Kjetil Næss, sivilingeniør

Sosionom Tore Nyseter skrev at barnevernet må legges om i et debattinnlegg i Fontene i mai. Der foreslår han at barnevernssaker må undersøkes og behandles av et tverrfaglig team med spisskompetanse.

I innlegget beskriver Nyseter en barnevernssak som til forveksling er lik en mengde andre saker: De opplysninger som barnevernet samler inn og gjengir utad, samsvarer ikke med de faktiske forhold. Barnevernet blir likevel trodd av alle påfølgende instanser som ikke går tilbake til kildene og kontrollerer om opplysningene er korrekte. De legges så til grunn for inngripende vedtak som følgelig er dømt til å bli feil, hvilket går ut over barnet. Skjev grunnmur gir skjevt hus.

At offentlige instanser kan sitt lovverk og følger det til punkt og prikke trodde man også om Nav før Nav-skandalen, om stortingspolitikerne før man sjekket reiseregningene og adressene, og om velrenommerte advokater før «Den sorte svane». Lærdommen er at ingen må få unndra seg reell kontroll, ellers vil fristelsene til å gjøre feil bli for store.

Motivasjonen trenger ikke å komme fra ønsker om personlig vinning, den kan også komme fra samfunnsdebatten om «alle de barna som har det så grusomt hjemme» fordi noen barn har krysset av på et skjema for «har opplevd alvorlig vold i hjemmet» og lenger ned krysset av for «Tulla!».

Tjenesten drar et frikort de i 2015 fikk fra en ledende psykologprofessor som i Morgenbladet med en fin språklig finte sa at det er helt greit å ta barna ut av ni gode familier, bare barnet i den tiende familien er et barn som trenger hjelp. Fjorten uskyldige barn (om hver familie i snitt har 1,5 barn) skal altså med professorens velsignelse ofre sin barndom og et alminnelig godt liv for at den offentlige tjenesten skal slippe å oppleve krav om å jobbe med en viss presisjon.

Psykologprofessorer er antagelig sjelden utsatt for maktovergrep fra offentlige instanser som påfører en så store skader at det til slutt ender med selvmord eller annen alvorlig skade.

Nyseter beskriver altså en helt typisk sak i barnevernet, en sak som har fått meget alvorlige konsekvenser for barnet og som barnet vil måtte leve med resten av livet.

Undersøkelser av hvordan det går med barnevernsbarna forteller ofte allerede i innledningen at det går så dårlig med disse barna at det er ingen vits i å sammenligne dem med normalbefolkningen – de er altså i et bunnskikt for seg selv. Men var det ikke nettopp det barnevernet skulle sørge for – å løfte disse barna opp på et «normalnivå» ved å gi dem gode oppvekstvilkår? Hva var ellers poenget med å bruke over 25 milliarder kroner i direkte utgifter årlig – mer enn politi og påtalemyndighet til sammen?

Nyseter påpeker de faglige svakhetene i tjenesten, hvilket vi støtter fullt ut. Løsningen han foreslår her helt logisk: Man må bytte ut sosialarbeiderne med fagfolk som på riktig faktagrunnlag kan gjøre de reelle vurderingene med solid faglig kompetanse som barnet trenger for å få riktig hjelp.

Sosialarbeidere er ikke leger og kan heller ikke bli det. Sosialarbeidere er ikke spesialpedagoger og kan heller aldri bli det. Sosialarbeidere er ikke psykologer og kan heller aldri bli det. Likevel ser vi gang på gang, slik Nyseter beskriver, at barnevernet setter til side utredninger og vurderinger gjort av leger, spesialpedagoger og psykologer og kjører sitt eget løp. Eller de nekter å gi oppdrag til fagfolk som ikke sier og skriver det etaten ønsker.

Dette må naturligvis ta slutt. Men må vi da over på faste tverrfaglige team slik Nyseter synes å mene? Er det det beste alternativet?

Ulempen med faste tverrfaglige team er at fagfolkene da trekkes bort fra sitt fagmiljø hvor forskning og utvikling syder og flyter og er i stadig utvikling, og vi risikerer at teammedlemmene sakker akterut faglig.

Man har også sett at dersom man oppretter nye instanser, tar det ofte kort tid før instansen blir «seg selv nok» og begynner å arbeide for sin egen eksistens like mye som for formålet.

Politiet har løst dette på en annen måte. De kunne aldri ha sittet med faste tverrfaglige team som dekket alle mulige fag som de trenger kompetanse fra i ulike saker. De har noen team med spesialkompetanse på ett felt, som Økokrim og Dark Room. Men i de fleste saker henter de inn akkurat den kompetansen de trenger i akkurat den saken, uten å belaste en hel del andre fagfolk med saker hvor de ikke kan gjøre nytte for seg.

Kunne samme prinsipp brukes i saker om barns velferd?

Rett person på rett sted er som regel mer effektivt og også mer faglig tilfredsstillende enn å skulle måke seg gjennom en lang rekke saker uten faglig relevans, bare fordi man må.