JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Ikke glem brukerstemmene i tidligere bøker

Den ferske boka Å slippe til har personer med utviklingshemming som medforfattere. Det er ikke noe helt nytt, påpeker Kar Elling Ellingsen.

Den ferske boka Å slippe til har personer med utviklingshemming som medforfattere. Det er ikke noe helt nytt, påpeker Kar Elling Ellingsen.

Privat / Universitetsforlaget

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Saken oppsummert

Presentasjonen av en ny fagbok kan tolkes som om det ikke er kommet ut bøker hvor personer med utviklingshemming er forfattere eller medforfattere. Det stemmer ikke.

Professor

Gratulerer til alle forfatterne av boka Å slippe til, og ikke minst forfatterne som skriver med bakgrunn i egne erfaringer, brukerstemmene.

I en artikkel på fontene.no 21. oktober intervjues redaktørene av den lange versjonen, Thomas Owren, og den korte versjonen, May Østby.

Redaksjonen gjør oppmerksom på at saken om boka ble oppdatert etter innspill fra Karl Elling Ellingsen. Det ble blant annet lagt inn et par setninger om hans bok fra 2007.

Østby uttaler at en slik bok ikke er skrevet før. Det har hun nok helt rett i dersom hun sikter til akkurat denne boka, men det kan også leses som at det ikke er kommet ut bøker hvor personer med brukererfaringer og utviklingshemming er forfattere eller medforfattere. Om kortutgaven av boka «Å slippe til», oppgis det at hvert kapittel er skrevet av en vernepleier sammen en person med utviklingshemming. Thomas Owren uttaler at denne formen bør være normen. Owren er nok klar over at det neppe komme til å skje. Jeg kommer tilbake til dette om litt.

Boka de har skrevet er en fagbok, og innen den akademiske sjangeren. Her er det noen grunnprinsipper som er viktigere enn andre, hvor akkumulering og henvisning til kilder står høyt. Det bryter med den akademiske sjangeren ikke å referere til andres arbeider når slike finnes innen det feltet, tradisjonen eller fagmiljøet forfatterskapet befinner seg innen. Det vil være særlig uheldig om dette rammer noe av grunnpremisset for det akademiske bidraget. Her i denne sammenhengen gjelder det særlig i den grad det rammer forfatterskap der utviklingshemmede selv har bidratt til viktige tekstbidrag i fagbøker, men selvsagt også alle andre forfattere. Her må det tas hensyn til både norsk, nordisk og internasjonal litteratur/publikasjon. Hovedideen bak å inkludere utviklingshemmede i forfatterskapet, er å få fram stemmene til de som lever med følgene og konsekvensene av den måten tiltak og tjenester utformes og i hvilken grad de er valide og tilstrekkelige.

Internasjonalt finner vi boka New Voices. Self-Advocacy by People with Disabilities (1996) skrevet av Gunnar Dybwad og Hank Bersani jr. Forfatterne gjør et stort poeng ut av det å trekke brukerne med i alle sammenhenger, også i skriftlige framstillinger. En annen sentral bok relatert til temaet her, er boka Nothing About Us Without Us: Disability Oppression and Empowerment av James I. Charlton (1998). Den har etablert seg som et referansepunkt for en samfunnspolitisk bevisstgjøring og politisk prosess.

Det var særlig den første boka, New Voices, som ga retning på boka Selvbestemmelse. Egne og andres valg og verdier utgitt i 2007. Boka består av tekster skrevet av totalt 25 personer og redigert av Karl Elling Ellingsen. 18 av de 25 er personer som selv har brukererfaring/utviklingshemming. Denne erfaringen gjør boka til den boka den er blitt. I respekt til det viktige faglige og historiske bidraget alle de 18 personene bidro til i 2007, er det viktig at dette blir nevnt og trukket fram når nye bidrag til denne utviklingen omtales. Det er viktig å se de historiske linjene. Det gjør blant annet at en kan fornemme at en norm om at utviklingshemmede selv skal være med å forfatte de fagtekstene som profesjonene skal benytte i sine studier, trenger å løftes fram slik som boka Å slippe til er et godt eksempel på. Det i seg selv er ikke nok. Det vil kreve en mer strukturell og finansiell endring. Det vil ikke tjene saken å glemme eller overse tidligere bidrag.

Den nye fagboka Å slippe til med sine to utgaver (kort og lang) er en viktig oppfølger nå 18 år etter. Det viser kanskje at å regne med at medforfatterskap av dette slaget skal være normen, ikke vil komme av seg selv. Sannsynligheten for at noe ikke eksisterer fra før, er også lav. Den viktigste grunnen til å påpeke dette, er å sikre at de 18 brukerstemmene fra boka i 2007 ikke kanselleres, og sånn blir en gjentakelse av en lang historie.