Sondre Lindgren, vernepleier og FO-medlem

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som FO medlem ønsker jeg å ta opp noe i forhold til ordningen om særaldersgrense i noen yrker i offentlig sektor. Som vernepleier som jobber i direkte tjenesteyting er særaldersgrensen 65 år, men Solberg-regjeringen fjernet plikten til å fratre på særaldersgrense i fjor sommer. Jeg reagerer på at FO som en fagforening for alle vernepleiere og sosialarbeidere skal støtte en politikk som nekter egne medlemmer å jobbe etter i sitt fagfelt etter fylte 65 år. Det er en vurdering den enkelte ansatte fint kan ta selv, eventuelt i samråd med sin arbeidsgiver.

Noen har helse til å jobbe til man er 70, mens andre ikke orker lengre enn 60 år. Derfor mener jeg at de individuelle forskjellene mellom hver enkelt arbeidstaker er altfor stor til å nekte alle vernepleiere/sykepleiere i direkte tjeneste med pasienter/brukere å jobbe etter fylte 65 år. Jeg er helt enig i at det bør være en rett å gå av på særaldersgrensen på 65 år, uten at dette skal få negative konsekvenser for pensjonsnivået. Det bør imidlertid bare være en rett og ikke en plikt til å fratre. Å si nei til pliktig avgang ved særaldersgrense for vernepleiere i direkte tjenesteyting, handler om å gi vernepleiere selv muligheten å bestemme når de ønsker å fratre.

Hvis man likevel skal jobbe for å gjeninnføre en obligatorisk særaldersgrense for vernepleiere bør denne være høyere enn 65 år, og det bør være utstrakt mulighet å få dispensasjon fra særaldersgrensen dersom man ønsker å jobbe lengre og man har helsen i behold. Argumentasjonen fra FO, NSF og LO for særaldersgrensene har jo tradisjonelt vært at mennesker blir utslitt og at man kan risikere at helsepersonell i høy alder ikke er skikket til å utøve yrket sitt i høy alder. Det mener jeg er å dra alle under en kam, da mange helsearbeidere i direkte tjenesteyting vil kunne ha overskudd og ønske om å jobbe lengre. En annen ting er at tunge løft og fysisk krevende arbeid på 70-, 80- og 90-tallet i dag er blitt erstattet av heiser og andre tekniske hjelpemidler som gjør jobben mindre fysisk krevende. Psykisk er selvsagt helseyrkene en påkjenning for mange ennå, men hvordan den enkelte ansatte takler dette, varierer stort.

Jeg skjønner at det er særaldersgrenser for brannmenn og politibetjenter i operativ tjeneste grunnet krav til sikkerhet og fysikk. Men for vernepleiere, og for så vidt også for sykepleiere i direkte tjenesteyting, er forskjellen på fysisk og psykisk slitasje så stor fra arbeidsplass til arbeidsplass at en generell regel på 65 år fremstår uforholdsmessig og treffer dårlig. Jeg tenker at en fagforening som skal ivareta medlemmenes interesser bør jobbe for at den enkelte ansatte selv kan ta avgjørelsen om hvor lenge man ønsker å stå i jobb.

Dere bør jobbe for å sikre pensjonsnivået slik at man kan i disse yrkene kan velge å gå av på 65 år, uten at det taper seg økonomisk sammenliknet med yrker uten særaldersgrense, samtidig som det tillates at de som ønsker å stå lengre, faktisk skal få lov til det. Samtidig vil det være veldig mange som har jobbet i miljø med direkte praktisk tjenesteyting fra starten av sin karriere som vernepleier eller sosialarbeider og som lenge før fylte 65 trenger å omstille seg til kontor/administrativ jobb uten å være i direkte miljø. Dette kan være seg stillinger innenfor saksbehandling, tildelingskontor, avdelingslederstillinger, Nav osv. Det bør derfor godt tilrettelegges for at de som ønsker slike stillinger får mulighet til å søke seg vekk fra direkte miljøarbeid mot slutten av en lang yrkeskarriere.

FO/LO bør dessuten jobbe for full mulighet å kombinere AFP og offentlig tjenestepensjon med arbeidsinntekt både fra offentlig og privat tjeneste uten at dette skal føre til avkorting av pensjonen. Dette vil gi et fleksibelt pensjonssystem hvor den enkelte pensjonist selv kan velge hvor mye man ønsker å jobbe, hvor man ønsker å jobbe. Dette uten å bli straffet økonomisk.