Ken Joar Olsen, far med erfaring fra en barnevernssak

Jeg ønsker meg også et barnevern som vi alle kan være stolte av, men har nok en litt annen innfallsvinkel enn dere. For jeg er ikke så opptatt av at de ansatte skal føle på en stolthet og få anerkjennelse, men langt mer opptatt av at barna skal få den riktige hjelpen. Jeg er slett ikke opptatt av flere ansatte, men at de ansatte bruker tiden på barn og familier der det virkelig trengs. I kommuner som har valgt å jobbe annerledes og mer ressurs-fokusert, (vi kan nevne Kongsberg og Karmøy) trenger de færre ansatte, ikke flere. Og sykemeldingene går ned. Men best av alt-familiene og barna får bedre hjelp!

«Vi er bekymret for hvordan medienes fokus påvirker oss som studenter», skriver dere. Vel, media har vært med på å avdekke store mangler og feil i dette systemet, noe som forhåpentligvis kan føre til at barn og foreldre får det bedre i fremtiden. Feilene i systemet blir ikke borte om vi lukker øynene for de feil som er, eller om vi bare forteller om «suksesshistoriene». Og barna, men også foreldre, skal faktisk leve med de feil som blir begått. De kan ikke si at «jeg er utbrent, jeg bytter jobb».

Utdanner vi oss til et minefelt?

«Vi er bekymret for om vi utdanner oss til et yrke hvor vi garantert blir utbrent», skriver dere. Jeg er mer bekymret for at dere utdanner dere til et system som ikke hjelper barna. Søk kunnskap, tving fram andre måter å jobbe på, ta inn over dere rapporter om feil og mangler, EMD-dommene og brukernes erfaringer. Ikke bare passivt forhold dere til at tjenesten er slik den er, påvirk!

«Vi er bekymret for om vi i det hele tatt får muligheten til å gjøre jobben vi ønsker.» Ja, det er et godt utgangspunkt. Vær bekymret for om dere faktisk hjelper barn, eller om dere gjør hverdagen deres dårligere. Vær opptatt av reell hjelp og hold fast i hva dere tenker om viktigheten av tillit. Alfa og omega. Så kan jeg garantere dere at den virkeligheten dere møter er milevis fra det dere lærer på studiet. Og derfor: vær ydmyke! Ikke tenk at dere kan alt, men egentlig ganske lite om livet til de familiene dere skal hjelpe.

«Vi er bekymret for om vi er på vei inn i et minefelt.» Selvsagt er dere det, men hva hadde dere forventet? Båndet mellom barn og foreldre en noe av det sterkeste som finnes, på godt og vondt. Og det er et minefelt fordi flere og flere blir vekket fra tornerosesøvnen om at vi har «verdens beste barnevern».

Vi er framtidens barnevernspedagoger, og vi gruer oss

Alle tjenester med makt skal og må tåle å bli kritisert, vurdert og gjenstand for medienes kritiske lys. Til slutt studenter; dette handler ikke om dere, men om barn og familier. Da er deres forventede opplevde ubehag helt irrelevant, minefelt eller ei. Anekdotiske fortellinger om barn som har fått hjelp, tar på ingen måte vekk de mange, stygge og uopprettelige feil som barnevernssystemet har påført uskyldige barn og familier.