Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Når barnevernstjenesten ønsker institusjonsplass til et barn, skal Bufetat hjelpe til med det.

Bufetat har også ansvaret for å rekruttere fosterhjem, og de skal hjelpe til når en sak er akutt.

Dette er det imidlertid flere ansatte og ledere i barnevernstjenester som mener at Bufetat ikke klarer å hjelpe dem med.

To av tre barnevernsledere er uenige i at Bufetat og Barne- og familieetaten i Oslo leverer de typene tiltak og tjenester som de har behov fra dem. Det viser resultatene fra Barnevernsbarometeret som nylig ble lagt fram.

Flere barnevernstjenester opplever brudd på bistandsplikten fra Bufetats side. Dette konstaterer også Stastforvalter, ifølge rapporten.

Bistandsplikt betyr at Bufetat skal tilby et forsvarlig sted å bo for et barn eller ungdom når kommunene ber om det, altså i institusjon eller fosterhjem.

– Misnøye

– Det overrasker meg ikke at kommunene er misfornøyde med brudd på bistandsplikt. Når vi ikke klarer å levere, blir det misnøye.

Det sier Jan Aarskog, virksomhetstillitsvalgt i Bufetat for FO.

Bufetat skal tilby institusjonsplasser som er tilpasset barnet, men de klarer ikke alltid å møte behovet kommunen har. Dette kommer også fram i rapporten.

Særlig når et barn plasseres akutt, er det mange som opplever at det som tilbys ikke er tilpasset.

28 prosent av barnevernslederne sier at tiltaket som Bufetat eller Barne- og familieetaten (BFE) i Oslo tilbyr, «sjelden», «svært sjelden» eller «aldri» er tilpasset barnets behov.

Ytterligere 39 prosent sier at det skjer «av og til».

Aarskog sier årsaken er at de ikke har nok plasser.

– Skal vi kunne gi et optimalt tilbud, må vi kunne ha noe slingringsmonn. Det må være plass der det trengs.

Nyttig

Han mener situasjonen er frustrerende både for kommunene og for Bufetat.

– Politikerne klarer ikke å finansiere det et godt drevet statlig og kommunalt barnevern koster.

Etter at det statlige barnevernet fikk mer penger i fjorårets statsbudsjett, har Aarskog derimot fått mer troa.

Bruddene på bistandsplikten har for eksempel gått ned fra i fjor til i år, ifølge tall fra Bufdir.

– Vi har jobbet aktivt med å få flere plasser i statlige tiltak og vi har oppretta institusjoner. Dette har vi kunnet gjøre fordi departementet har bladd opp penger, sier Aarskog.

Han mener rapporter som Barnevernsbarometeret er nyttige fordi det gir dem gode argumenter når de skal stå opp for ungene og deres behov.

– Barometeret gir oss også god informasjon som kan gjøre samarbeidet med barnevernstjenestene bedre, sier Aarskog.

Selv om funnene i rapporten viser at mye kan bli bedre, kommer det også fram at barnevernstjenestene er fornøyde med familieråd. Det er et frivillig hjelpetiltak. De er også fornøyde med den tverrfaglige helsekartleggingen, spesialiserte hjelpetiltak, beredskapshjem og utredningen som skjer i senter for foreldre og barn.

Funnene viser også at ledere og ansatte ved private institusjoner er mer positive i sine vurderinger enn ledere og ansatte ved offentlige institusjoner.

– Det er også fint å høre hva de er fornøyde med, sier Aarskog.

Bekrefter en alvorlig situasjon

LO-forbundet FO har lenge vært klar over og delt sin bekymring rundt bistandsplikten. Det skriver Ole Henrik Kråkenes i en e-post til Fontene. Han sitter i FO-ledelsen og er leder av profesjonsrådet for barnevernspedagoger.

Kråkenes synes derfor ikke at funnene i rapporten er overraskende. Men han mener de bekrefter en alvorlig situasjonen som handler om flere ting.

«Kutt i revidert nasjonalbudsjett og den generelt manglende satsingen på å bygge kapasitet i statlig barnevern gjør ikke situasjonen bedre», skriver han.

Ole Henrik Kråkenes fra FOs ledelse.

Hanna Skotheim

– Hvor alvorlig er det at det skjer brudd på bistandsplikten?

