Marius Ruud, Julie Øvrebø og Jasan Singh, barnevernspedagoger, Gamingkontakten

Vi kjenner en ungdom. Han har mange kvaliteter du ville satt pris på hos en god venn. Han er vennlig, empatisk, raus, morsom, kunnskapsrik, intelligent og kreativ. Det er nesten ingen voksne som vet dette om ham.

Vi kjenner en ungdom. På dagtid kjemper han mot små firkantede bokser han ikke passer inn i og mot voksne som ikke forstår. Han er taus i alle møter, sitter med hetten på og blikket ned i bordet. Han har høyt skolefravær, nesten ingen venner og går ikke på fotball. På kveldstid er han helten som kjemper mot farer og demoner for å redde verden. Med kløkt og entusiasme løser han problemer og utfordringer som den største selvfølge, til glede for andre medspillere og NPCer (ikke-spillbare figurer).

Tidligere i år publiserte NRK saken om Mats «Ibelin» Steen, gameren som i ung alder døde av en sjelden muskelsykdom. Foreldrene forteller til NRK at de først etter hans død fikk innblikk i det sosiale livet Mats levde i spillverdenen. Far Robert Steen sier at han i ettertid har tenkt at han skulle ønske han viste mer interesse for sønnens spillverden og at dette frarøvet han muligheter han ikke visste han hadde. Saken om Mats «Ibelin» har i stor grad bidratt til å belyse hvordan mangelfull kunnskap om og innblikk i gamernes digitale liv fører til antakelser om dataspill som antisosial aktivitet. Som følger av denne mangelfulle kunnskapen blir barn og unges digitale arena ofte forstått som lukkede rom nettopp fordi man ikke har kjennskap til hva som foregår bak skjermen og dermed ikke forstår hvorfor de unge velger å bruke tiden sin der.

Gaming er en av dagens mest utbredte fritidsaktiviteter blant barn og unge. Noen spiller mye, noen spiller lite. Det snakkes mest om de guttene som isolerer seg bak skjermen. Ingen har godt av å spille hele døgnet. Ingen har heller godt av å aldri møte forståelse for sin fritidsinteresse. Gjennom vårt arbeid med barn og unges engasjement for gaming, møter vi mange fagutdannede voksne i sosial- og hjelpeapparatet som gir uttrykk for at de vegrer seg for å sette seg inn i hva denne aktiviteten kan innebære og bety for de unge. En del skyldes skepsis og fordommer om spill som skadelig voldsmedium. I stor grad opplever vi at dette skyldes mangel på kunnskap og manglende vilje til å ville skaffe seg førstehåndserfaringer. Kanskje er dette også grunnen til at det frem til i dag har manglet tilrettelagte tilbud for ungdommer i vanskelige livssituasjoner som samtidig har gaming som sin lidenskap.

Vi møter mange voksne som vedgår at de ikke spiller selv og at de ikke kan noe om spill. For oss er det et tankekors at de samme menneskene som anerkjenner sin egen mangel på kunnskap, stiller seg såpass kritisk til gaming, når vi opplever så mange fine sosialpedagogiske øyeblikk i våre gamingmøter med barna/spillerne. Samtidig er det en kjensgjerning at vi frykter det ukjente og dette hindrer kanskje mange i å oppdage de mulighetene som gamingarenaen kan by på.

Barnevernet ruster opp hjelpen til unge som er farlige for seg selv og andre

Gaming kan fungere som en sosialpedagogisk skattekiste, men bare hvis vi våger å engasjere oss. En av gullmyntene i kisten er det man i miljøterapeutisk sammenheng ofte omtaler som «bilturen». På den miljøterapeutiske bilturen slipper man ubehaget som kan følge med å sitte overfor hverandre i en samtalesituasjon. Blikket og kroppen er vendt ut mot et felles tredje og ikke festet på hverandre. Settingen ufarliggjøres og det blir rom for å dele både stille øyeblikk og spontane samtaler. Når vi gamer med ungdommene kan situasjonene sammenlignes med denne bilturen, med noen ekstra gir. På samme måte som på bilturen, deler vi fokus på noe annet fremfor oss. Vi beveger oss gjennom landskap, snakker om det vi ser og gjør, men også om andre ting og ingenting. Et ekstra gir er den positive rollereverseringen som kan oppstå, da det gjerne er ungdommen som må vise og lære den voksne. Vi skaper et trygt spillerom der kreativitet, samarbeid, mestring og glede fører oss tettere sammen. Å spille sammen med ungdom åpner opp for samhandlingssituasjoner der man kan få unike innblikk i deres opplevelsesverden.

Uansett om din relasjon til barnet er privat eller profesjonell, om du tror at din teknologiske kompetanse ikke strekker til eller du faktisk ikke er interessert – prøv! Prøv å delta på barnas arena, prøv å sette deg inn i hvorfor dette er verdt å bruke tiden på. Hva er det med dataspill som er så fantastisk? Det må jo være noe helt spesielt siden 96 prosent av guttene og 63 prosent av jentene mellom ni og 18 år spiller? Nå er tiden moden for at vi voksne også utviser heltemot og kjemper mot egne fordommer når det kommer til synet på dataspill og unge gamere.

Kom i kontakt med gamerne:

1. Spør hva de spiller

I vårt arbeid møter vi ungdom som aldri har blitt spurt av voksne om sin fritidsinteresse. Når barna kommer hjem fra fotballkamp er det naturlig å spørre om hvordan det gikk. Det samme gjelder for barn som gamer!

2. Prøv å spille

Spør et barn eller en ungdom om du kan få prøve eller om de kan vise deg. Det er et godt utgangspunkt for samhandling med unge gamere. La dem være mesteren og våg å være novisen selv.

3. Skaff deg kunnskap

Sjekk ut spillsider, les spillomtaler og se filmer på YouTube. Lær deg noe om de mest populære spillene. Dette kan være en fordel i samtale- og grensesettingssituasjoner. Mange barn vi er i kontakt med, møter kun forbud, pekefingre og kutting av internett. Dersom man legger opp til en åpen dialog rundt gamingen, øker sjansen for at man sammen kan bli enige om hensiktsmessige gamingtider og skape positive spillrutiner.

• Les også: Vernepleierstudent Michael (27): – Seksualitet og utviklingshemming hysjes ned i utdanningen