møter over tid.

Disse ungdommene har ofte opplevd svik – fra systemet, fra voksne, fra samfunnet. De lever i trange kår, med lav tilknytning til skole og få trygge voksne rundt seg.

For mange er ikke kriminalitet et valg, men en mestringsstrategi. Det gir status, tilhørighet og en følelse av kontroll i en verden som ellers oppleves kaotisk og uforutsigbar.

Oppsøkende sosialarbeidere fungerer som brobyggere mellom ungdommen og hjelpeapparatet. Men de står ofte alene, i et felt preget av midlertidige stillinger, manglende koordinering og politisk kortsiktighet.

Når relasjonen er det viktigste verktøyet, er det et paradoks at tjenestene som bygger relasjonene er de mest utsatte.

Vi trenger en ny forståelse av forebygging. Det handler ikke om raske løsninger, men om langsiktig innsats.

Det handler om å tåle motstand, stå i relasjonen og være der – også når ungdommen tester grensene. Det handler om å møte dem med varme, ikke med mistenksomhet.

Hvis vi virkelig ønsker å forebygge ungdomskriminalitet, må vi investere i det som virker. Vi må anerkjenne oppsøkende sosialt arbeid som en helsefremmende og kriminalitetsforebyggende metode.

Vi må gi sosialarbeiderne tid, rom og ressurser til å gjøre det de gjør best – bygge relasjoner som redder liv. Og vi må forstå at det hele starter med én ting: å være der ungdommene er.