Gudrun Wiik Larsen, sosionom og pårørende, tidligere ansatt innenfor rus- og ROP- tjenesten

Fra slutten av 90-tallet ble brukermedvirkning og brukers rettigheter gradvis tatt inn i lovverket. I Stortingsmelding nummer 26 «om verdiar for den norske helsetenesta» (1999–2000) fremheves brukermedvirkning i samfunnet som en verdi i seg selv. 

Det er lovpålagt å involvere brukere/pasienter på alle tjenestenivåer, fra Helsedirektoratet, helseforetak og kommuner, ned til individnivå. Både nasjonalt, regionalt, lokalt og kommunalt er det satt ned arbeidsgrupper, utvalg, brukerråd og erfaringsråd som involveres i utformingen av helse- og velferdstjenestene, samt ved lovendringer.

Gradvis har det blitt maktforskyvning fra fagfolk til brukere og organisasjoner. Det har bidratt til en mindre paternalistisk ovenfra-og-ned-holdning innenfor hjelpeapparatet. Ulike brukerorganisasjoner har etter hvert blitt betydelige maktfaktorer innen rus og psykisk helse.

Det har etter hvert kommet til «uavhengige» aktører og menneskerettighetsaktivister, og noen av dem har en tendens til å fronte menneskerettigheter på bekostning av omsorg og nødvendig helsehjelp. Det kommer blant annet tydelig fram i spørsmål omkring tvang etter lov om psykisk helsevern (tvangsbegrensningsloven).

Etter at samtykkekriteriet ble tatt inn i psykisk helsevernloven i 2017, er det vanskeligere å hjelpe alvorlig psykisk syke personer med manglende sykdomsinnsikt og egenomsorg. Samtykkekriteriet føyer seg inn rekken av flere skranker for innskrenking av tvang. Det største påtrykket for innskrenkinger er kommet utenfra, fra ulike brukerrepresentanter, menneskerettighetsaktivister og jurister. 

Selvsagt er det ønskelig å begrense bruken av tvang. Men stadig innskrenking av tvangsbruk innenfor psykisk helsevern har gjort det vanskelig både for pasienter, pårørende og ansatte. Det har ført til at omfattende dokumenteringsarbeid for å forsvare tvangsbruk, som ofte går på bekostning av direkte pasientkontakt. Dette har gitt ringvirkninger som svingdørsproblematikk, der flesteparten av svingdørspasientene er ROP-pasienter, og at dyktige ansatte som har sluttet. I noen helseforetak er sikkerhetspostene utvidet, noe som har gått på bekostning av «vanlige» døgnposter innenfor psykisk helsevern. Det innebærer færre sengeplasser for hjelpetrengende som ikke defineres som farlige.

Ulike meningsbærere, brukerrepresentanter og organisasjoner har ført til uenighet imellom ulike brukerrettighetsdiskurser med sterke fronter i spørsmålet om hva som tjener pasienten/brukeren best. Det fortoner seg som en maktkamp der tilsynelatende ulike interesser kjemper om knappe ressurser og definisjonsmakt. Problemet er ikke uenighet eller ulike diskurser, men at en del brukerrepresentanter ikke har nok kjennskap til den bruker- og pasientgruppen de agerer på vegne av. Det blir problematisk når disse får innflytelse på tjenesteutførelsen og ressursbruken. Dette går igjen utover de med mest omfattende og sammensatte hjelpebehov. Mange av dem har av ulike grunner ikke maktet å komme i posisjon til å «markedsføre» sine interesser og behov (jmfr. innskrenking av «vanlige» sengeposter i psykisk helsevern).

Kunnskapsbasert praksis innebærer at helsehjelpen som ytes skal bygge på den beste forskningsbaserte kunnskap som er tilgjengelig (Bøckman og Kjellevold, 2010). Denne forskningsbaserte kunnskapen skal sees i lys av den enkelte helsearbeiders erfaringsbaserte kunnskap og kombineres med pasientenes og pårørendes kunnskaper, preferanser og behov i den aktuelle situasjonen. Som pårørende til og tidligere ansatt innenfor rus og psykisk helse er det med en viss bekymring jeg ser at brukere uten nødvendigvis adekvat brukerkompetanse er med å påvirke tjenestene og fordeling av ressurser. Jeg tviler ikke på at implementeringen av brukerperspektivet er gjort i beste hensikt. Men dessverre er det ikke alltid like formålstjenlig, det fremmer ikke alltid interessene til den bruker/pasientgruppen det ageres på vegne av. De har ikke alltid tilstrekkelig kunnskap om hva som skal til for at det skal bli mer samsvar mellom hjelpebehov og hjelpen som tilbys. 

Ofte kan det være samme person/bruker som besitter flere brukerposisjoner i ulike fora og på tvers av fagmiljøer, forhold som kan ha ført til en for ensidig påvirkning av tjenesteutformingen. Forutsetningen for brukerinvolvering- og representasjon må, så langt det lar seg gjøre, være at den som besitter ulike posisjoner enten som pårørende eller bruker, har erfaringer eller har mottatt tjenester fra den helse- og velferdstjenesten de skal representere og påvirke. Slik er det ikke alltid i praksis. For at brukerrepresentanter skal få ytterligere kjennskap til hvor skoen trykker innenfor aktuelt tjenesteområde, kan det være nyttig å også lytte til ansatte og fagfolk som i det daglige jobber nær pasienter/brukere.