Det er nærliggende og naturlig å oppfatte tegn som kan skyldes omsorgssvikt som om de må skyldes dette. En utdanning som vektlegger risikofaktorer og skjerper blikket for slike tegntegn, kan forsterke denne tendensen, skriver Terje Ødegaard. .

Det er nærliggende og naturlig å oppfatte tegn som kan skyldes omsorgssvikt som om de må skyldes dette. En utdanning som vektlegger risikofaktorer og skjerper blikket for slike tegntegn, kan forsterke denne tendensen, skriver Terje Ødegaard. .

Gorm Kallestad/NTB

Melding til barnevernet uten grunn – igjen

DEBATT: Bufdir mener at vi fanger opp flere tilfeller av omsorgssvikt hvis vi senker terskelen for å melde enn om vi etterlever lovens strenge krav om grunn til å tro. Dette er en forførerisk men usann tanke.
08.02.2021
14:03
09.02.2021 14:17

terje.odegaard@inn.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

En mor som ønsker å være anonym av hensyn til barnet gjør to viktige påpekninger i et debattinnlegg i Fontene 26. januar. Jeg kaller henne «Mor, anonym». Innlegget er utløst av diskusjonen om grunnløse meldinger til barnevernet.

Påpekningene er: (i) Det hjelper ikke et barn som blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt at andre barns uskyldige foreldre blir meldt til barnevernet, og (ii) at barnevernet avslutter en undersøkelse med å tilby hjelpetiltak, bekrefter ikke at meldingen som utløste undersøkelsen var begrunnet og dermed lovlig.

Påpekning (ii) er debattert i utvekslingen mellom Mari Trommald, leder for Bufdir, og Høgskolen i Innlandets Bente Ohnstad og Mette Sønderskov.

Trommald er ikke uenig med Ohnstad og Sønderskov i at grunnløse meldinger forekommer, i strid med lovverket. Men hun velger å nedtone belastningene grunnløse meldinger kan medføre, ved å gjenta Bufdirs generelle og ukritiske oppfordringer til å melde «dersom man er bekymret». Hun oppfordrer melder til å overlate til barnevernet å avgjøre om der er grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, selv om dette etter loven er melders eget ansvar så lenge denne har taushetsplikt.

Med påpekning (i) tematiserer «Mor, anonym» en type feilslutning som gjerne kommer til uttrykk som følger: Senker man terskelen for å melde til barnevernet, så vil man fange opp flere tilfelle det barn lever under alvorlig sviktende omsorg, enn om man etterlever lovens strenge krav om grunn til å tro. Så vi bør senke terskelen.

Dette er en forførerisk men usann tanke. Den kan derfor ikke brukes til stilltiende å sette til side respekt for lovkravet om at en offentlig ansatt eller annen person med taushetsplikt må ha grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt.

Alvorlig omsorgssvikt utløser noen ganger, men ikke alltid, klare tegn på slik svikt. Spor etter vold er bare ett eksempel. Men både blåflekker og skrubbsår kan også stamme fra ballspill, manglende matpakke kan skyldes sviktende omsorg, men også at barnet foretrekker skolebrød. Og når barnet sier og mener én ting, kan voksne lett oppfatte det eller tolke det som noe annet, og dermed som et slikt tegn.

Offentlig ansatte har for lav terskel for å melde til barnevernet, mener professor i rettsvitenskap

Tallene for hvor mange barn som lever med alvorlig omsorgssvikt er estimater. Fem av hundre er ett slikt tall. Jo mer sannsynlig det er at en type tegn oppstår som følge av omsorgssvikt, jo mer sannsynlig er det at det skyldes omsorgssvikt. Men dette gir bare en del av bildet. For jo oftere tegnene også kan oppstå av andre grunner, jo mindre sannsynlig vil det være at de faktisk skyldes omsorgssvikt. Og dersom hyppigheten av omsorgssvikt er relativt lav – for eksempel fem av hundre, som er mer enn alvorlig nok – er risikoen for feilslutning desto større.

Det er nærliggende og naturlig å oppfatte tegn som kan skyldes omsorgssvikt som om de må skyldes dette. En utdanning som vektlegger risikofaktorer og skjerper blikket for slike tegntegn, kan forsterke denne tendensen. Opplæringa må derfor også gi øving i selvkritikk, siden forklaringen kan være en annen enn den man er trent i å se etter og lettest får øye på.

Et svært forenklende talleksempel: Hvis hvert fjerde barn – 25 av 100 – viser tegn som kan bero på omsorgssvikt, mens hvert tjuende barn – fem av 100 – faktisk er offer for alvorlig omsorgssvikt av en type som berettiger melding til barnevernet, så vil en slutning fra et mulig slikt tegn til en konklusjon om at det bør sendes melding til barnevernet, føre til at familiene til tjue barn blant de hundre uberettiget blir gjenstand for slik melding.

Dette er åpenbart ikke greit. Det kaster bort verdifulle barnevernsressurser. Og det påfører familier alvorlige og uforståelige belastninger.

Omsorg for barn er det største moralske prosjektet i mange menneskers liv. Når en familie konfronteres med en uventet og uforståelig involvering av barnevernet, utløst av en melding fra privatperson eller fra helsevesen, barnehage eller skole, vil dette oppleves som en anklage om å være kommet radikalt moralsk til kort.

Og det vil skje uten at man skjønner hvorfor. Ingen tar lett på en slik opplevelse. Nattesøvnen ryker. Evnen til å ivareta jobben undergraves. Noen skjemmes, men uten å forstå hva man har å skamme seg over. Den som rammes opplever gjerne å stå uten noe sted å søke moralsk eller rettslig tilflukt. Forsøk på å forsvare seg vil føre til at erfaringen blir offentlig.

Bare dersom saken gir opphav til vurdering av radikale tiltak som omsorgsovertakelse, eller til siktelse, vil den rammede omsørgeren ha krav på innsyn i bakgrunnen – også om den er grunnløs.

Selv om saken blir lagt bort vil de som har opplevd en slik situasjon trolig ønske å legge lokk på erfaringen, eller bare dele en generell og anonymisert versjon, slik som «Mor, anonym». Men skaden vil være gjort, og den vil prege familien i lang tid.

Bufdir-direktøren ville gjøre etaten en tjeneste om hun viser at hun virkelig forstår og tar dette på alvor.

08.02.2021
14:03
09.02.2021 14:17