Frøydis Helen Andersen, universitetslektor, Institutt for Vernepleie (IVP)

UiT Norges arktiske universitet, Campus Harstad

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I norske kommuner foregår det akkurat nå systematisk koronavaksinering av utviklingshemmede som bor i kommunale bofellesskap. Er det ingen som stiller seg kritisk til at det vaksineres i private hjem – åpenbart av effektivitetshensyn? Dette bryter med helt grunnleggende menneskerettigheter. Nå må ureflektert hverdagstvang og ufrivillig institusjonalisering stoppes!

Vi må lære av våre feil

I starten av pandemien gikk det fort i svingene. Bofellesskap ble feilaktig sammenlignet med kommunale sykehjem og «alle» ble tvangsisolert i lockdown. Dette var et kollektivt feilgrep, gjort i beste mening fordi vi ville beskytte. Allerede i april 2020 ba helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) kommunene gjøre helomvending og avslutte en misforstått og ulovlig praksis. Det ble en langsom helomvending.

Forbundsleder i NFU (Norsk Forbund for Utviklingshemmede), Jens Petter Gitlesen, kalte utfordringene pandemien skapte for «ei stressmestring kommunene ikke besto».

Da stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) ba Regjeringen sørge for at personer med utviklingshemning skulle kunne koronavaksineres på en måte som de selv fant akseptabel, mente hun neppe systematisk vaksinering i private hjem.

Som innbygger i en kommune har jeg mottatt informasjon om kommende koronavaksinering. Her leser jeg at det vil tilbys vaksinering i sykehjem, samt i hjemmet i spesielle tilfeller der man er for syk til å oppsøke vaksinasjonsstedet. Flere personer i bofellesskap i Norge har allerede mottatt vaksine der de bor. Har de det gjelder fått mulighet til å velge hvor de skal få denne vaksinen? Selv vil jeg komme til å motta vaksinen ved et vaksinasjonssted, fordi jeg ikke er syk, eller tilhører en institusjon. Av mange års erfaring vet jeg at diagnosen psykisk utviklingshemning, stadig og feilaktig, settes i sammenheng med det å være syk eller pasient. Selvsagt vil flere ha behov for individuelle tilpasninger, av flere årsaker, men de aller fleste kan få vaksinen på ordinært vis. Statsforvalterne og FHI har gode råd når det gjelder vaksinering der personer selv ikke kan gi samtykke.

Utviklingshemmede diskrimineres på alle områder

Selv om vi har muligheter til å utføre helsefaglige prosedyrer i hjemmet, bør vi som en hovedregel sørge for retten til ordinære tjenester. Det være seg fastlegekontorer, helsestasjoner, fysioterapitjenester og så videre. Dersom vi ikke har denne grunnleggende forståelsen av likestilling, deltakelse og menneskerett, kan vi komme til å lage «små sykestuer» – bare fordi vi kan. Jeg er alltid opptatt av å formidle dette til nye studenter.

I likestillings- og diskrimineringsloven kan vi se at «Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging». Offentlige utredninger viser at innbyggere med utviklingshemning diskrimineres på nær sagt alle livsområder. Det er klart det vil koste oss mer dersom det er behov for ledsagere mellom hjem og vaksinasjonssted, men den kostnaden er vi pliktige til å ta!

Lettvinte løsninger?

Tilbake i tid, undersøkte jeg sammen med kollegaer, hvilke erfaringer foreldre til unge voksne med diagnose utviklingshemning hadde med kommunale tjenester. Erfaringene viste en nedbygging av offentlige tjenestetilbud og en snikinnføring av stadig flere tjenester i hjemmet.

Ett eksempel var fysioterapitjenestens ribbevegger, installert i fellesstua for personer i bofellesskap. Til bruk for én – veggpryd for andre.

Et annet eksempel, var manglende individuell tilrettelegging av fritidsaktiviteter. Med bare én tilgjengelig bil, var det mer praktisk at alle hadde samme fritidsaktivitet. Høres dette fristende ut?

Dette er eksempler på gruppetenkning, et kjent fenomen i kommunale bofellesskap. Når flere plasseres sammen, velges ofte fellesskapsløsninger framfor individuelt tilpassede tjenester, noe blant andre Helsetilsynet har kritisert. Total institusjonsomsorg skulle være avviklet på tidlig 90-tall. Flere foreldre vi snakket med, fryktet sin egen død: Å skulle overlate voksne barn til offentlige tjenester alene.

I 2013 sluttet Norge seg til den ratifisere konvensjonen om menneskerettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Vi er på ingen måte best i klassen: I 2019 fikk Norge hard kritikk av FN for blant annet en økende grad av institusjonalisering.

Funksjonsnedsettelser legitimerer ikke umyndiggjøring

I Norge har vi over tid sett at formynderregimet har legitimert brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og funksjonshemmede har blitt fratatt retten til selvbestemmelse. Andre har i stor grad bestemt hva som er «ditt beste». Fra mitt ståsted kan jeg selv komme i skade for å fremstille personer med funksjonsnedsettelse som offer. Det ikke uproblematisk å ta til ordet på vegne av andre. Vi kjenner det igjen som «mediafisering». Jeg tar den sjansen nå.

Hør: Vi er i ferd med å bekjempe en fremmed fiende. Vi er i gang med motmakt og vaksiner. Det er all grunn til å være fornøyd om dagen. Men vi må ikke begå et nytt, kollektivt feilgrep. Det at flere går i takt, betyr ikke at det er i riktig retning. Vi har hatt god tid til å planlegge turen!