Vibeke Samsonsen, førsteamanuensis Institutt for velferd og deltaking, Høgskulen på Vestlandet

Jeg har de siste 22 årene jobbet i, med og for barnevernet. De sterkeste inntrykkene har jeg fra mine første år som saksbehandler i det kommunale barnevernet. Etter en treårig sosionomutdanning skulle jeg som 23-åring inn i den private familiesfæren og vurderer om barn hadde det godt nok hos sine foreldre og hva som eventuelt skulle til av hjelp. Med et knapt års erfaring endte jeg opp i fylkesnemnda. Her skulle jeg fronte barnevernstjenestens beslutning om at fire barn burde ut av hjemmet på grunn av omfattende omsorgssvikt. Det ble så høy temperatur at jeg mottok drapstrusler fra familien og endte opp med ekstra lås på døren og forsterkninger på vinduene. Jeg var gravid på dette tidspunktet. Om nettene lå jeg våken og grublet på yrkesvalget mitt. Mange år senere, en mastergrad og doktorgrad i barnevern rikere, treffer jeg i undervisning kommunale barnevernsarbeidere som forteller at de opplever mye av det samme presset i sitt daglige arbeid.

Norsk barnevern har i de siste årene vært utsatt for massiv kritikk fra flere hold. Norske myndigheter har gjort det eneste rette; det er nå fokus på hvordan få et bedre barnevern. En del av denne strategien er en plan om at alle som jobber i det kommunale barnevernet etter hvert skal ha kunnskap på mastergradsnivå. Nå har ca. en av ti mastergrad, så dette blir en skikkelig storsatsing på kunnskap. Jeg jobber selv med forskning og utdanning, og ser at kunnskapsutviklingen på dette feltet er svært viktig.

De mest sårbare barna og deres familier fortjener den beste hjelpen de kan få. Men siden barnevernsspørsmål er svært kompliserte, og det ofte er stor uenighet om hvor skadelig omsorgssituasjonen er, hva som er årsaken og ikke minst hva som er de beste tiltakene, så trenger barnevernet innsats på flere fronter. Videre vet vi at saksmengden, andelen sykemeldte og turnoveren i den kommunale barnevernstjenesten er høy. Grasrotaksjonen #heiErna har mobilisert barnevernsarbeidere over hele landet. De henvender seg direkte til Erna Solberg med krav om mer ressurser. Hittil har det ikke kommet en ressurstilføring, og heller ikke en normering av saksmengden per ansatt. I praksis betyr det uforholdsmessig mange saker på enkelte ansatte. Det sier seg selv at masterutdanning ikke er svaret alene når spørsmålene også handler om strukturelle forhold!

Temperaturen i de offentlige debattene om barnevernet har tilspisset seg de senere år. Nylig vurderte Samnanger kommune å gå til sak mot en tidligere leder. Eksempelet viser en tendens til personsentrering av beslutninger i barnevernet lignende det vi har sett i for eksempel England. Jeg har selv i mitt doktorgradsarbeid studert mediedebattene i Norge og England på barnevernsområdet. Etter et tragisk barnedødsfall i London hadde en landsdekkende avis førstesideoppslag med bilde av en kvinnelig barnevernsarbeider hvor det sto «She killed Baby P». I Norge har debattene vært mer konstruktive med spørsmål om hva vi kan lære av hendelser og hvordan vi kan forbedre systemet.

Et kritisk årvåkent blikk på barnevernet er helt sentralt. Men, barnevernsarbeidere trenger en samfunnsmessig legitimitet når de utøver det sentrale samfunnsmandatet som det tross alt er bred enighet om i befolkningen. Det må ikke bli som i England at barnevernsarbeiderne holder skjult hva de jobber med fordi folkeopinionen har skapt «fiendebilder» av denne yrkesgruppen.

I det kommunale barnevernet jobber sosionomer og barnevernspedagoger side om side. Denne tverrfagligheten er viktig. Det som gjør meg oppgitt er at det i de sentrale offentlige dokumentene om satsing på barnevernet framheves en profesjon; barnevernspedagogene. Dermed forsvinner store deler av arbeidsstokken som er utdannet sosionomer fra radaren. Både barnevernspedagoger og sosionomer har en utdanningskompetanse på barnevern som kan danne grunnlag for opptak på en felles master i barnevern. En kritikk mot barnevernet er at sakene ikke er godt nok opplyst og at beslutningene dannes på et for snevert grunnlag. Derfor er det nettopp viktig å ha ansatte med ulik utdanningsbakgrunn. Heller enn å snevre inn kunne yrkesmangfoldet utvides til også å innbefatte for eksempel jurister og psykologer. Men: Kompetansesatsing koster penger. I stedet for kun å satse monofaglig på masterkompetanse til barnevernspedagoger, burde det vært en storsatsing på statusheving av frontlinje barnevernsarbeid gjennom gode arbeidsbetingelser og høyere lønn. Nå er det dessverre mange erfarne barnevernsarbeidere som søker seg vekk til tjenester med bedre arbeidsbetingelser og mindre press.

Tilbake til meg som fersk barnevernsarbeider. Hadde mastergrad i seg selv hjulpet meg der jeg lå søvnløs og med ekstra trygghetstiltak i forkant av fylkesnemndsaken? Mer kunnskap ville nok vært en styrke som saksbehandler, men det følelsesmessige presset ville ikke vært mindre. Denne krevende arbeidssituasjonen er en vel så viktig forklaring på dårlige beslutninger i barnevernet som manglende utdanning. I tillegg til utdanning er det viktig med kollegaveiledning og et felles eierskap til de krevende sakene, og god nok tid til å hjelpe familiene før man ender opp i fylkesnemnd. Når dette krevende samfunnsmandatet skal utøves, må samfunnet forstå at barnevern ikke kommer med fasitsvar. Vi trenger derfor konstruktive samfunnsdebatter og alternative løsninger der barnevern og familiene jobber sammen om hva som er gode tiltak. Uansett utdanningsnivå vil barnevernsarbeiderens evne til å møte familiene ydmykt, stå i alle uenighetene og usikkerhetene, og være barnets talsperson, være helt sentral. Dette er personlige egenskaper som må støttes og utvikles i praksis. Forskning viser at saksbehandlers relasjonelle ferdigheter er noe av det viktigste for familier i krise. Når det gjelder barnevernets innsatser har det vist seg svært nyttig at barnevernsarbeiderne går litt bort fra den klassiske ekspertrollen og går i mer partnerskap med familiene om hvordan problemene best kan løses.

Jeg støtter mer kunnskap i barnevernet, gjerne gjennom masterløp, men jeg er redd for systemets individualisering av barnevernets utfordringer. Innsatsene må skje på flere fronter, ikke minst støtte og ressurstilføring til frontlinje barnevernet. Jeg har ikke tro på at dersom kunnskapen bare er god nok på saksbehandlernivå så stilner kritikken.