Tore Nyseter, sosionom, tidl. barnevernsarbeider og sosialsjef

t-nysete@online.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Line er blitt 10 år og bor i fosterhjem. Hun er diagnostisert med psykiske problemer og fungerer dårlig på skolen. Ifølge barnehage, helsestasjon, fastlege og sakkyndig var hun et velfungerende og velutrustet barn inntil hun i toårsalderen brutalt ble fratatt sine foreldre av barnevernet og nemnda, og plassert hos fosterforeldre.

Bakgrunnen var bekymringsmelding om at mor var tilbakestående og ikke egnet til å ha barn og at far var svekket av alderdom. Barnevernstjenesten i kommunene engasjerte et privat firma til å foreta undersøkelse. De månedlige rapportene var positive, men etter et halvt år ble det anbefalt omsorgsovertakelse på grunn av omsorgssvikt. Det forelå ingen konkrete eksempler og det faglige grunnlaget var meget tynt. Det viste seg at firmaet senere ble fratatt sin rammeavtale med Bufdir på grunn av manglende kompetanse.

Barnevernet engasjerte et nytt firma som henviser til tidligere firma og konkluderer med det samme. Positive uttalelser fra helsetjenesten og barnehage ble utelatt. Nemnda sluttet seg til barnevernets innstilling og besluttet tvangsvedtak om omsorgsovertakelse. Saken ankes til tingretten som er enig med nemnda. Lagmannsretten og Høyesterett gjør det samme. Saken pågår i rettssystemet i 6 år.

Dette er en eksisterende barnevernssak som jeg er blitt kjent med. Samtykke fra foreldre har gitt meg anledning til å gå igjennom mengder av sakspapirer, rapporter, journaler og rettsdokumenter, noe som viser manglende kompetanse og alvorlige rettssikkerhetsproblemer.

Situasjonen er at mor i godt voksen alder får barn med en eldre mann. Hun har kognitive vansker og er blitt beskrevet siden barndommen som psykisk utviklingshemmet. Spesialisthelsetjenesten og landets ledende nevropsykolog har etter testing konkludert med at hun ikke tilfredsstiller kriteriene for en slik diagnose. Mor har 15 års erfaring i yrkeslivet med gode skussmål, har sertifikat og digital kompetanse. Hun har som liten vært utsatt for alvorlig seksuelt overgrep og mobbing, som hun helsemessig sliter med. Far som jeg har truffet ved flere anledninger er en oppgående og velfungerende mann.

Barnevernstjenesten har verken vist forståelse, kompetanse eller kapasitet til å gi familien forsvarlig hjelp. I Line-saken har 13 instanser vært involvert. Det er dette som utgjør barnevernssystemet. Allikevel sitter barnevernet med definisjonsmakten og overprøver helsevesenets og andres konklusjoner overfor besluttende organer.

Argumentene om at mor er psykisk utviklingshemmet og far svekket av alderdom ble stående som begrunnelse gjennom alle rettsinstanser, som anså dette for tilstrekkelig bevist – enda det forelå fakta både fra helsevesenet og oppnevnte sakkyndige som viste det motsatte. Rapporter fra samvær hos foreldrene viste tydelig at det er her Line hører hjemme.

Saken illustrerer sammenhengen mellom fag og juss, men den viser også alvorlige rettssikkerhetsproblemer når ansvarlige rettsinstanser overser fakta som motsier deres bevisvurdering. I Line-saken har retten foretatt både faktiske og rettslige feilvurderinger. I tillegg er det grunn til å spørre om utdanningsinstitusjonene gir barnevernsarbeidere tilstrekkelig relasjonskompetanse og forståelse basert på forskningsforankret kunnskap til å hanskes med tverrfaglige, kompliserte omsorgsovertakelsessaker.

Selv om vi ikke kan generalisere ut fra dette eksempelet viser denne saken problemer som har vært kjent i årevis. Det betyr at hvis vi skal utvikle et bedre barnevern må vi tenke nytt, og det må tas utgangspunkt i gode kliniske studier av problemer og behov. Godt lovverk og rammebetingelser er ikke nok.

Vi vet at helseproblemer er dominerende blant barnevernsbarn. Konsekvensen av det må være at den kliniske virksomheten i barnevernet flyttes over til Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet. Bufdir er opptatt av at regler og prosedyrer skal sikre det faglige grunnlaget. Det er feil.

Vi vet videre at barnevernssystemet involverer en rekke forskjellige fagmiljøer og instanser. Konsekvensen av det må være at omsorgsovertakelser, som er det mest inngripende i en families liv, undersøkes og behandles av et tverrfaglig team med spisskompetanse.

Hvem kan gjøre noe med dette? Vi har to personer: barneminister Kjersti Toppe og den nye helse- og omsorgsministeren Jan Christian Vestre.

Sett i gang! Prøv noe nytt! Barnevern er helsevern.