Halldis Grøtvedt, sosionom og Nav-ansatt

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«272 Nav-ansatte har millionlønn» var overskriften i en av Klassekampens artikler tirsdag forrige uke. Flere medier kastet seg på, deriblant TV2, NRK, Dagsavisen og VG. Bakgrunnen for nyhetsoppslagene var arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen sitt svar på spørsmål fra Mimir Kristjansson, stortingsrepresentant fra Rødt.

Disse overskriftene kan fort gi et feilaktig bilde av lønningene til vanlige Nav-ansatte, særlig gjelder det unyanserte gjengivelser fra TV2 og VG. Millionlønningene det refereres til gjelder hovedsakelig stillinger i Arbeids- og velferdsdirektoratet, ikke oss i Nav som har direktekontakt med tjenestemottakerne. Nav-ansatte som har direktekontakt med menneskene som trenger hjelp fra oss ligger stort sett under medianinntekt. Det er med andre ord store lønnsforskjeller innad i Nav. Direktoratet ligger øverst i organisasjonskartet i Nav og har ansvar for å styre, lede og utvikle etaten. Det høye lønnsnivået i direktoratet forsvares med at Nav trenger fagfolkene, og at Nav noen ganger må konkurrere med statlige og private virksomheter for å få tak i folkene de trenger. Når det lyses ut stillinger i direktoratet søkes det fortrinnsvis etter personer med samfunnsvitenskapelig/statsvitenskapelig eller juridisk bakgrunn. Så vidt meg bekjent søkes det ikke etter personer med sosialfaglig bakgrunn, på for eksempel master- eller doktorgradsnivå.

I intervjuet med Klassekampen foreslår Mimir Kristjansson å ansette flere med sosionombakgrunn på toppen av Nav. Han sier, i intervjuet, at denne yrkesgruppa sannsynligvis motiveres av Nav sitt samfunnsoppdrag heller enn millionlønn. Det tror jeg han har rett i. Sosionomers kjernekompetanse handler om å møte mennesker i sårbare livsfaser på en anerkjennende og oppbyggende måte, samtidig som vi har en bred forståelse av hva det gjør med mennesker å leve i fattigdom over tid. Vi har kunnskap om makt og avmakt, og forstår blant annet at sinne ofte er et uttrykk for avmakt. Vi vet at relasjonsarbeid er viktig i Nav og vi er gode på å forstå hva som ligger bak tilsynelatende ulogiske og destruktive handlinger. Dette er kunnskap som er viktig i Nav – både i møte med den enkelte og i fagutvikling av etaten.

Med flere sosionomer i direktoratet hadde jeg kanskje ikke trengt å bruke unødvendig tid på å slette de automatisk genererte tekstene i den digitale aktivitetsplanen som uttrykker mistillit. En av disse automatiske tekstene lyder som følger: «Nav forventer at du søker omtrent 5 stillinger i uken. Det er viktig at du søker på de jobbene du mener du er kvalifisert for. Det er også viktig å søke på mange stillinger, det øker sjansene dine til å finne en jobb.»

Med flere sosionomer i direktoratet hadde vi kanskje, i større grad, sett betydningen av arbeidet som gjøres på lokalkontorene. Flere av de vi følger opp trenger en kontaktperson i Nav som kan hjelpe med å navigere i det store ytelses-systemet som Nav er, i tillegg til hjelp med jobb, bolig, helse, gjeld og mye annet. Det går fram av artikkelen i Klassekampen at noen av de høytlønte sannsynligvis er IT-folk i direktoratet. Økt digitalisering og den såkalte kanalstrategien fra 2017 har bidratt til å frigjøre ressurser til oppfølging. Samtidig opplever jeg at de store satsingsområdene i Nav hovedsakelig treffer de mest ressurssterke tjenestemottakerne, de som klarer å nyttiggjøre seg Nav sine digitale løsninger. Hvis jeg blir arbeidsledig vil jeg enkelt kunne nyttiggjøre meg den digitale aktivitetsplanen og ulike webianerer på Nav sine hjemmesider, men jeg hadde sannsynligvis også klart å komme meg i jobb uten disse digitale virkemidlene.

Når det kuttes i budsjettene til lokalkontorene oppleves det provoserende at direktoratet blir prioritert økonomisk. Noen Nav-kontorer har ansettelsesstopp i den statlige delen av Nav. Det betyr at dersom en av mine kollegaer slutter blir hun ikke erstattet. Innbyggerne hun følger opp vil da fordeles på de resterende ansatte som allerede har nesten 100 personer i sin «portefølje». Når du har så mange å følge opp er det vanskelig å utøve et godt sosialfaglig arbeid.

Nav har fått mye kritikk for å ikke være tilgjengelig nok. Tilgjengelighet forutsetter imidlertid ressurser. Jeg vet at mine kollegaer i sosialtjenesten prioriterer å behandle en søknad om nødhjelp framfor å være tilgjengelig på telefonen, når de vet at de ikke rekker begge deler.

HR-direktør i direktoratet, Gunhild Løkkevoll, forsvarer de høye lønningene i direktoratet med å si «at vi står overfor store utfordringer med å utvikle og modernisere Nav til det beste for brukerne. Hun fortsetter med å si at «vi ikke ville hatt mulighet til å ansette fagpersoner som gjør en viktig jobb for Nav og brukerne våre dersom vi hadde bestemt at ingen i Nav skulle tjene over en million». Hvorfor er ikke Løkkevoll like opptatt av å få ansatt de beste fagfolkene blant Nav-ansatte som faktisk møter innbyggerne? Møte mellom Nav og brukerne skjer på lokalkontorene, og er det ikke derfor vel så viktig å tiltrekke seg mest mulig kvalifiserte ansatte til disse stillingene? Om ikke gjennom millionlønninger, så i det minste gjennom økt bemanning, slik at arbeidsmengden blir overkommelig og vi opplever at vi faktisk kan jobbe i tråd med egne faglige standarder. Økte midler til flere gode fagfolk med direkte innbyggerkontakt kunne ha gitt en vesentlig forskjell i brukeropplevelsen, og dermed bedre resultat med flere som klarer overgangen til jobb eller skole. For de aller fleste som trenger hjelp fra oss tror jeg en god personlig kontakt over tid på lokalkontoret betyr aller mest.