Vi er bekymret for hvordan medienes fokus påvirker oss som studenter. Vi er bekymret for om vi utdanner oss til et yrke hvor vi garantert blir utbrent, skriver barnevernsstudenter.
Solfrid Rød
Utdanner vi oss til et minefelt?
DEBATT: Som studenter i barnevern utdanner vi oss til et utskjelt yrke. Vi er bekymret for om vi i det hele tatt får muligheten til å gjøre jobben vi ønsker.
Vi er barnevernspedagogstudenter som går tredje året på Universitetet i Sørøst Norge. Yrket vi har valgt å studere til, er kritisert og utskjelt. Det visste vi godt fra før, men ingen av oss kunne forutse presset som er rettet mot denne yrkesgruppen.
«Jeg jobber i barnevernstjenesten. Ergo; jeg strekker ikke til. Aldri flink nok. Aldri effektiv nok. Aldri nok tid. Aldri nok involvert. Aldri nok ressurser. Gjør for lite. Gjør for mye. For tidlig inn. For sent inn. Aldri nok kompetanse. Aldri samarbeidsvillig nok. Aldri åpen nok», skriver Linda Siem på fontene.no 12.10.2020
Vi ønsker at dette blir et yrke hvor man blir anerkjent for viktigheten av jobben som utføres. Vi ønsker å kunne være stolte av å fortelle hva det er vi studerer, og ikke minst hva vi ønsker å jobbe som når vi står ferdig utdannet med en bachelorgrad i hånda.
Vi ønsker å bidra til enda flere suksesshistorier. Vi ønsker oss et mer balansert fokus fra mediene. Mediene har makt til å påvirke hva folk flest er opptatt av. Vi opplever debatten om barnevernstjenesten som ensporet. Den dekker ikke omfanget av tjenestene som tilbys barn, unge og deres familier. En utfordring er selvfølgelig taushetsplikten, som gjør at barnevernstjenesten ikke kommenterer enkeltsaker i mediene. Er vi tjent med en så ensidig debatt om et så alvorlig tema? Hvordan kan vi, som kommende barnevernspedagoger, overdøve medias brøl og gi folket tillit til barnevernstjenesten?
«Jeg har vokst opp med konsekvent baksnakking av barnevernet rundt middagsbordet, så det var ikke snakk om at jeg skulle ha tillit til dem – Dette ble selvfølgelig veldig vanskelig, da det viste seg at saksbehandleren min var en usedvanlig hyggelig dame med et hjerte av gull.»
Anonym, 22 år. (Redd Barna, hefte fra 2015; «Unges historier om et barnevern som hjalp dem»).
Vi mener det er viktig med innsyn i barnevernstjenestens arbeid, slik at alle har muligheten til å lære av sine og andres feil, også på tvers av kommunegrensene. Vi må høre på erfaringene fra barn, unge og foreldre som har hatt kontakt med barnevernstjenesten. Dette er viktige erfaringer og tilbakemeldinger som bidrar til læring og forbedring. Vi må imidlertid ikke glemme erfaringene som barnevernspedagogene sitter med. Her sitter det mange godt utdannede fagfolk med masse erfaring, som vet hvor skoen trykker.
På studiet lærer vi mye om blant annet kultursensitivitet, respekt, ydmykhet, nysgjerrighet, og ikke minst om viktigheten av å skape gode og trygge relasjoner til de vi skal hjelpe. Vi lærer å løfte fram de styrkene som finnes i barnet og barnets nettverk. Vi lærer å ha fokus på samarbeid med barnet og familien, og vise forståelse for at livet skjer med alle. Så er spørsmålet; hvordan fungerer arbeidslivet opp mot hva vi lærer på studiet?
Vi er framtidens barnevernspedagoger, og vi gruer oss
I 2019 startet initiativtaker Ine Haver kampanjen #HeiErna. Kampanjen har fokus på at det er sårt behov for flere ansatte i barnevernstjenesten, og ikke kun kompetanseheving. Det er kommet mange innlegg iblant annet Fontene, som bekrefter nettopp dette.
12. oktober 2020, kom det ut nok en artikkel i fagbladet Fontene, som bekrefter vår bekymring for utviklingen innen det fagområdet vi ønsker å jobbe i. Her uttrykker Linda Siem at hun er utslitt etter 10 år i barnevernstjenesten. Dette er en dame som har holdt ut lenger enn de fleste. Hun etterlyser flere ansatte. Dette vil resultere i færre saker per ansatt og bedre tid, slik at de ansatte får muligheten til å levere den kvaliteten barna fortjener, og har krav på. Regnestykket hennes er enkelt: X+tid+kompetanse=suksesshistorier, hvor X= nok ansatte.
Gjentatte ganger ytrer de ansatte i barnevernstjenesten seg om behovet for flere ansatte, mens regjeringen svarer med økt kompetanse. Hvorfor hører ikke de folkevalgte på fagmiljøet? Den enkleste løsningen blir kanskje da å bruke de ansatte som syndebukker, ved å hevde at det er kun kompetanseheving som er løsningen? De ansatte er altså ikke dyktige nok? Eller ligger utfordringen egentlig et helt annet sted?
Vi er bekymret for hvordan medienes fokus påvirker oss som studenter.
Vi er bekymret for om vi utdanner oss til et yrke hvor vi garantert blir utbrent.
Vi er bekymret for om vi i det hele tatt får muligheten til å gjøre jobben vi ønsker.
Vi er bekymret for om vi er på vei inn i et minefelt.
«Takket være barnevernet har jeg fått en helt annen fremtid og et bedre liv. De har gitt meg verktøyene jeg trenger for å kunne stå på egne bein. De har reddet livet mitt.»
Anonym, 22 år. (Redd Barna, hefte fra 2015; «Unges historier om et barnevern som hjalp dem»).
Mastergrad ville ikke hjulpet da jeg ble drapstruet og lå søvnløs og grublet på yrkesvalget mitt
