Audun Formo Hay, psykolog og leder i MST-CAN og Dagfinn Mørkrid Thøgersen, psykologspesialist og fagdirektør ved Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Tidligere i november kom BUP-overlege Henriette Sandven med kloke oppfordringer om å investere i de aller mest sårbare barna i samfunnet vårt. Vi er enige.

Tidligere i år ble Norge kåret til verdens beste på helsehjelp i en undersøkelse fra The Commonwealth Fund. Norge bør også være verdens beste på å hjelpe barn som er i kontakt med barnevernet. Utviklingen får imidlertid ikke tilstrekkelig fart av å beskrive feltet som et komplisert problemområde.

Ærlig og kompromissløs kritikk på vegne av barna er viktig. For å gå gjort noe med utfordringene, er det imidlertid avgjørende at også løsninger løftes fram. Vi har erfart at med gode ressurser, politisk vilje og et samarbeid om å bringe forskning ut i praksis, er det mulig å skape suksesshistorier. Her er én, til inspirasjon for andre.

LES MER: Jeg føler stadig sterkere på at vi har sviktet barnevernsbarna

For fem år siden etablerte barnevernstjenestene i Bærum og Asker et behandlingsteam for familier der det pågår vold og alvorlig omsorgssvikt. Teamet jobber med familier der barnevernstjenesten vurderer å overta omsorgen for barna og tilbyr dem multisystemisk terapi for vold og omsorgssvikt, forkortet MST-CAN. 

I disse dager har teamet gitt behandling til 100 barn. Av disse bor det store flertallet fortsatt hjemme, uten at man har den samme bekymringen som tidligere. For over halvparten av barna har situasjonen bedret seg så mye at de ikke lenger har behov for oppfølging fra barnevernstjenesten. 

Audun Formo Hay, psykolog og leder i MST-CAN (til høyre) og Dagfinn Mørkrid Thøgersen, psykologspesialist og fagdirektør ved Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU).

Privat

Behandlingstiltaket tar utgangspunkt i hva familiene og forskningen forteller oss: Problemer kommer sjeldent alene. Foreldrenes egne psykiske vansker, konflikter med hverandre, økonomiske problemer og stress påvirker hvilken omsorg de klarer å gi barna sine. Jo flere av disse problemene på samme tid, jo større er sjansen for at omsorgssituasjonen blir voldelig eller neglisjerende. For barna som lever slik, er det viktigste at volden og neglekten stopper.

Teamet i Bærum og Asker har dette som sin primære målsetting. For å få det til har de fokus på å jobbe koordinert og helhetlig med alt som bidrar til den manglende omsorgen, og har rammer til å gi en behandling som er intensiv nok til å føre til endring. Teamet kan møte familien mange ganger i uken, drar dit de bor, har fleksibel arbeidstid og er tilgjengelige for familien døgnet rundt.

I tillegg har teamet kompetanse til å gjennomføre grundig sikkerhetsarbeid, jobbe med barnas traumer, behandle foreldres psykiske lidelser og rusmisbruk, redusere foreldrekonflikter, samt sikre at samarbeidet med andre instanser fungerer godt. Alt gjøres av samme team, basert på en grundig kartlegging og analyse av den enkelte families behov.

Et slikt omfattende tiltak er med på å utvide rammene for hvilket mandatet et barnevernstiltak kan ha. Å sikre at barn får gode og trygge oppvekstvilkår er i midlertidig barnevernlovens formål, og hvis rammene noen ganger trenger å utvides for å få til det, bør dette være viktigere enn hjelpebransjens oppdeling av tjenester og mandater.

God hjelp til de mest sårbare barna er altså mulig, og barnevernet i Norge kan og bør få det til. Vi har fortsatt en stor gruppe barn og familier som faller mellom ulike stoler i hjelpesystemet. Tilbudet i Bærum og Asker er et eksempel på at det er mulig å skape den intensive og helhetlige hjelpen som familier og ulike instanser sier de ønsker, gjennom et tett samarbeid mellom praksisfeltet og forsknings- og kompetansesentre.

Vi vet at flere kommuner nå jobber med å etablere tilsvarende tilbud, og ser at det er en økende forståelse for den tiden og de ressursene som trengs for å tilby gode tiltak i praksis. 

Barnevernsreformen skal gi barnevernstjenestene insentiv til å utvikle flere forebyggende tiltak som kan forhindre omsorgsovertakelse og institusjonsplassering. En slik utvikling skjer imidlertid ikke av seg selv. Utvikling og etablering av tiltak som kan avhjelpe komplekse behov krever hardt arbeid over tid. For å få det til må det heies på og løftes fram – gjerne av nye helse-, barne- og sosialministre.

Selv om vi er stolte av hva vi har fått til med MST-CAN som tiltak i Bærum og Asker, er ikke ett enkelt tiltak svaret på alt. Men suksesshistoriene, de gode tiltakene, lokalpolitikerne som tørr å satse, og fagmiljøene som er kompromissløse på barn og familiers vegne, de finnes. Vi vet om flere og heier på de som prøver å komme med løsninger.