Gina Holmvik, mor og fagarbeider

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Da jeg for sju år siden vagget inn på fødeavdelingen som førstegangsfødende med en tykk bunke med rene urinprøver i gravidmappen min, var jeg stolt, spent og full av håp for fremtiden. Tre timer senere og i aktiv fødsel måtte jeg redegjøre for hvilke rusmidler jeg hadde brukt i tiden før svangerskapet, mens jordmor formulerte en bekymringsmelding til barnevernstjenesten fordi «det er standard prosedyre med mødre som har rushistorikk». Dette opplevdes som et overgrep og var et brutalt møte med hjelpeapparatet. Ellen Strand Caspersen beskrev det treffende i Sandra Lyng podkast Smelt på tjukka da hun uttalte at det å bli gravid med rushistorikk «opplevdes som å få en tvangstrøye med en gammel identitet tredd på seg».

I dag vet jeg at bekymringsmeldingen som ble sendt på sykehuset var velment men like fullt et brudd på taushetsplikten. Helsepersonell er bundet av taushetsplikten nettopp for å sikre at helsetjenestene skal være et trygt sted å søke hjelp. Det er ikke nok for helsepersonell å melde på bakgrunn av rutine eller for sikkerhets skyld.

Nødvendigheten av et vern og en beskyttelse for det ufødte barn i tilfeller hvor mors livsførsel under svangerskapet er til skade for fosteret er absolutt. Jeg kan forstå jordmorens oppriktige bekymring og ønske om å sikre mitt ufødte barn, men det var i min situasjon ikke grunn til å tro at jeg falt under denne kategorien.

Da jeg oppdaget at jeg var gravid tok jeg et valg om en varig endring i livet. Jeg valgte å frivillig levere urinprøver under hele svangerskapet, slik at det ikke skulle være tvil om at jeg var rusfri og sto stødig i valget mitt. Som de fleste andre gravide gledet jeg meg til å bli mor og jeg brukte ventetiden til å tilegne meg kunnskap om rutiner, tilknytningsteori og babyutstyr.

En frisk og fin gutt ble født til termin, jeg fullammet, og sønnen min utviklet seg normalt. I barseltiden gikk jeg en sprengkald vinter til og fra legekontoret ukentlig med søvnunderskudd og varierende grad av brystbetennelse, for å urinere i en kopp under tilsyn. Det var som fastlegen min sa; to fluer i en smekk da jeg samtidig som jeg beviste min edruelige livsførsel for å oppfylle vilkårene for å få førerkortet tilbake også hadde bevis på at jeg var rusfri i rollen som mor. Disse ukentlige urinprøvene fortsatte jeg med de neste fem årene. Likevel har jeg i møte med helsesykepleier og annet helsepersonell måttet redegjøre for min tidligere rusavhengighet og innfinne meg med at nettverket mitt blir kartlagt i slike møter i nå åtte år.

Kjære helsepersonell, ikke undervurder det mennesket som står foran deg, for her er et menneske som har opplevd absolutt lidelse, kaos og ruin, men som har reist seg. Jeg er ikke min identitet åtte år tilbake i tid og jeg ønsker ikke å bli behandlet slik eller tillegges negative egenskaper som ikke representerer meg som individ. Er det lov for meg å si? Eller blir jeg oppfattet som konfliktsøkende med lite mentaliseringsevne rundt egen situasjon og historikk da?

Signalet som sendes ut til mennesker med uoppdaget rusavhengighet gjennom en slik gjennomsyrende stigmatisering er bekymringsverdig. Veldig få mennesker vil frivillig be om å bli brennmerket med et stempel som utløser grunn til å betvile at du er en trygg omsorgsperson for resten av ditt barns liv. Der hvor straffereaksjoner slettes fra rullebladet etter tre år, er rusavhengighet en merkelapp som forfølger og stigmatiserer resten av livet. Det er systemet klinkende likegyldig om du kan dokumentere rusfrihet gjennom urinprøver over tid eller vise til stabilitet og en varig livsstilsendring.

I situasjoner der det ville vært naturlig å møte et menneske med omsorg, råd og veiledning, opplever mange foreldre med tidligere rusavhengighet å bli mistenkeliggjort, kategorisert, stigmatisert og sett ned på. Resultatet er marginal grad av tillit til hjelpeapparatet samtidig som terskelen for å be om hjelp er svært høy.

Jeg anerkjenner at dette er mennesker som i varierende grad har behov for oppfølging hvor målet for fremtiden må være økt hjelpesøkende atferd. For at dette skal kunne skje, må det gjennomføres tillitskapende tiltak. Første skritt i riktig retning kan være så enkelt som å slutte å bryte taushetsplikten. Foreldre som lever og i lang tid har levd med et avsluttet forhold til sin tidligere rusavhengighet bør også på et tidspunkt få tillatelse til å vurderes som en ordinær omsorgsperson og menneske, frigjort fra russtempelet.

Det at jeg i dag er en velfungerende samfunnsborger med utdanning og fast jobb og lever som de fleste andre barnefamilier i en hektisk hverdag, er en oppnåelse jeg har fått til på tross av og ikke på grunn av dagens hjelpeapparat.

Hjelpeapparatet fungerer som et supplerende system av ressurser og hjelp man tidligere hentet fra familie og nettverk (Gibbons, 1997). Dette systemet består av ulike tjenester og tilbud som finnes i helse- og sosialsektoren. Hjelpeapparatets funksjon i samfunnet er avhengig av en grunnleggende tillit til systemet fra borgerne. Dersom borgerne i samfunnet har mistillit til hjelpeapparatet, har systemet ingen reel funksjon.

Avslutningsvis ønsker jeg å si at jeg har gått mange runder med meg selv på hvorvidt jeg skal publisere dette med navn. Konklusjonen er at hvis vi skal bli kvitt noe av skammen og stigmaet i samfunnet så må faktisk noen tørre å stikke hodet fram for hogg.