Vi er framtidens barnevernspedagoger, og vi gruer oss
Vi er bekymret for at vi utdanner oss til et yrke hvor vi ender opp utbrente og sykmeldte.
Vi frykter å sitte igjen med en følelse av håpløshet fordi vi ikke får brukt den kompetansen vi har tilegnet oss, skriver Kaja Rognlien, Amalie Svindal, Anders Hanssen, Maja Mikkelsen, Eirik Heldal og Iben Aamodt,
Privat
Saken oppsummert
Vi er frustrerte, stressa og bekymret. Vi er frustrerte fordi kompetansen vi tilegner oss i studiet ikke kan benyttes i praksis. Vi er stressa fordi vi ser at det er mange barn som trenger tid, men ikke får det. Vi er bekymret for at vi utdanner oss til et yrke hvor vi ender opp utbrente og sykmeldte.
Som sisteårsstudenter på barnevernsstudiet gruer vi oss til å møte virkeligheten i arbeidslivet. Dette er en tid hvor vi burde vært fylt av motivasjon til å starte i det arbeidet vi har utdannet oss til i snart tre år. Men gjennom studiet har vi hørt fra både barnevernspedagoger, forelesere og media at det er krevende å jobbe i barnevernstjenesten fordi det er mangel på ressurser, tid og bemanning. Vi ønsker å rette fokus på at regjeringens bevilgninger og prioriteringer har konsekvenser for flere ledd, både ansatte og studenter. Vi gruer oss til å bli en del av den nåværende barnevernstjenesten. Vi spøker ofte om hvor lang tid det vil ta før en av oss blir sykmeldt, men er det realiteten? Det skremmer oss. Er ansatte i barnevernstjenesten dømt til å bli sykemeldt?
Linda Siem, bidragsyter til #HeiErna-kampanjen, skriver i Fontene: «Det som tapper meg for krefter er å ikke strekke til. Det er å springe fra et møte til et annet, sluse et foreldrepar som har vært inne til samtale ut samme dør som neste par kommer inn. Journalføre. Dokumentere. Vurdere. Begrunne. Overholde frister. Det er å kaste seg rundt i fleksibilitetens naive form for å være en trygg voksen for barn og unge som ikke kjenner deg overhodet».
Vi hører i forelesninger om hvor viktig det er med å sette seg inn i barnets perspektiv, skape bånd og en god relasjon. Hvordan skal vi motivere oss når vi igjen og igjen får høre at dette ikke er realistisk i praksis? Vi ser i media at barnevernsansatte har for mange saker og for liten tid per barn. I fjor hadde SV et forslag om at det skulle være en maksgrense på 15 barn per ansatt i barnevernet, men dette forslaget fikk ikke støtte. Vi har hørt fra barnevernspedagoger at det er for mange barn per saksbehandler, og at dette går ut over kvaliteten på arbeidet. En maksgrense ville derfor vært gunstig for barnevernstjenestene, men dette krever igjen flere ansatte. Hvorfor lærer vi om relasjonsbygging, når vi ikke har tid til å utføre det? Hvis det er slik framtida som barnevernspedagog blir, så er det mer lønnsomt å lære om rask beslutningstaking og hvordan skape relasjon på kortest mulig tid. Hva er viktigst – effektivisering eller barnets beste?
I utdanningen vår har vi hatt flere møter med barnevernsproffene fra Forandringsfabrikken. De legger også vekt på relasjonens betydning og kjærlighet i barnevernsfaglig arbeid. Dette er barn og ungdommer som har vært i nær kontakt med barnevernet og har delt verdifull erfaring med oss. Når underbemanning og lite tid er et reelt problem blir disse kjærlige relasjonene til barn nedprioritert. Selv har vi opplevd at det kunne ta flere uker å skape en god relasjon. Vi gruer oss til å møte de barna som har behov for trygge relasjoner som bygges opp over tid. Vi frykter å sitte igjen med en følelse av håpløshet fordi vi ikke får brukt den kompetansen vi har tilegnet oss. Denne håpløsheten kan komme som en følge av at regjeringen ikke bevilger nok ressurser og rett og slett ikke prioriterer barnevernstjenestens arbeid.
Vi er framtidens barnevernspedagoger, og ønsker oss en arbeidsplass hvor vi får bruke den kunnskapen vi har lært og tilegnet oss. Vi ønsker oss en arbeidsplass hvor vi gleder oss til å gå på jobb. En arbeidsplass hvor de ansatte har mulighet til å gjøre en forskjell for barn og unge og ikke bli begrenset av tid eller underbemanning. Når vi som studenter går ut som barnevernspedagoger neste år er vi uansett ved godt mot. Det er tross alt en grunn til at vi fortsatt går på studiet. Vi har et iboende ønske om å kunne hjelpe barn og unge, samtidig som vi har et håp. Vi håper at omstendighetene blir bedre, vi håper på en barnevernstjeneste med tid og ressurser, vi håper politikerne lytter, og vi håper på at barns beste alltid forblir i sentrum. For å hjelpe disse barna kan vi ikke være sykmeldt!
Flere saker
– De kan legge igjen så mye penger de vil, men det må sikres i praksis. Det er Anette Wagles dom over statsbudsjettet som ble lagt fram onsdag.
Hanna Skotheim
172 millioner til unge uten jobb: – Pengene må gå til dem som følger dem opp
Ole Tommy Meland er hovedtillitsvalgt i Asker. Kommunen har vært gjennom flere kuttrunder de siste årene.
Hanna Skotheim
Kritisk til kommuneøkonomien: – Redd velferdsstaten forvitrer
Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) legger onsdag fram statsbudsjettet for 2026.
Jonas Sandboe
Vil gi mindre sosialhjelp til familier som mottar barnetrygd
FO-leder Marianne Solberg er skuffet over regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år.
Hanna Skotheim
FO-lederen skuffet over regjeringen: – Dessverre ikke et budsjett for forebygging
Truls Wiberg er vernepleier, ansatt i barnevernstjenesten i Bærum.
Anne M. Odland
Vernepleier Truls merker kjøret etter 40 år i jobb. Nå vil kommunen ta fra ham fridagene
– Jeg anser meg for å være heldig fordi jeg ikke døde 13. april, sier Nazar Yurystovskyy.
André Kjernsli