«Det er alvorlig når barn og familier ikke får den hjelpen de trenger. Så må vi stille spørsmålet om hvorfor det skjer. Våre medlemmer løser sine oppgaver ut ifra de rammevilkårene de har. Når disse ikke er gode nok, så må det tas grep for å bedre situasjonen», svarer han.

Med grep mener han at kapasiteten må opp slik at det alltid er ledig beredskap når det trengs. Og så må fagfolk få utvikle erfaring og kompetanse.

«Barnevernet trenger strukturer som gjør at våre medlemmer kan innfri bistandsplikten, ikke bare stå til ansvar når den brytes», skriver Kråkenes.

Det er nylig satt ned et utvalg som skal se nærmere på organiseringen og styring av det statlige barnevernet. Målet er blant annet at samarbeidet med barnevernstjenestene skal bli bedre.

Ole Henrik Kråkenes mener rapporten fra barnevernsbarometeret viser at det er behov for endring, og er glad for at det er satt ned et utvalg.

Lav kapasitet

Noen av utfordringene som rapporten viser til, er kjent for Hege Nilssen, direktør i Bufdir. Hun er glad for at funnene gir dem mer kunnskap. 

I en e-post til Fontene skriver hun at samarbeidet mellom kommunene og Bufetat/BFE i Oslo blant annet utfordres når kapasiteten i andrelinjetjenesten er lav. Hun mener at samarbeidet må organiseres bedre. 

«Kravene til Bufetats tiltak og tjenester øker i takt med at barna vi skal bistå, stadig har mer komplekse utfordringer. Dette antar vi er med på å forklare hvorfor ikke tilbudet er i tråd med forventningene fra kommunene. Vi jobber med å styrke tiltakene, men vi er også avhengige av et tett og tillitsfullt samarbeid med kommunene for å lykkes», skriver Nilssen i e-posten.  

Hege Nilssen er direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektorate (Bufdir).

Hanna Skotheim

Direktøren tror tilliten mellom Bufetat, BFE og barnevernstjenestene kan styrkes ved at samarbeidet blir bedre og forventninger avklares.

«Så anerkjenner vi at kommunene står i en stram økonomisk situasjon, og at mange steder også har utfordringer med turnover og økende saksmengde. Dette preger samhandlingen mellom kommunene og Bufetat, men det betyr ikke at vi har manglende tillit til barnevernstjenestene».

Sammensatte utfordringer

Når det gjelder bruddene på bistandsplikten, forklarer Nilssen det delvis med at Bufetat mottar flere henvisninger om institusjonsplasseringer enn det er blitt beregnet plasser til. Hun gjentar også at det kan være komplisert å finne riktig tiltak fordi mange av barna har alvorlige og sammensatte utfordringer.

En annen forklaring er at det er blitt vanskeligere å rekruttere fosterhjem enn det var tidligere.

Nilssen mener derimot at de er på vei i riktig retning.

«Vi jobber med å styrke kapasiteten, både statlig og privat, og for å gjøre tjenestene mer fleksible. Vi har tydeliggjort regelverket for mer fleksibel plassering ut fra barns behov og tester ut nye institusjonsmodeller», skriver hun.

Ikke tilpasset

«Flere opplever at de tilbudte tiltakene i akuttsaker ikke egner seg. De er sjeldent tilpasset barnas behov. Hvilke tanker har du om dette?» 

«Når en sak er akutt, er de involverte avhengige av å finne det som er den beste løsningen der og da. Det sier seg selv at et akuttapparat må være tilpasset majoriteten av barn, og Bufetat har ikke rammebetingelser for å ha et individuelt tilpasset akuttilbud. Det gjøres imidlertid nøye vurderinger av forsvarlighet i den enkelte akutthenvendelse. 

«Hvor er det skoen trykker i Bufetat når dere ikke leverer det dere skal?» 

«At vi har hatt mangel på både institusjonsplasser og fosterhjem, er selvsagt med å prege samarbeidet og forventningene. Det er lettere å samarbeide «i gode tider», og når det er tiltaksmangel er det ikke overraskende at dette får konsekvenser».

Nilssen skriver at de skal jobbe sammen med andre sektortjenester, som helse, utdanning og justis, og med kommunene og Bufetat. Både med arbeid som allerede er i gang og med å finne nye løsninger.