Ole Marius W. Strand, Fredrik Sivertsen, Pål Berntsen, Mathilde Ellingsen, Helene B. Karlsen og Katrine Lauritzen. 3. års vernepleierstudenter ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Tenk deg at en fastlege du ikke engang har møtt har gitt deg diagnosen psykisk utviklingshemming, uten at du selv er informert. I tillegg viser det seg at fastlegen har tatt feil og du blir fraskrevet diagnosen igjen! Dette må være en uverdig følelse for det menneske det gjelder. I tillegg vil kommunen kunne tjene penger på din feilsatte diagnose. Vi som vernepleierstudenter kjenner vi blir engasjerte i slike saker. Hvordan kan en fastlege ta ansvar for en slik handling?

Antallet personer med diagnosen psykisk utviklingshemming i Norge er i kraftig økning. I en nasjonal kartlegging gjengitt av VG viser det seg at antall registrerte utviklingshemmede økte med over 3.000 personer fra 2008 til 2017. Samtidig forklarer kommunalminister Monica Mæland til VG at kommunene mottar om lag 600.000 kr for hver person med denne diagnosen. Finnes det en sammenheng her, og hvem har ansvaret for diagnostiseringen?

Den pågående Tolga-saken er et tydelig eksempel på hvordan en feilsatt diagnose kan få store konsekvenser for det enkelte individet og personer i nære relasjoner. De tre brødrene ble diagnostisert med psykisk utviklingshemming. Seinere har det vist seg at dette er feil for minst to av dem. Er det for lett å sette en slik diagnose?

• Fire av ti personer med utviklingshemming er overvektige

Psykisk utviklingshemming er et fagfelt vernepleiere har god kunnskap om, både teoretisk og praktisk. Ja, vi er utdannet til å jobbe med mennesker fra en diagnose er satt, men vi kjenner til flere kjennetegn, både synlige og usynlige.

En sentral del av vår utdanning innebærer hvordan vi kan legge til rette for mestring av psykiske og sosiale utfordringer, samt økt livskvalitet ved en allerede fastsatt diagnose. Utdanningen har også et stort fokus på hvordan vi skal observere og reflektere over handlinger som er tydelige kjennetegn på ulike diagnoser.

Vi mener at vernepleiere bør ha et større ansvar når det kommer til en utredningsprosess, spesielt diagnosen psykisk utviklingshemmet. Det er hovedsakelig spesialisthelsetjenesten som setter diagnosen. Gjennom Tolga-saken har vi sett at det er en åpning for at fastleger også kan gjøre det. Spesialisthelsetjenesten skal etter loven være et tverrfaglig team med ulike kompetanser til å bistå i en diagnosesetting. I en utredningsprosess kan vernepleiere være en del av et tverrfaglig team og bistå med henholdsvis observasjoner og kartlegging.

For å kunne fastslå diagnosen psykisk utviklingshemmet må tre kriterier være oppfylt. Man må ha en påvist IQ på under 70, diagnosen skal settes før fylte 18 år og det må være tydelige kognitive og sosiale utfordringer. Hvis personen ikke oppfyller disse kriteriene, bør ikke en slik diagnose settes. En av brødrene i Tolga- saken fikk diagnosen psykisk utviklingshemming etter han hadde fylt 18 år. Dette kan indikere en svakhet i diagnosesettingen.

Vernepleierutdanningen er i kraftig vekst, men påfallende få vet hva vår kompetanse innebærer. Vi er overbevist om at vernepleiere som en del av et tverrfaglig team kan sikre en faglig forsvarlig og omsorgsfull gjennomføring i en utredningsprosess. Vi kan på denne måten bidra til at feilsatte diagnoser som psykisk utviklingshemming blir et avtakende problem. Vernepleiere er en ressurs som trengs i spesialisthelsetjenesten, men også en profesjon som bør få større anerkjennelse for sin kompetanse om psykisk utviklingshemming.

• På Norges nest største Nav-kontor har ingen fast plass